Trondheim strekker fagfolks kreativitet og fantasi til det ytterste for å bli landets råeste på gjenbruk

Sivilforsvarets 50 år gamle undervisningsbygg i Granåsen ble revet i fjor. Nå heiser kranbilfører Joakim Kolstad ned noen tonn med takstoler som er lagret etter rivningen. Gjenbrukskoordinator Petter Wibe Nerbye håper at takstolene skal få nytt liv i nye garasjer i Granåsen idrettsanlegg – like oppe i bakken.

Akkurat det er langt fra sikkert.

Et team med eksperter fra Treteknisk Institutt og rådgivningsselskapet Asplan Viak står klare utenfor kommunens lagerbygg. De skal snart felle innledende dom over materialene. Er de solide og trygge nok til å bære neste tak?

Tester om det funker

Dette er nybrottsarbeid. Det finnes ikke regelverk eller standarder for brukte bygningsmaterialer, ei heller noe særlig med erfaring. Men dokumentasjon på at dette holder mål må til. Det må tåle like mye som nye materialer. Ansvaret for å sette opp en bærende konstruksjon er det samme selv om det skjer med det som inntil nylig var rivningsavfall.

– Gjenbruk er i startgropa. Vi tester om det funker. Dette er forskning og utviklingsarbeid, sier Petter Nerbye. Foran ham heises fire store takstoler ned fra haugen.

• Etter tiår med sløsing fant de en løsning.

Han vet at Trondheim by ikke sparer ei krone på takstolene. Demonteringskostnaden for de gamle takstolene er alene tre ganger høyere enn hva nye fra fabrikken ville kostet.

Og fortsatt vet han ikke om de vil lykkes å gjenbruke dem.

Krevd mye innsats

– Innsektangrep, sier Andreas Stenstad fra Treteknisk Institutt stille. Det er en vemodig første dom. Hans kollega, Knut-Helge Bergset, dunker fuktighetsmåleren ned i neste takstol. 25 prosent fuktighet.

Petter Nerbye og teamet fra Treteknisk Institutt og tekniske rådgivere fra Asplan Viak gyver løs på samlingen av takstoler. Håpet er der fortsatt.

Undervisningsbygget er revet skånsomt. Takstolene er stablet på tomta ved siden av. Det har krevd både maskiner, tungt utstyr og mye ekstra arbeidskraft.

– Er det ikke godt nok til denne bruk, så finner vi annen. Dette er forskning og utvikling. Vi må finne ut hva som egner seg til hva, sier Petter Nerbye optimistisk.

• Sorterer i barnehagen. Lærer om klima

Like gode som nye

Gjenbrukskoordinator Petter Nerbye har bakgrunn som tømrer og byggmester, men med en miljøaktivists begeistring for sirkulærøkonomi. Her er det totalkostnaden for samfunnet som teller.

– Vi sparer ikke penger på hvert enkeltprosjekt. Det er likevel mye mer lønnsomt for samfunnet å gjenbruke, sier han mens ekspertene nå sjekker limtrebjelker som NTNU kvittet seg med etter at de hadde gjort jobben som understøtte til en låve. Nå skal de brukes til noe annet.

Her er det raskt optimisme. De viser seg å være for det meste like gode som nye.

• Her er de ti endringene du kan gjøre i livet ditt

Vi trenger samarbeid

Nerbye har en drøm om at alle kommuner i Norge en dag inngår i en felles database med alt de har av rivningsmaterialer.

– Tidligere holdt hver enhet i Trondheim sitt for seg selv, men det som er avfall ett sted kan være verdifulle materialer et annet. Nå har vi kartleggingsverktøy, intern markedsplass og gjenbrukslager. Vi har starta samarbeid i det små med andre kommuner. Fylkeskommunen har et prosjekt på gang med mål om å etablere et felles system, en paraply for hele fylket, forteller han.

– Potensialet er enormt. Tenk om vi får vi til et samarbeid på tvers av alle kommuner, sier han. Argumenter om at det kan bli grønnvasking grunnet langtransport av materialer, parerer Nerbye:

– Det meste av nye materialer er uansett importert og må transporteres. Kjører vi brukte materialer fra Trondheim til Tromsø, så ville kanskje alternativet vært å kjøre nye materialer fra Moelven til samme sted.

