Vil du jobbe fire dagers uke? Denne dama mener det kan løse deltidsfloken

– Det har vært så mange forsøk, så mange avtaler om heltid, men når du ser på tallene, så står de stille, sier professor Nina Amble.

– Det har vært så mange forsøk, så mange avtaler om heltid, men når du ser på tallene, så står de stille, sier professor Nina Amble.

Anita Arntzen

Professor Nina Amble tror hun vet hvordan hun skal lokke unge jenter til å bli helsefagarbeidere og sykepleiere.

2019092312152720191001095227

sidsel.hjelme@fagbladet.no

Er deltid nødvendig? Er det frivillig? Ufrivillig? Skal vi gjøre noe med det – og i så fall hva? Debatten har gått høyt i mange år. Tiltakene har vært mange. Resultatene magre. Men hele veien har Nina Amble vært en tydelig stemme.

At hun skulle bli forsker og professor var ikke engang en fjern drøm da Nina Amble gikk ut av gymnaset:

– Jeg var elendig på skolen, og så stod jeg der da, med en innmari dårlig realartium og lurte på hva jeg skulle gjøre.

Løsningen ble å tenke som en mann:

– Hva gjør gutter med dårlig artium, tenkte jeg. Jo, de går på tekniker’n. Der kom du inn bare du hadde bestått.

Det lå også et politisk «statement» i valget:

– Dette var tidlig på 1970-tallet, og jeg var veldig engasjert i kvinnesak som vi kalte det den gangen. Jeg ville ha et mannsyrke.

Hun valgte samme retning som sin far, bygningsingeniøren. Ikke så rart, kanskje: Allerede før hun begynte på skolen, hadde lille Nina vært i byggegropa på mange av husene som reiste seg i Oslogryta på 1950-tallet.

Den unge bygningsingeniøren var derfor ikke «skuggredd» da hun begynte i sin første jobb. Hun var første kvinne som anleggsingeniør i Selmer. Sett med dagens metoo-øyne var hverdagen på brakkeriggen beinhard.

– Det var pornofilmer hver onsdag, og som kvinne var du fritt vilt. Enten lå du med alle eller ingen. Du måtte være supertøff.

For Nina Ambles del «løste» det seg da hun fikk kjæreste på anlegget.

– Jeg hadde sett på ham en god stund før jeg turte å gå inn på brakka og banke på døra hans. Jeg vet ikke om det er lov å skrive, men jeg var full da jeg gjorde det, altså. Han var tunnelarbeider, og for en ingeniør var ikke det bra. Det ble en konflikt rundt dette, men da fikk jeg i alle fall være i fred.

Etter fire år hadde Nina Amble fått nok av brakkelivet. Hun begynte som oppsynsmann i Asker kommune med ansvaret for vedlikehold av alle kommunale bygg.

Med seg fra brakkeriggen hadde hun også den tidligere omtalte tunnelarbeideren som sterkt initiert av sin kone nå gikk i gang med å ta y-veien til ingeniørutdanning. I 1982 fikk de tvillinger, begge med hoftedysplasi. Tidsklemma kløp skikkelig for oppsynsmann Nina Amble da hun etter 18 ukers svangerskapspermisjon skulle tilbake i full jobb. Hun søkte om å få redusert arbeidstiden til seks timer dagen, men arbeidsgiver sa nei.

– Nito, som jeg da var organisert i, gadd ikke å legge to fingre i kors, men gutta jeg var leder for støttet meg. Meld deg inn i Kommuneforbundet. De kommer til å backe deg, sa de. Og de fikk rett. Siden den gang har Kommuneforbundet vært i mitt hjerte, selv om jeg i dag er i NTL.

Nina Amble ble på ingen måte fanget i deltidsfella for alltid. Interessen for arbeidspsykologi var vekket, og hun kastet seg over psykologistudiet. For å få familieøkonomien til å gå opp, jobbet hun ekstravakter på Dikemark sykehus ved siden av. Her åpenbarte det seg en ny verden: Deltidsjobbene med tilhørende lappeteppe av stillinger og ringevakter.

Hun var godt kjent med skiftarbeid fra anleggsbransjen, men turnus og skift i helsevesenet var noe helt annet.

– Det var interessant å se hvor dårlig damearbeidet var organisert sammenlignet med mannearbeidet jeg kjente fra anleggsbransjen.

Hovedfag i psykologi medførte et skifte i karrieren, men som arbeidslivsforsker hadde hun i startfasen fortsatt blikket mot ingeniørbransjen. Etter hvert ble hun fanget opp av aksjonsforskning i helsesektoren.

Å løse deltidsfloken har vært et sentralt tema gjennom Nina Ambles forskerkarriere. Hun har forelest, skrevet og latt seg intervjue om deltid i år etter år. Tilsynelatende skjer det mye, men resultatene uteblir.

– Det har vært så mange forsøk, så mange avtaler om heltid, men når du ser på tallene, så står de stille. Hvert eneste år siden 2001 har jeg skrevet en kronikk om dette til 8. mars. Men da jeg så på tallene i fjor, var jeg skikkelig lei.

– Nå gir jeg opp, tenkte jeg.

