Det er trangt om gravplassene i Tromsø sentrum. Stripa mellom fjell og hav er smal og grunn. Til høsten åpner endelig den nye gravlunden i Sandnessund.

Med krematorium og et livsnøytralt seremonirom og en egen gravplass for muslimer.

Når lunden er fullt utbygd i 2013, vil det være plass til 1800 kister og 6000 urner. Det betyr at den nye gravlunden fordobler Tromsøs gravplassareal. Og det er i siste liten. På Tromsøya er gravlund­ene fulle, bare enkeltplasser står igjen.

– Vi har over 400 begravelser årlig og 85 prosent hører til i sentrum. Mange blir veldig skuffet når de får vite at deres avdøde ikke kan gravlegges i nærheten fordi det ikke er plass.

20 år uten krematorium

På tross av at politikerne har fått mange kraftige varsler om den kritiske situasjonen, har etableringen av en ny gravlund tatt tid. Det er 20 år siden det gamle krematoriet ble stengt. Siden den gang er kistene kjørt 30 mil til Harstad for kremasjon. Det er verken praktisk eller miljøvennlig. I Tromsø ligger andelen kremasjoner på 20 prosent, i 2009 steg den til 26 prosent. Landsgjennomsnittet for kremasjon ligger på 36 prosent, noen steder er den nesten 80 prosent.

– Det har tatt altfor lang tid å få til en helhetlig løsning. På den ene siden kan flere få plass i jorda i sentrum dersom antall kremasjoner øker. På den andre siden er det ille å måtte kjøre kistene fire timer til Narvik.

Siste reise

Den turen til Narvik måtte også Mathisens far ta. Begravelsesseremonien var i Tromsø med familie og venner. Fars ønske var at urna skulle til gravlunden i fødebyen Svolvær. Mathisen og familien vil selv kjøre urna til nedsettelsen.

– Vi har tatt den turen sammen mange ganger helt fra jeg var liten. Det blir en slags minnetur, fortalte Mathisen til den eldre damen som tilfeldigvis kom innom for å snakke om kistebegravelsen av sin avdøde ektemann.

Litt sjokkert kikker hun bort på urna.

Og bedrøvet fordi også hun fikk beskjed om at det ikke var mulig med kiste på stedet hun ønsket.

Så forlot damen kontoret med uforrettet sak.

Men neste dag ringte hun og fortalte at hun hadde tenkt seg nøye om, og ikke minst; hun ble rørt av Mathisens historie. Og i løpet av natta hadde hun bestemt seg for kremasjon.

Slik løste den saken seg.

Få velger kremasjon

Fortsatt tenker de fleste kistebegravelse framfor kremasjon. Hvis flere velger kremasjon, vil det bøte på noe av plassmangelen, spesielt i forhold til de gamle gravstedene. I tillegg er enkelte områder i lundene i Tromsø så grunne at det utelukker kister, fordi de skal ned i halvannen meters dyp. Urner skal settes på 80 cm, bare en halv kistedybde. Dessuten er det plass til mellom fire og seks urner per kistegrav.

Mathisen påpeker at det også fins gravsteiner med fire like brede sider, som gir plass til mange navn.

– Hvorfor er det så få som velger kremasjon?

– De fleste forbinder en begravelse med en kiste. Noen av religiøs overbevisning, men det er nok de færreste. Kistetradisjonen sitter dypt, og mange vet ikke hvordan en begravelse med kremasjon og urnenedsettelse foregår. Men hovedgrunnen er nok at de ikke er blitt spurt, at de ikke har fått valget, tror Mathisen.

– Andelen kremasjoner har økt litt i Tromsø de senere år. Sannsynligvis fordi vi er begynt å snakke med pårørende om kremasjon. Og som i tilfeller med den eldre damen – fordi det i noen familiegraver ikke er plass til kiste, men mulig med en urne.

Sakte nedbrytning

De ansatte i Tromsø står overfor mange utfordringer. Det tar 40 år før du er blitt til jord nordpå, mens nedbrytningstiden eller fredningstiden er 20 år sørpå. Årets vinter gjør at telen går to meter ned. Den var uvanlig kald og snøfattig fram til snøen lavet ned i midten av februar. Med dyp frost og snøen som legger seg oppå som en dyne, frykter Mathiesen at telen sitter ut mai.

– Da er det ikke så mange månedene før vi igjen må bruke telebrekker og elektriske tinere. Det har vært noen tøffe dager. Heldigvis har vi gode folk på jobb.

Avmystifisere

Nå ser de åtte ansatte ved gravlundskontoret fram til å kunne yte bedre service overfor de pårørende.

– Nå får vi et pent krematorium og et livssynsnøytralt rom. Det skal gi en vakker ramme rundt seremonien. Krematoriet skal ikke ligge nede i en stusselig kjeller, slik de ofte gjorde tidligere.

I Danmark fins det krematorier der pårørende kan være til stede, og som er åpne for publikum. En gang kom noen tenåringer innom og spurte hva de drev med. Som sant var svarte gravgårdssarbeideren: Vi brenner en død mann, sånn at han blir aske som kan legges i jorda. Det syntes tenåringene var en grei forklaring.

– Vi trenger å avmystifisere prosessen. Da kan vi også få et nærere forhold til døden, mener Mathisen.

Basiskultur

Gravlundene er basiskultur. De gir rom for ettertanke og refleksjon. Og de knytter tråder bakover i historien. Den nye lunden i Sandnessund blir laget annerledes enn de gamle. Det er tenkt mer variasjon i utsmykningen. Det blir irregulære felt, mer oppdelt med beplantning som kan gi litt skjul for dem som vil være i fred.

– Pårørende sitter ofte på huk ved gravene, for å være nærmere, men også for å være mer i skjul for verden. Det er viktig at gravlunder bygges med tanke på de døde og de pårørendes behov og ikke primært på de ansatte og maskindriften. Selv om vi arbeider som en entreprenørbedrift, er den store forskjellen at vi legger ned døde mennesker.

Mathisen er også opptatt av å bevare de gamle gravlundene, og har allerede et samarbeid med Gravlundens venner.

– Det ligger mange historier og venter på en gravlundsvandring. Det hadde vært spennende å få laget en slik rundtur.