Solberg-regjeringen har satt seg som mål å omstille Norge gjennom ulike reformer. Nå skal Norge endres gjennom kommunereform, skattereform og produktivitetsreform. Fordi regjeringen i utgangspunktet mener at offentlige tjenester skiller seg lite fra andre tjenester, er det grunn til å rope varsko.

Med konkurranse som mantra ser det ut til at fellesnevneren for reformene er å overlate flere av de tradisjonelle offentlige oppgavene til kommersielle aktører.

Det er godt kjent hva som er resultatet når offentlige velferdsopp¿gaver blir gjort til varer i et marked, nå senest kommer det godt fram i Linn Hernings bok «Velferdsprofitørene».

Også gjennom mange avisoppslag har vi sett hvordan private aktører de siste årene har tjent seg rike på offentlige penger. Dagens Næringsliv påviste i november i fjor at de fire eierne av Norlandia har blitt milliardærer på drift av barnehager, sykehotell og sykehjem. Fra skattelistene kan vi lese at de har økt sin nettoformue fra 112 til 326 millioner bare i perioden fra 2011 til 2013.

Det er grunn til å tro at fomuen kommer fra skattefinansierte tjenester. Akkurat hvor mye vet vi ikke, siden slik informasjon ikke er tilgjengelig. Men vi kjenner noen sammenhenger.

Det er et faktum at formueoppbyggingen til eierne av Norlandia skjedde samtidig med at tidligere hudlege Ole Fyrand fikk så dårlig behandling ved Madserudhjemmet i Oslo at familien hentet ham hjem. Begrunnelsen fra ledelsen var dårlig økonomi. Madserudhjemmet drives av selskapet Norlandia Care Norge AS i Norlandia-konsernet på oppdrag for Oslo kommune.

En annen sammenheng er at ansatte i Norlandia Care Norge har dårligere lønnsbetingelser og dårligere pensjon enn ansatte i kommunen, som drev sykehjemmet tidligere.

Dette viser hvordan kutt i kostnader knyttet til kvalitet på tjenesten og ansattes lønn og pensjon bidrar til å «frigjøre» offentlige midler til eierne. Det neste er at pengene må tilflyte eierne. Det skjer ved at penger flyttes gjennom selskaper i kompliserte selskapsstrukturer, ofte også internasjonalt, opp til eierne. Bare utbytte og konsernbidrag er synlige flyttinger.

I tillegg flyttes penger som er usynlig for offentligheten gjennom internprising av kjøpte tjenester, avvikling, sammenslåing og salg av selskaper i tillegg til lån og lånerenter innad i konsernet. Hvor de endelige inntektene og kostnadene ender opp, reguleres i regnskaps- og selskapsretten og skatteretten. Her har en stor konsulentbransje av forretningsadvokater og revisorer vokst fram for å ivareta eiernes interesser.

Det minner derfor om bukken og havresekken at myndighetene har overlatt til Norsk Regnskapsstiftelse, som er privat, å utforme dagens regnskapsregler når dette åpenbart burde vært en offentlig oppgave. Det er også underlig at myndighetene så langt har vært skeptisk til såkalt «Utvidet land-for-land-rapportering». En slik rapportering vil synliggjøre hvor store inntekter og kostnader internasjonale konsern har i hvert enkelt land, og vil gi innbyggere innsyn og skattemyndighetene en enklere jobb.

Sist, men ikke minst, fremmet regjeringen i 2014 forslag om å begrense innsynet i registeret som viser hvem som eier selskapene. Stortinget avviste dette, og vedtok 5. juni, etter et representantforslag fra Marianne Marthinsen (Ap), at det skal ut¿redes et eierregister som viser de reelle eierne, inklusive hvem som skal ha innsyn i registrene.

Norge er i en særstilling økonomisk på grunn av oljefondet. Flere finansinvestorer har allerede skjønt at norske velferdstjenester er attraktive. For eksempel eier den svenske Wallenberg-familien det store helsekonsernet Aleris, som har avtale med flere norske sykehus, og barnehagegruppen Espira, som omfatter 75 norske barnehager hvor 7500 barn tilbringer hverdagene sine.

Med denne regjeringen må vi vente ytterligere press fra både norske og internasjonale kommersielle aktører for å erobre de nye markedene. Og støttespillerne i Norge er klare. I forbindelse med kommunereformen har NHO sagt at de mener 100 kommuner er nok i Norge. Petter Furulund i NHO Service sa til Klassekampen i april 2014 at: «Små kommuner gjør det vanskelig å tjene penger på å drive velferdstjenester. Større kommuner gir bedre muligheter for private velferdsbedrifter.» Han slapp virkelig katta ut av sekken.

En slik utvikling vil endre det norske samfunnet. Privatisering av offentlige tjenester er ifølge økonom Thomas Piketty en av årsakene til at forskjellene mellom fattig og rik øker. For Norges del hjelper det lite å smykke seg med en stor offentlig sektor når den i økende grad forvandler offentlig rikdom til privat fortjeneste.

Så lenge myndighetene ikke sikrer et regelverk med full åpenhet om og kontrollmulighet angående hva offentlige penger blir brukt til, må et minstekrav være at det offentlige utfører alle velferdsoppgavene. Hvilken hensikt har det å diskutere om private bør bidra mer før vi får fullt innsyn i eierforhold og kontroll med hva offentlige penger blir brukt til?