Så ble hun invitert til et event om deltid på Arendalsuka og plutselig fortonte deltidsframtida seg lysere:

– Det var stinn brakke, og jeg hørte alle rundt meg sa det jeg pleide å si: Vi må løse helgeknuten. Det var nesten så jeg begynte å gråte, sier Amble og blir blank i øynene bare av å snakke om det.

– Nå kan jeg bli pensjonist, tenkte jeg. Vi er ikke i mål, men vi er en stor gjeng nå, og vi er enige om hva som skal til.

I tillegg til egen og andres forskning tyr Nina Amble både til klassikere i kvinnelitteraturen og til fersk sakprosa for å gi tyngde til argumentene sine om heltidsjobb.

– Simone de Beauvoir skrev at du vet ikke hva frihet er før du kan forsørge deg selv. Veien går via utdanning. Får du utdanning, får du arbeid. Har du arbeid, får du lønn. Får du lønn, får du frihet.

I sin bok Ut av skyggene om moren og innvandrerkvinner generelt, skriver VG-journalist Shazia Majid om det samme, påpeker Amble.

– Hun hadde en idé om at det var patriarkatet som skapte isolasjon og hindret integreringen. Men det handler om arbeid for dem også.

– Vi må ta inn over oss hvor mye det betyr å ha en inntekt å leve av – og det har ikke damene i kommunal helsetjeneste i dag.

Sekstimersdagen er absolutt ikke veien å gå, mener forskeren. Kortere arbeidsuke er et bedre spor, framholder hun.

– Hvis du for eksempel kan si til unge jenter at hei du, bli helsefagarbeider eller sykepleier. Vi har fire dager på jobb og tre dager fri og ti jobbehelger i året. En slik arbeidstidsordning tror jeg vil rekruttere mange.

Nina Amble har fått kraftig motbør for at hun avviser sekstimersdagen, men hun børster det bort:

– Jeg er så lei de livmorfeministene. Når vi skal rydde opp for kvinner i helsesektoren, kommer de som en torpedo fra siden og skal ha sekstimersdag. De kan heller konsentrere seg om gubber i finans og få dem til å jobbe seks timer om dagen.

Vi må både dytte og dra for å få flere til å jobbe heltid, mener Nina Amble.

– Det er kjempevanskelig å få damer til å prøve nye ting. Du kan ikke forutse det du ikke vet hva er. I diskusjoner om deltid er alle med. Når du kommer dit at du skal gjøre det, blir det vanskelig. Mange trekker seg.

Det er som på stupebrettet, ifølge Amble: Du klatrer opp, går ut på brettet, titter ned – og så rygger du. Klatrer ned på trygg grunn.

– Skjønner du hvor vanskelig det kan være å kaste seg utfor stupebrettet, kan du også forstå hvorfor mange damer som har dagens rotete arbeidsorganisering som referanse, vegrer seg mot å jobbe heltid. Derfor trenger vi en gulrot for å få folk til å prøve.

Selv er ikke Nina Amble den som trekker seg på kanten av stupet. Hun stuper gjerne, og hun stuper høyt. Da hun fylte 40, debuterte hun i paraglider i Rocky Mountains. Ti år senere kastet hun seg ut i hangglider i gruve 7 på Svalbard, og da hun fylte 60 hoppet hun fra tier’n på Ingierstrand bad.

– Nå tar jeg en tier i året. I år tok jeg den i Frognerbadet, sier Amble som selv bor på bryggekanten på Sørenga i Oslo sammen med mannen hun sjekket opp på anlegg for over 40 år siden.

Den tidligere tunnelarbeideren er i dag en profilert næringslivsleder med en internasjonal karriere. Men når næringslivstoppene har kalt ham til oppdrag, har frihetsforkjemperen Nina Amble stilt klare krav: Om han skal reise og ha familien med, må hun få muligheter som er minst like interessante for hennes egen karriere.

Hun kaller dem to krigere, men i hverdagen er farvannet smulere. Det handler om familie, felles trening og felles interesser. Og om jobb.

– Han kan alt om turnus. Senest i går leste jeg arbeidsmiljølovens paragraf 10.10 for ham mens vi spiste middag. Det er søndagsbestemmelsene, det er der vi må løse deltidsknuten, og jeg tester resonnementene mine på ham.

At hun er inne i sitt sekstisjuende år, ser ikke ut til å tynge professoren. Hun holder full fart, men merker godt andres blikk og vurderinger av en godt voksen kvinne:

– Jeg merker aldersdiskrimineringen veldig sterkt. Du blir veggpryd, aseksuell, ikke regnet med. I dette ligger det også en dose selvpålagt diskriminering. Du må våge å svaie i ryggen og sette fram puppene, ler Nina Amble mens hun gjør seg klar til et stup til ære for Fagbladet.

– Jeg har lest at kaldt vann er et antidepressiva, ler hun, hiver av seg badekåpa og klatrer til topps på femmeteren på Oslos nye sjøbad. Går resolutt til kanten, stuper uten å nøle.

Nina Amble

66 år, gift med Jan Arve Haugan.

To voksne barn, nesten to barnebarn, en bonusgutt og hunden Churchill.

Yrke: Forsker og professor ved Kompetansesenter for yrkesfag, OsloMet

Aktuell: Ustoppelig til stede i debatten om deltid

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy