Oscar Aaslund Hovin

Nattevakt i hjemmebaserte tjenester og ungdomstillitsvalgt i Fagforbundet Melhus

I 2017 gjennomførte Arbeidstilsynet 500 tilsyn med ulike kommunale helse- og omsorgstjenester for å se om virksomhetene jobbet systematisk for å forebygge vold og trusler. Ut fra tilsynene ble det laget en rapport der det blant annet kom frem at kun halvparten av virksomhetene hadde kartlagt risikoen med alenearbeid.

Rapporten viste også at seks av ti av de kontrollerte virksomhetene ikke har kartlagt og risikovurdert farlige situasjoner. De hadde heller ikke utarbeidet planer for å beskytte arbeidstakerne for vold og trusler.

Dette er mildt sagt nedslående resultater. Samtidig er jeg ikke overrasket. Jeg har selv følt meg utrygg på jobb og jeg har flere ganger vært i situasjoner hvor jeg har blitt utsatt for vold og trusler på arbeid.

Heldigvis har jeg hatt en dyktig arbeidsgiver som har tatt sikkerheten på alvor. Mange er dessverre ikke så heldige.

Ny rapport: Kommunene beskytter ikke ansatte i helse- og omsorgssektoren godt nok mot vold og trusler

Undervurderer risikoen

Flere jeg har snakket med har opplevd at arbeidsgiver undervurderer farene. En bekjent av meg som jobber i en større by ble sendt til en psykisk ustabil pasient med historikk på vold og trusler. Pasienten truet den ansatte med en saks og krevde å få utlevert flere legemidler.

Da den ansatte kom seg ut, kontaktet vedkommende politiet. Av dem fikk han beskjed om at dette var en person de ikke gikk inn til med mindre de var minimum fire personer. Dette gjorde de av sikkerhetsmessige grunner.

Politiet tok dette på alvor. Likevel følte den ansatte at denne episoden ble undervurdert av arbeidsgiver og det ble ikke foretatt risikovurderinger.

Jeg har et inntrykk av at mange kommuner forventer at deres ansatte skal gå alene inn i situasjoner hvor det er en risiko for at de blir utsatt for vold og trusler. Politiet er derimot svært opptatt av at de skal være flere enn en person. De aksepterer ikke vold og trusler. Da er det bekymringsfullt hvis mange kommuner anser slike episoder som en del av jobben.

For noen er drapstrusler en del av hverdagen på jobb

Hvem har ansvar?

Hvem er det som egentlig skal definere om arbeidshverdagen er trygg. Når skal det settes inn forebyggende tiltak for å unngå at ansatte opplever ubehagelige situasjoner alene?

Er det lederen? Han eller hun som sitter med ansvar for å få i havn budsjettet uten alt for mange røde tall? Eller er det de ansatte som faktisk opplever volden og truslene? Selv mener jeg slike situasjoner kan forebygges ved at leder, ansatte og verneombud samarbeider.

God kommuneøkonomi

En studie gjort av STAMI i 2014 viser at de som utsettes for vold og trusler i arbeidssituasjonen har om lag 70 prosent høyere risiko for høyt sykefravær, sammenlignet med de som ikke opplever vold og trusler på jobb. Og sykefravær koster samfunnet. Tall fra KS viser at sykefravær koster oss 22 milliarder årlig.

Studien fra STAMI viser også at man kan redusere sykefravær over 21 dager med inntil 13 prosent hvis man arbeider forebyggende mot vold og trusler. Dermed er forebygging av vold og trusler ikke bare god arbeidsgiverpolitikk. Det gir også god kommuneøkonomi. Likevel sitter kommunen på gjerdet mens helsepersonell opplever vold og trusler i sin arbeidshverdag.

Må det gå liv tapt før kommunene tar sitt ansvar som arbeidsgiver og sikrer en trygg arbeidshverdag?