Fra grasrota
Bussførernes dag: Hadde dette yrket vært mer attraktivt hvis flere kvinner hadde kjørt buss?
Roy Ervin Solstad
Knapt sju prosent av landets bussførere er kvinner. Det å kjøre buss ser ut til å være et yrke de skyr. Må det være slik? Eller rettere sagt, hvorfor er det slik?
Frode Eriksen
Per Flakstad
Bussjåfør og tillitsvalgt
I dag, 18. mars, er det bussførernes dag. For ti dager siden var det kvinnedag, og det fikk meg til å tenke litt over hvorfor kvinnene ikke finner veien til bussføreryrket. For vi har faktisk klart noe i bussbransjen som få andre har klart, nemlig likelønn. 100 prosent likestilling der altså. Men jobben består jo som alle vet av litt mer enn bare lønn, så kanskje er det der vi kan finne årsakene til kvinnenes uteblivelse?
• Oppvask etter busskaoset i Oslo. Slik så det ut fra førerplassen
Det heter jo som kjent «lønns- og arbeidsvilkår». Og hvis det ikke er lønna, så er det kanskje arbeidsvilkåra vi må se nærmere på. Det finnes knapt en bussfører her til lands som jobber «ni til fire». Yrket er stort sett en rekke ubekvemmeligheter som til dels kompenseres økonomisk, men det er en sak for lønnsoppgjøret.
Men det finnes noen med normal arbeidstid. Hos min arbeidsgiver, Unibuss, heter det barnehage-tjenester. Dette er en gruppe tjenester som er tilrettelagt for de som skal levere barn i barnehage og kanskje også hente senere på dagen. Det er ikke mange slike, knapt en håndfull, og som med alle andre tjenester, tildeles de gjennom ansiennitet. De som har en arbeidsgruppe med barnehagetilrettelagte tjenester, beholder denne til neste avertering, da alle tjenestene grupperes på nytt og tildeles på ny etter ansiennitet.
Så vi har med andre ord heller ingen garanti for at den som har tjenesten kan levere og hente poden så lenge hen har barnehageplass eller er i barnehagealder.
Åpningstider i barnehagene har vært diskutert lenge. De er slett ikke tilrettelagt for en bussførers gjennomsnittlige arbeidstid. Den begynner så tidlig at bussføreren kjører de barnehageansatte på jobb. Og kjører du delte skift, så kjører du de samme barnehageansatte hjem seinere på dagen også.
Kanskje det hadde vært en idé at bussoperatørene startet sine egne barnehager?
Kanskje det hadde vært en idé at bussoperatørene startet sine egne barnehager, med tilrettelagte åpningstider? Kan privatpersoner gjøre seg rike på barnehagevirksomhet, så kan vel bussbransjen også gjøre en skilling fra en slik – skal vi kalle det – attåtnæring?
• Det er noen grunner til at enkelte yrkesgrupper har høyt sykefravær
I Oslo har vi borettslaget på Sagene som heter «Bussførernes borettslag», og en kan jo tenke seg hvorfor dette ble opprettet i sin tid, i 1949, i gangavstand fra bussgarasjen på Bjølsen. Her la en til rette for at de ansatte ikke bare skulle få seg en rimelig bolig, men også nærhet til arbeidsplassen. I dagens boligmarked blir dette kanskje også etter hvert en nødvendighet.
En må jo undres om ikke arbeidstidene i bussbransjen hadde vært annerledes om 90 prosent av bussførerne var kvinner. Det hadde de nok, og det hadde nok et annet viktig forhold også. De sanitære.
En må jo undres om ikke arbeidstidene i bussbransjen hadde vært annerledes om 90 prosent av bussførerne var kvinner.
For oss mannfolk trengs det strengt tatt ikke mer enn en busk i vårskrud eller et diskret hushjørne for at vi skal kunne velge å gjøre vårt fornødne. De fleste vil nok ha helt andre forhold, slik de fleste kvinnfolka jeg kjenner også vil ha. Men standarden for bussbransjens sanitæranlegg er – for å si det mildt – variable. Omtrent like variabel som de øvrige pausefasilitetene som gjerne er samlokalisert med de sanitære; pauserommet.
I bussbransjen sitter vi ikke i en subsidiert kantine og spiser maten vår. Anbudssystemet åpner ikke for slik luksus, og det er slett ikke et krav fra de fylkeskommunale bestillerselskapene som Skyss, AtB, Kolumbus, Ruter m.fl. at bussoperatørenes ansatte skal tilbys kantinefasiliteter der de skal kunne sitte sammen med sine kolleger. Så da blir det et rom med bord og stoler, pluss kaldt og varmt vann.
Verre fasiliteter finnes nok rundt forbi, og jeg har lest om de som må spise matpakka på do, fordi det også er pauserommet. Den simpleste pausefasiliteten jeg har hørt om, er et 512-skilt. Det er som kjent ikke utstyrt med tak, så da blir det å sitte i bussen og vente på at pausen skal gå over.
• Her feirer dei at aksjeselskapet forsvinn: – Det blir sterkare politisk styring
Jeg tror min santen at hvis 90 prosent av bussførerne hadde vært kvinner, så hadde de ikke funnet seg i det som mannfolka i bransjen har akseptert gjennom mange, mange år, bare fordi det alltid har vært sånn.
Neste år vil jeg gjerne se en 8. mars-parole for flere kvinner inn i bussbransjen!
BLOKKERT: Bildet er tatt i en kommunal bolig et sted i Midt-Norge.
Trøndelag brann- og redningstjeneste IKS
Brannkonstabel og vernepleier Emma: – Det er vanskelig å se folk som sliter
YRKESVALG: – Det er vanskelig å få unge mennesker til å velge bussyrket. Nå må snart arbeidsgiverne ta inn over seg at lønn og arbeidsbetingelser er en viktig årsak til disse problemene, sier Marit Sauge.
Werner Juvik
Bussførerne frykter store lokale lønnstillegg: – En tilnærmet katastrofe
VIL SIKRE: Peggy Hessen Følsvik og LO ønsker en lavlønnsmodell som treffer bedre enn dagens modell. Her fra kravoverrekkelse med NHO.
Håvard Sæbø
LO har fremmet krav om en ny modell for å sikre de lavlønte
DØDSHJELP: – Det er på tide å utrede dette i en bredt sammensatt kommisjon, mener Gro Nylander (82), som er pensjonert fødselslege.
Kristin Svorte
Amme-legen kjemper for aktiv dødshjelp: – Vi er mange leger som er for dette
FORTVILELSE: Mange er fortvilte etter at de fikk brev med krav om å betale tilbake deler av lønna si fra Skien kommune - her representert ved rådhuset.
Werner Juvik
Kommunen betalte ut for mye i lønn: Nå kreves de ansatte for 13 millioner kroner
FORKJELL PÅ FOLK: I noen få jobber er månedslønna over 185.000 kroner.
Gorm Kallestad / NTB
Dette er den vanligste lønna i Norge
Frode Eriksen
Per Flakstad
Roy Ervin Solstad
Frode Eriksen
Per Flakstad
Bussjåfør og tillitsvalgt
I dag, 18. mars, er det bussførernes dag. For ti dager siden var det kvinnedag, og det fikk meg til å tenke litt over hvorfor kvinnene ikke finner veien til bussføreryrket. For vi har faktisk klart noe i bussbransjen som få andre har klart, nemlig likelønn. 100 prosent likestilling der altså. Men jobben består jo som alle vet av litt mer enn bare lønn, så kanskje er det der vi kan finne årsakene til kvinnenes uteblivelse?
• Oppvask etter busskaoset i Oslo. Slik så det ut fra førerplassen
Det heter jo som kjent «lønns- og arbeidsvilkår». Og hvis det ikke er lønna, så er det kanskje arbeidsvilkåra vi må se nærmere på. Det finnes knapt en bussfører her til lands som jobber «ni til fire». Yrket er stort sett en rekke ubekvemmeligheter som til dels kompenseres økonomisk, men det er en sak for lønnsoppgjøret.
