Karin E. Svendsen

karin.svendsen@fagforbundet.no

– Hva menes med et godt liv?

– Det er å være glad i andre og seg selv…

– En nær venn kan gjøre hverdagen meningsfull…

– Å være frisk, å være med i livet…

I dag er det hjelpepleier og aktivitør Erna Larsen som leder møtet. Møtelederens rolle er å hjelpe deltakerne videre i samtalen, og kanskje trekke inn flere.

Etter en liten pause tar hun ordet.

– For deg, Gerd, gir det et godt liv å være med i livet. Hva med deg, Eva? Hva er et godt liv for deg?

– Jeg tror vi må ha trygghet fra vi er spedbarn og livet ut. Da tåler vi at det går litt opp og ned.

Hjelpepleier Liv J. Goksør holder seg i bakgrunnen og følger med på hvem som ønsker å si noe. Hun beveger seg rundt bordet og gir mikrofonen til den som ber om ordet eller som tar imot utfordringen.

Oppegående pasienter

Store spørsmål tas opp i samtalene på Filosofisk kafé på Cathinka Guldberg-senteret i Oslo. Hver tredje uke møtes de to hjelpepleierne og de sju beboerne en times tid. I to år har de samlet seg rundt bordet til felles undring over eksistensielle temaer.

Liv J. Goksør og Erna Larsen, som er fasilitatorer for gruppa, har begge tilleggsutdanning i filosofi. De forbereder og leder samtalene. Nå for tida er det bare ­damer fra 72 til 92 år som deltar, men tre menn har også vært innom.

– Vi savner mennene. Det gir større spenn i livserfaring når begge kjønn er representert, mener Goksør.

Tilbudet på Cathinka Guldberg er, så vidt de vet, unikt i Norge, men på Sagenehjemmet er noe liknende på trappene. Pasienter uten noen form for kognitiv svikt har sjelden egne tilbud på sykehjemmene. De som er med i denne gruppa, er ikke bare i toppen. De er også mer enn vanlig reflekterte.

Stort engasjement

Deltakerne har alltid noe å se fram til. På slutten av hvert møte blir de enige om tema for neste gang. Da har de tre ukers grubling foran seg.

De to fasilitatorene blir ofte forundret over hvilken retning samtalene tar.

– Ofte kommer det noe vi selv aldri har tenkt på, og vi får en helt annen samtale enn vi hadde ventet, sier Liv Goksør.

– Derfor er dette så lærerikt og livgivende også for oss, supplerer Erna Larsen.

Noen av samtalene og deltakerne har gjort sterkt inntrykk på de to, som 99-åringen som hver gang kom med nye refleksjoner og enestående uttalelser, og ­deltakeren på 95 som for første gang delte viktige deler av livshistorien sin med noen.

Skaper samhørighet

Mennesker som flytter inn på sykehjem utelukkende fordi de er fysisk redusert, er i mindretall, og det er ingen selvfølge at de møter likesinnede, og mange sykehjem har ikke noe tilbud som tilfredsstiller deres behov.

Etablering av en samtalegruppe av denne typen har gitt kognitivt oppegående beboere et sosialt nettverk. Her møter de jevnbyrdige diskusjonspartnere, og de blir kjent med andre som de kan føle samhørighet med.

– Vi deler noe vesentlig, og det blir nære bånd mellom deltakerne, sier Larsen.

Deltakerne er ifølge fasilitatorene svært frittalende. – De er ofte uenige, men krangler aldri. Det er fint at de markerer seg og sier hva de tenker.

Ikke alltid friske

Om deltakerne er aldri så engasjerte, må gruppa leve med en viss ustabilitet.

– Vi kan ikke vente at alle er friske hver gang vi møtes, og det er lov å være flue på veggen når du ikke er helt i slaget, sier Erna Larsen.

Etter hvert som vi blir eldre, tenker de fleste av oss litt langsommere. Deltakerne trenger mer tid enn de gjorde før for å få sagt hva de tenker.

Mikrofon og høyttaler kompenserer for både svak stemme og nedsatt hørsel.

Balansegang

Liv J. Goksør og Erna Larsen understreker at det trengs videreutdanning for å mestre rollen som fasilitator. Gruppa som møtes på Filosofisk kafé er noe annet enn en samtalegruppe. Selv om de tar opp alvorlige spørsmål, skal de ikke bevege seg inn i det terapeutiske rommet. Det er alle deltakerne innforstått med. De er også klar over taushetsplikten som følger med deltaking i gruppa.

Som avslutning pleier møteleder å lese et dikt. Og helt til slutt blir de enige om temaet for neste møte. De tre neste ukene har de sju damene fått dette tenke over:

«Hvor ærlig tør jeg å være med meg selv?»