OLA TØMMERÅS

ola.tommeras@fagbladet.no

Klokken 03:59 lille nyttårsaften mottar Øst politidistrikt de første meldingene. Om få sekunder slås katastrofealarm.

På Gjerdrum sykehjem skal Therese Aspelund Hartmann snart vekke og kle på pasientene. Utenfor er det et sort hull der nabolaget var. Skredkanten er få meter unna. Den raser sakte nærmere.

{f1}

Alene og isolert

Avdelingen er isolert på grunn av covid19-utbrudd. Therese er alene med ti pasienter. Tre er sengeliggende, noen er demente, noen er urolige, noen vandrer, en er avhengig av oksygen, og en er slagpasient.

• Dette gjorde innsatsleder Kenneth Wangen og flere hundre mannskaper etter syv dager i leire, søle og vrakrester.

Hun har solid bakgrunn fra eldreomsorg, men det er hennes aller første nattevakt ved Gjerdrum sykehjem. På grunn av covid19-utbruddet er hun innkalt som ekstramannskap.

TRENGTE RO: - Jeg var stresset inni meg, men jobbet med å framstå rolig og følge rutinene, forteller Therese.

Anita Arntzen

Vann og strøm forsvant

Natten har forløpt etter fastsatte rutiner.

Ved 04-tiden, omtrent samtidig som politiet mottar de første meldingene, står Therese på kjøkkenet for å tappe i et glass vann til en pasient. Hun stusser over at både strøm og vann er borte.

Fortsatt vet hun ikke at nabohusene har rast av gårde i et hav av leire og jord. Hun vet ikke at sykehjemmet står ved raskanten.

Nødaggregatet slår inn, men det driver bare lys og varme. Heisene står.

– Noen pasienter blir urolige over lyden av nødaggregatet. Jeg snakker med dem, forteller Therese. Så ringer det på døra.

• Nattevakt: Slik er natta alene med demenspasientene

Lang natt starter

Det er ubehagelig å være helt alene på en isolert avdeling, og så få henvendelse på døra midt på natten.

Therese åpner ytterste dør med dørknappen.

– Folk løper ute i nattøyet. De må få søke tilflukt i sykehjemmet, roper en mann inn fra gangen.

For Therese var det starten på en lang natt.

– Fra klokken 04 har jeg følelsen av å løpe konstant, forteller Therese når hun møter Fagbladet senere. Vi møtes i Ask sentrum dagen etter at politiet har avblåst redningsaksjonen og det forberedes søk etter omkomne, i ei bygd der den vonde natten fortsatt preger de fleste sider ved livet.

TUNGE UKER: Hovedtillitsvalgt og leder av Fagforbundet Gjerdrum, Ingvild Hangaard Karlsen, og nattevakt Therese Aspelund Hartmann.

Anita Arntzen

• Gjerdrum: Folkehjelpas beredskapsleder er rørt over pengestøtte fra fagbevegelsen

Forsøker å holde rutiner

Kort tid etter at det ringte på døra, gir en redningsarbeider beskjed om at hun må klargjøre for evakuering. Hun vekker og kler på pasienter, skaffer seg oversikt over hvem som har sko og vinterklær, pakker medisiner, snakker med og roer dem ned.

– Enkelte begynner å bli urolige, forteller Therese. Avvik fra rutiner og vaner gjør spesielt demente urolige.

Rundt sykehjemmet er flere omsorgsboliger i Nystulia. Noen av dem skal snart rase av gårde og smadres i gropa etter hvert som raskanten flytter seg. Boligene nærmest raskanten prioriteres først.

Avdeling Midtgarden der Therese venter med ti pasienter, skal bli evakuert helt til sist – først nærmere frokosttid.

Smører mat til frokost

Therese tenker: Det siste jeg trenger nå, er urolige pasienter. Jeg må følge rutinen. Hun går på kjøkkenet og smører frokost. Utenfor er det stummende mørke mens tunge skall faller av raskanten.

– Jeg var stressa inni meg, men jobbet mye med å framstå som rolig, forteller Therese. Hun fortsetter å smøre mat til beboerne. Det blir et poeng å gjøre mest mulig som normalt. Hun får beskjed om at det er veldig alvorlig. Om de er trygge? Det vet hun ikke.

Strømmer ut

Hun serverer frokost da en redningsarbeider entrer sykehjemmet og roper med myndig røst: – Alle skal ut nå!

– Plutselig skjer alt så fort, forteller Therese.

– Vi strømmet ut som i en mølje, beboere med rullatorer, noen gikk, noen måtte vi støtte. Det var uvirkelig, sier Therese.

Det er ikke tid til å vente på busser. Ambulanser blir stappet fulle.

– Det var mye adrenalin. Jeg er overrasket over hvor skjerpet jeg var, sier hun.

Haster av gårde

Therese vil tilbake for å hjelpe en pasient som er avhengig av oksygenapparat, men får bryskt beskjed om å bli i ambulansen. Den kjører avgårde umiddelbart.

– Profesjonelt ville jeg være med pasienten, men på dette tidspunktet var jeg egentlig livredd. Jeg er glad for den klare ordren.

Ser flyfotoene

Det er blitt morgen. Therese sitter i en ambulanse som får vekslende beskjeder om bestemmelsessted. Samtidig våkner hele landet til nyhetssendinger og hjerteskjærende historier. Pårørende ringer henne, de er redde, bekymret og gråter.

Therese og pasientene ender på Scandic LHL. Ved 14-tiden kommer hun hjem, klikker inn på nyhetene og ser flyfotoene, hun ser det kullmørke området som stopper like ved det som for inntil få timer siden var hennes arbeidsplass, der hun nettopp hadde sin første nattvakt.

– Det var ekkelt.

– Glad jeg fikk være der

Sorgen henger tungt over kommunesenteret Ask i Gjerdrum når Fagbladet møter nattevakt Therese Aspelund Hartmann. Det er ei lita bygd der alle kjenner alle, også hun.

– I ettertid er jeg glad jeg var der da det skjedde, at jeg kunne være der og hjelpe til. Jeg tror det ville vært verre å stå i Ask sentrum bak sperringene, sier hun. De fleste dager siden denne natten har hun vært hos pasientene som er innkvartert på hotell.

– Jeg har holdt fokus på aktiviteter. Det gjelder å lage en god dag for dem. Det er terapi også for meg, sier Therese.