KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

Han er nummer 18 i landet med fagbrev som portør, men den første i Oslo som har gjennomført fagprøven.

– Jeg føler det har gått bra, men det er ting jeg kunne gjort annerledes – jeg har vært nervøs, sa James Ole Daniel da Fagbladet møtte ham på Rikshospitalet etter den første av to prøvedager.

Med Ole Martin Hernes og Jan Sørflaten-Thuen i prøvnemnda på slep hadde han vist sine evner til å planlegge og gjennomføre det faglige og praktiske arbeidet.

• Hvert år går Ole Martin Oslo – Istanbul på jobb

Variert prøve

En del av prøven var en tildelt case der han måtte håndtere at «pasienten» uventet ble sykere. Han ble testet i blant annet prioritering og besluttsomhet, bruk av utstyr og hjelpemidler, stress og rutiner. Han hadde også reelle oppdrag der sensorene så på samarbeid og kommunikasjon med pasienter, pårørende og kolleger, og faktorer som hygiene og etikk.

På dag to sto skriftlige begrunnelser og dokumentasjon av prøvearbeidet på programmet. Det gruet han litt for, siden det var lenge siden han hadde skrevet noe.

– Det blir en utfordring å forklare skriftlig hva jeg har gjort og hvorfor, trodde Daniel, som først og fremst har langt praktisk erfaring i yrket.

Men han klarte brasene og fikk det etterlengtede beviset på at han mestrer portørfaget.

• Dei fyrste elevane i portørfaget er i gang

Blitt eget fag

Da Daniel begynte som portør i 2001 var det ingen formelle krav til utdanning. Det er det fortsatt ikke, men etter at Fagforbundet og Delta presset på, er dette i endring. Nå er det blitt mulig å ta fagbrev i portørfag gjennom helsefag på videregående og to år i lære. Eller, som i Daniels tilfelle, mange års realkompetanse kombinert med et 120 timers kurs og en skriftlig eksamen, før den praktisk prøven. Kurset tok han i Stavanger i fjor. Nå starter tilsvarende kurs flere steder, blant annet gjennom Oslo Universitetsykehus, forteller de to sensorene.

– Det første kurset i Oslo med 16 plasser starter i februar neste år. Det er AOF som skal stå for undervisningen, opplyser Sørflaten-Thue. Han og Hernes har begge lang erfaring som portører, verneombud og tillitsvalgte. Men rollen som fagprøvesensor var en ny erfaring.

– Dette var første gang for oss også, så det har vært litt prøving og feiling. Læringskurven har vært bratt. Uforutsette ting har skjedd så det er en del å forbedre til neste gang, sier Hernes.

• Få Fagbladets digitale nyhetsbrev

Viktig for selvrespekten

Alle tre er enige om at mulighet til å ta fagbrev er bra for portørene, som ikke alltid møtes med respekt.

– Det er viktig for gruppa, det øker anseelsen og selvfølelsen. Dessuten gir det økt kunnskap og bedre lønn.

Innholdet i portørjobben varierer fra sykehus til sykehus. Daniel forteller at portørjobben på Rikshospitalet handler mest om transport av pasienter og blodprøver, og frakt av blod og teknisk utstyr. Det henger sammen med at det meste av det som foregår på Rikshospitalet er planlagt, selv om det av og til skjer uforutsette ting her også. På akuttsykehuset Ullevål, der Hernes jobber, er det en annen hverdag med mange flere typer oppgaver for en portør.

• Følg Fagbladet på Facebook

Må være empatisk

Den største utfordringen i portørjobben, slik Daniel ser det, er at de må forholde seg til og håndtere alle mulige personer.

– Det gjelder å holde hodet kaldt og behandle folk med respekt uansett bakgrunn og kultur. Etikk og empati er viktig… og godt skotøy.

– Hva setter du mest pris på med jobben?

– Jeg liker kollegaene mine og at jeg ikke er låst til ett sted, eller har en sjef som henger over meg. Det er en ganske sjølstendig jobb sjøl om vi får beskjed om hva vi skal gjøre, sier James Ole Daniel.