Men det finnes noen med normal arbeidstid. Hos min arbeidsgiver, Unibuss, heter det barnehage-tjenester. Dette er en gruppe tjenester som er tilrettelagt for de som skal levere barn i barnehage og kanskje også hente senere på dagen. Det er ikke mange slike, knapt en håndfull, og som med alle andre tjenester, tildeles de gjennom ansiennitet. De som har en arbeidsgruppe med barnehagetilrettelagte tjenester, beholder denne til neste avertering, da alle tjenestene grupperes på nytt og tildeles på ny etter ansiennitet.
Så vi har med andre ord heller ingen garanti for at den som har tjenesten kan levere og hente poden så lenge hen har barnehageplass eller er i barnehagealder.
Åpningstider i barnehagene har vært diskutert lenge. De er slett ikke tilrettelagt for en bussførers gjennomsnittlige arbeidstid. Den begynner så tidlig at bussføreren kjører de barnehageansatte på jobb. Og kjører du delte skift, så kjører du de samme barnehageansatte hjem seinere på dagen også.
Kanskje det hadde vært en idé at bussoperatørene startet sine egne barnehager?
Kanskje det hadde vært en idé at bussoperatørene startet sine egne barnehager, med tilrettelagte åpningstider? Kan privatpersoner gjøre seg rike på barnehagevirksomhet, så kan vel bussbransjen også gjøre en skilling fra en slik – skal vi kalle det – attåtnæring?
• Det er noen grunner til at enkelte yrkesgrupper har høyt sykefravær
I Oslo har vi borettslaget på Sagene som heter «Bussførernes borettslag», og en kan jo tenke seg hvorfor dette ble opprettet i sin tid, i 1949, i gangavstand fra bussgarasjen på Bjølsen. Her la en til rette for at de ansatte ikke bare skulle få seg en rimelig bolig, men også nærhet til arbeidsplassen. I dagens boligmarked blir dette kanskje også etter hvert en nødvendighet.
En må jo undres om ikke arbeidstidene i bussbransjen hadde vært annerledes om 90 prosent av bussførerne var kvinner. Det hadde de nok, og det hadde nok et annet viktig forhold også. De sanitære.
En må jo undres om ikke arbeidstidene i bussbransjen hadde vært annerledes om 90 prosent av bussførerne var kvinner.
For oss mannfolk trengs det strengt tatt ikke mer enn en busk i vårskrud eller et diskret hushjørne for at vi skal kunne velge å gjøre vårt fornødne. De fleste vil nok ha helt andre forhold, slik de fleste kvinnfolka jeg kjenner også vil ha. Men standarden for bussbransjens sanitæranlegg er – for å si det mildt – variable. Omtrent like variabel som de øvrige pausefasilitetene som gjerne er samlokalisert med de sanitære; pauserommet.
I bussbransjen sitter vi ikke i en subsidiert kantine og spiser maten vår. Anbudssystemet åpner ikke for slik luksus, og det er slett ikke et krav fra de fylkeskommunale bestillerselskapene som Skyss, AtB, Kolumbus, Ruter m.fl. at bussoperatørenes ansatte skal tilbys kantinefasiliteter der de skal kunne sitte sammen med sine kolleger. Så da blir det et rom med bord og stoler, pluss kaldt og varmt vann.
Verre fasiliteter finnes nok rundt forbi, og jeg har lest om de som må spise matpakka på do, fordi det også er pauserommet. Den simpleste pausefasiliteten jeg har hørt om, er et 512-skilt. Det er som kjent ikke utstyrt med tak, så da blir det å sitte i bussen og vente på at pausen skal gå over.
• Her feirer dei at aksjeselskapet forsvinn: – Det blir sterkare politisk styring
Jeg tror min santen at hvis 90 prosent av bussførerne hadde vært kvinner, så hadde de ikke funnet seg i det som mannfolka i bransjen har akseptert gjennom mange, mange år, bare fordi det alltid har vært sånn.
Neste år vil jeg gjerne se en 8. mars-parole for flere kvinner inn i bussbransjen!