Trondheims største prosjekt

Nerbye leder Fagbladet videre til Nidarvoll. Der jobber rundt 200 ansatte med det største enkeltprosjektet i Trondheim kommune noensinne. To sykehjem og gamleskolen er revet. Ny barneskole og ungdomsskole for 1000 elever oppføres med to nedgravde håndballhaller. I tillegg skal det etableres nytt uteareal og bygges et nytt rehabiliteringssenter i tre etasjer med 72 behandlingsrom. To verna bygninger skal rustes opp – et fra 1800-tallet og en tidlig funkisstilbygning fra 1920. De skal bli kontorer for lærere og administrasjon og ha glasskorridorer til det nye hovedbygget.

I et slikt prosjekt skal tusenvis av oppgaver og mye logistikk løses. Midt oppe i det hele har de fått en ny oppgave i fanget: Materialer skal gjenbrukes. Så mye som mulig.

Den utfordringen tar de med glede, ifølge anleggsleder Martin F. Stuevold fra Skanska. Han prater engasjert om alle mulige og tilsynelatende umulige oppgaver de har løst.

Det krever kreativitet

– Ett eksempel, denne trappa, sier Stuevold og viser oss en to etasjers ståltrapp fra den gamle skolen. Den skal brukes til utvendig ankomst til tekniske rom i toppetasjen på den nye skolen. Men hva gjør man når trappa ikke passer i målene.

– Arkitektene tilpasset bygningen slik at trappa nå passer inn perfekt. En ny ville fort kostet 200.000 til 300.000 kroner, forteller Stuevold.

– Dette krever kreativitet. Vi må inn helt i starten og ta valgene på hva som skal gjenbrukes før det rives. Det må de rette personene inn, de som klarer å se hva og hvordan de gamle materialene kan brukes, sier han mens han viser Fagbladet rundt på byggeplassen og presenterer løsninger – den ene mer kreativ og fantasifull enn den andre:

Limtrebjelker fra bærende konstruksjoner i gamleskolen er kappet i 19 millimeter tykke skiver. Nå skal det bli til 280 kvadratmeter med kubbegulv til sløydsalen og kunst- og håndverksalen. Teglsteinsfasaden på sykehjemmet får nytt liv som støyskjerm rundt uteområdene. Steiner fra grunnmuren er lagt til side for å brukes på lekeplassen. Stålvaskene skal få nytt liv i ny skole. Til og med trærne som ble kappa i anleggsområdet er tatt vare på. De skal bli til en jungel i Fredlibekken, som tidligere lå i rør, men som nå er åpnet.

Dette sparer vi penger på

– Det er slikt vi bare sparer penger på. Alternativet hadde vært å betale for å deponere det og kjøpe nytt, sier Stuevold. Det ganske spesielle kubbegulvet, som har krevd masse arbeid, har de nesten klart å få ned på prisen av industriparkett.

Stuevold viser oss inn i anleggsbrakka med kontorer. Også den er gjenbrukt fra gamleskolen som brukte dem til ekstra klasserom i påvente av nyskolen.

Og for ikke å glemme: Trondheim Bydrift bytta forleden ut søppeldunkene i sentrum med mer moderne som melder ifra når de er klare for å tømmes. De gamle har blitt redesignet av elevene på femte og sjette trinn. De skal brukes i skolegården.

En spennende tid

– Det er en spennende tid, sier rådgiver Thomas Munkeby fra Asplan Viak mens flere takstoler heises ned for kontroll i Granåsen. Vi vet fortsatt ikke hva den endelige dom blir, om noen eller ingen av takstolene kan brukes. Deler skal til laboratoriet for videre sjekking.

– Bransjen endrer seg kjapt når det gjelder gjenbruk. Vi må få gjennomgått standarder for reell livstid på materialer og få på plass et regelverk, sier han.

– Det Trondheim kommune gjør er nybrottsarbeid. Det er forskning.

Trondheim bestemte seg

Noen prosjekter går i minus. Noen gir besparelser, andre fortjeneste. Mulighetene for kritikk når det feiles, er mange, men Nerbye frykter det ikke. I Trondheim har de nemlig bestemt seg. Med bred politisk enighet vedtok byen å gjenvinne 25 prosent av alle rivningsmaterialer innen 2030. Det er et hårete mål.

– Vi starta med å opplyse politikerne. Skal vi nå det målet, må vi få opp farta. I dag gjenbrukes mindre enn én prosent, forklarer Nerbye.

– Trondheim har satt seg i førersetet for gjenbruk av bygningsmaterialer. Vi må finne ut hvilke prosesser som fungerer og hva som er gjennomførbart. Vi tar risiko i omstillingen, men det er brei politisk forankring for å gjøre det. Det er en forutsetning, sier han.