Christina Beck Jørgensen

Barneveileder

En fersk offentlig utredning foreslår at rettigheten om opplæring i og på norsk tegnspråk skal knyttes til ressursskoler i Trondheim, Oslo, Bergen og Stavanger. Barn som bor i kommuner som er langt unna disse storbyene, må tilbys internatløsninger i de store byene, heter det i utredningen.

Det er et forslag som virkelig bekymrer meg.

Denne NOU-en er viktig som historisk dokument. Den har et historisk og nøkternt bilde av døves historie i Norge og fremveksten og utviklingen av norsk tegnspråk. Det trekkes også sammenligninger med de andre nordiske landene.

Roper du til personer med høreapparat? Da vil de neppe høre hva du sier. Men tegnspråk fungerer

Utredningen inneholder flere viktige tiltak for å styrke norsk tegnspråk. Blant annet foreslås søsken- og coda-rettigheter til tegnspråkopplæring. (Coda er foreningen for hørende barn av døve foreldre). Det foreslås også at døve flyktninger som kommer til Norge, bosettes i samme by. Satsing på utdanninger innen tegnspråk er også viktige tiltak.

Rapporten påpekte et annet viktig poeng: Barna motiveres av å snakke norsk tegnspråk når de møter andre (spesielt barn) som også snakker det. For å kunne utvikle begge språkene godt, er det viktig med tilgang til språkarenaene. Man ser tilsvarende for de samiske språkene.

Men hvor skal barna lære det? Her mener jeg utredningen bommer fullstendig.

Utfordringene i kommunene er mangel på lærere, barneveiledere og annet personale med tegnspråkkompetanse. I innlandet er det ikke registrert en eneste grunnskolelærer med tegnspråkkompetanse. Alternativet for mange i dag er å reise til andre nærkommuner for grunnskoleopplæring på tegnspråk. Nå foreslås det at denne rettigheten blir fratatt barna, og at mange av dem må reise mye lenger. Ønsker vi virkelig å presse alle tegnspråklige barn ut av sine hjemkommunen og til storbyene Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger? Og vil kommuner med lav økonomi klare å finansiere en slik ordning?

Jeg tror ordningen vil føre til store kostnader og unødvendig stress for familiene. Hvem skal dekke reise, opphold og tapt arbeidsinntekt? Jo, det blir bostedskommunen. Hvis et barn må flytte fra for eksempel Elverum til Oslo for å få grunnskole, så er det sannsynligvis ikke bare barnet som flytter, men hele familien med alt hva noe slikt innebærer.

Kan dette virkelig være riktig?

Kirsten er tegnspråktolk: – Lønnen burde vært det dobbelte

Jeg er bekymret for at konsekvensen av dette forslaget vil være tegnspråkets langsomme død. Slik jeg ser det, vil det ikke mulighetene til å lære tegnspråk være et reelt valg når rettigheten til opplæring blir borte der barnet bor. Jeg mener det må være billigere for samfunnet å satse på utdanning så nært som mulig der barnet i utgangspunktet bor.

Strategi 1 i utredningen foreslår å sikre elevene tilgang på språkmiljø gjennom heltid eller deltid i kombinasjon med tegnspråklærer/tolk hjemme, og at staten får ansvar. Strategi 2 fortsetter dagens praksis med at kommunene har ansvar alene. Strategi 2 gir større sårbarhet grunnet knappe ressurser rundt i kommunene. Begge strategiene krever at det satses på utdanning av flere ansatte med tegnspråkkompetanse i barnehager og på skoler.

Varsler om diskriminering: Tegnspråktolkene tar saken i egne hender

I dag får mange grunnskole-opplæring med én tegnspråklærer eller tolk, og kvaliteten er svært varierende. Mange får det også som individuelt tilrettelagt opplæring. Rapporten omtaler kommuner som har gitt opp. Andre steder får elevene avslag på å gå på en annen skole med flere tegnspråkelever, ofte grunnet økonomi.

Mitt ønske er å få kompetansen ut til barnet og ikke at barnet skal flyttes til kompetansen. For å få til dette må kommunene satse mer på utdanning og hjelpe de som satser økonomisk.

Utredningen jeg skriver om heter «NOU 2023:20 Tegnspråk for livet». Den er nå på høring, og fristen for å komme med innspill er 15.januar.