Kronikk: Åse Wetås, direktør Språkrådet

tips@fagbladet.no

Tenk deg at du sitter med et brev i fanget, et vedtaksbrev. Det avsnittet som er viktigst for deg, er formulert slik: «Det konkluderes med at det samlet vurdert fremkommer flere kognitive svikttegn som er uforenlig med bilkjøring. Dette gjelder spesielt forhold knyttet til oppmerksomhet, reguleringsfunksjoner, innsikt og hukommelse.»

Utdraget er hentet fra et brev til en mann som har fått avslag på sin søknad om å få beholde førerkortet. Grunnen til avslaget er at han har fått en Alzheimer-diagnose. Språket er upersonlig, tungt og vagt. Et så lite hyggelig budskap må kanskje formuleres indirekte og «skånsomt», men det er likevel fare for at slik språklig innpakning virker mot sin hensikt.

Undersøkelser har vist at mange strever med å forstå tekster fra det offentlige. Budskapet blir ofte formulert i et upersonlig, abstrakt og innadvendt språk. Slikt språk er et problem ikke bare fordi det hindrer kommunikasjonen, men også fordi det skaper avstand mellom avsender og mottaker. Dessuten kan det lett oppfattes som en maktdemonstrasjon, særlig av mottakere som er i en vanskelig situasjon. Det er likevel liten grunn til å tro at saksbehandlere med vitende og vilje bruker vanskelig og uklart språk for å demonstrere at de har makt, eller for å gjøre livet surt for mottakerne.

Kommunebyråkrat: – Vi er redd for å skrive for enkelt, noen kunne tro vi er dumme

Hvorfor blir forvaltningsspråket så uklart? Språklig uklarhet kan selvsagt være tilsiktet. Myndighetene må ofte håndtere komplekse saker, og det kan være mange grunner til at de må ta forbehold og bruke omtrentlige uttrykksmåter.

Hvis den språklige uklarheten ikke er tilsiktet, kan den skyldes gammel vane eller innarbeidet skrivekultur. Det er svært krevende å endre skrivestil, og det sparer tid å kunne bruke allerede godkjente standardtekster. Ulempen er at gamle standardtekster bidrar til å konservere og videreføre uklart og komplisert språk.

Komplisert språk kan også fungere som statusmarkør. Det som er enkelt, konkret og presist, blir lett oppfattet som naivt og banalt. Mange frykter nok at de ikke vil bli tatt alvorlig, og at de vil tape troverdighet og respekt hvis de uttrykker seg klart og enkelt. Men uansett om de skriver komplisert av gammel vane, eller om de gjør det av frykt for å miste anseelse, blir utfallet det samme: Budskapet når ikke fram.

Hvorfor er det så viktig å gjøre noe med forvaltningsspråket? Stat og kommune gir vanlige folk informasjon om blant annet rettigheter og plikter, og om hvordan det forventes at de skal delta, eller på hvilken måte de er forventet å delta, i samfunnet. Derfor er det viktig at forvaltningsspråket er klart, lettfattelig og inkluderende. Et forståelig forvaltningsspråk øker folks tillit til myndighetene og fremmer demokratiet og rettssikkerheten. Dessuten sparer man tid og penger på å skrive klart.

Mange i det offentlige skriver tekster for et større publikum. Da er det viktig at de tar like mye hensyn til språkføringen som til selve saksbehandlingen. Det er ikke meningen at alle typer tekster skal være forståelige for absolutt alle, og vi skal ikke forenkle språket for enhver pris. Men budskap som skal nå andre enn spesialister, må være klare og tydelige og ha en imøtekommende form. Et sleivete språk og en altfor uformell tone i et brev fra det offentlige er selvsagt ikke noe vi ønsker oss. For eksempel kan ikke budskapet til den uheldige bilføreren formuleres slik: «Du er helt utafor. Du husker ingenting, du følger ikke med, og du klarer ikke å holde rattet. Du kan bare glemme å kjøre bil.» Forvaltningen må finne en balanse mellom det enkle og det kompliserte og bruke et språk som både ivaretar det faglige innholdet og formidler det på en måte som ikke ekskluderer mottakeren. Kanskje kunne budskapet i brevet til den uheldige bilføreren ha vært formulert slik: «Vurderingen fra sykehuset viser at du har svekket oppmerksomhet, reguleringsfunksjoner, innsikt og hukommelse. Det betyr dessverre at du ikke lenger får kjøre bil.»

Kan forvaltningsspråket endres? I Norge har interessen for språkarbeid i det offentlige økt jevnt de siste årene, og Språkrådet og Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) er drivkraften i dette arbeidet. Gevinstene ved klare og forståelige offentlige tekster er mange: bedre og mer effektive tjenester, færre klager, bedre omdømme og mindre avstand mellom tjenesteytere og innbyggere. Gode eksempler på resultater av språkarbeid i det offentlige finnes på nettstedet klarspråk.no, sammen med gode skriveråd, eksempeltekster og andre skriveverktøy.

Den som skriver har makt og ansvar, og saksbehandlere må erkjenne at det tradisjonelle, byråkratiske språket ofte kan skape avstand og avmakt. Får du uklar informasjon fra stat eller kommune, har du rett og grunn til å reagere. Da gjør du trolig både deg selv og mange andre en viktig tjeneste!

Vanskelig språksituasjon: Isabella var alvorlig syk, men fikk høre at hun trengte sex

Språk er makt: – Vi må snakke om følelser