Frode Eriksen

Bussjåfør og tillitsvalgt

Nå om dagen diskuteres det ganske heftig om en skatt på 100 prosent på sykdom og om IA-avtalen har virket etter hensikten. For en som kjører buss i Oslo er det underlig å observere deler av debatten, ettersom det hos oss er selve organiseringen av arbeidet, dels etter instruks gjennom anbudene fra de fylkeskommunale bestillerselskapene, som bidrar til snublesteinene på veien til et inkluderende arbeidsliv (IA).

IA skulle være selve kinderegget i arbeidslivet med sine tre målsetninger: Redusert sykefravær, yrkesdeltakelse for de med redusert funksjonsevne, samt økt pensjonsalder for de som står i jobb.

Minusgrader

Jeg er glad jeg ikke er forhandler, for de har nok mye å stri med. Men det har jammen meg vi blant fotfolket også. Denne uka møtte jeg som vanlig på arbeidsplassen min. Ute var det minus to grader, mens det på selve arbeidsplassen, altså inne i bussen, var det én grad – minus. Årets første minusgrad er det ikke, for rekorden i år fra januar var over 20 minus – innendørs i bussen. Føreren som fikk den bussen beholdt vinterklærne på og kjørte av gårde. Mange opplevde på samme tid en arbeidsplass med tosifret antall minusgrader som en regel snarere enn et unntak. Veien til en god helse ligger neppe i minusgrader på arbeidsplassen, heller ikke når dette er mer regelen enn unntaket. Noen lover og forskrifter gjelder vel for dette også, selv på bussen. De kontoransatte blir neppe værende på sin arbeidsplass med x antall grader minus under baken.

Sykefraværet i bussbransjen er høyt. Skyhøyt og ikke bærekraftig får vi som stadige påminnelser om fra folket på toppen. Spørsmålet er vel heller om de har spart seg til fant ved å beholde et system som legger til rette for sykdom og belastningsskader blant bussførerne.

• Brakar er historie: Politikarar og fagforeiningar håpar på meir kontroll over busstilbodet

«Kontor»-stolen vår

Foruten temperaturen på arbeidsplassen, kommer det enkle faktum at jeg deler arbeidsplass med et par hundre andre. Min kontorstol er ikke min, og innstillingene jeg satte da jeg forlot arbeidsplassen (les bussen) er ikke de samme som når jeg kommer tilbake. Men de som har en kontorstol de kan kalle for sin, og som kan ta hjemmekontor hvis de er plaget med sykdom og ryggsmerter, har kanskje ikke forutsetninger for å skjønne hva det innebærer av belastning å dele stolen med mange andre.

Det er ikke som i gamle dager da jeg vokste opp på Hitra og bussførerne var godt voksne menn som het Strøm og hadde bussen sin i en garasje i hagen. Noen har det slik fremdeles, men ikke på Hitra, der det er de gamle statsbanene som kjører bussen.

Skift og nattarbeid

Det er heller ikke så rart at ungdom på yrkesfag vil velge å kjøre poteter fremfor mennesker. Potetkjøringen er stort sett til fast arbeidstid, mens en bussfører må regne med vakter som dekker de fleste av døgnets timer, uten at lønna blir spesielt imponerende av den grunn.

Skiftarbeid om natta er ikke spesielt helsebringende, ifølge fagfolk. Heller ikke delte skift er spesielt godt for skjela, men vi bussførere har og tar disse skiftene likevel.

• Oppvask etter busskaoset i Oslo. Slik så det ut fra førerplassen

Bussens kjøretider er det de fylkeskommunale bestillerselskapene som bestemmer. På en av mine ruter, busslinje 37 som går gjennom Oslo sentrum og som har hatt utallige traseendringer siden sent i juli 2011, har vi nærmest blitt pisket rundt gjennom ruta av elendige kjøretider som minner mer om et tapt veddemål enn en behagelig reise. Joda jeg vet vi ikke skal se på klokka, men jeg gjør det allikevel, bare så jeg skal kunne se hvilken pause jeg ikke får i dag heller.

I høst har dette endret seg. Nå har vi såpass med ekstra kjøretid at mange glemmer seg og kjører etter gammel vane – og dermed for tidlig. De gamle kjøretidene førte nok til sine kundeklager, men med de nye kan det fylkeskommunale bestillerselskapet for kollektivtrafikk i Oslo og Akershus, Ruter, skrive ut flere bøter til busselskapene fordi førerne kjørte etter gammel vane og gammel kjøretid. Vi har heldigvis fått et hjelpemiddel mot fortidligkjøring, en svart firkant dukker opp på skjermen med en vennlig beskjed om at det er på tide å regulere. Men gammelt stress sitter nå likevel i kroppen.

smittefaren

Vi som jobber i storbyen har også en annen utfordring knyttet til sykdom. Vår arbeidsplass er nærmest for et åpent kontorlandskap å regne, der hvem som helst kan besøke bussføreren på kontoret og legge igjen de basseluskene som måtte finnes i flyktige tilstander rundt om i samfunnet nå til dags. Det hjelper ikke så mye å klistre opp en lapp med beskjed om å ta utgangen bak, også der sitter gamle vaner i og alt for mange vil fortsatt ta turen innom bussens eneste arbeidsplass og bidra til sykefraværet.

Kanskje bussførerne til slutt få sitt lukkede førerrom for å hindre at føreren smittes av passasjerene? Vi får se ...

Bussførere kan ikke ha hjemmekontor, en tilstand vi deler med mange andre i det norske arbeidslivet. Felles for de fleste som ikke kan være på jobb hjemme er at vi bærer arbeidsgivers klær, og har et lønnsnivå som ikke er all verden å skryte av. For mange er forskjellen mellom 0 og 20 prosent skatt på sykdom stor, og skal skattetrekket bli 100 prosent, står det nok havrelefse og spikersuppe på menyen framover. Mens de med hjemmekontor slipper unna og kan unne seg søndagsbiffen.

• – Vi hadde fortjent bedre enn det vi sier vi er fornøyd med

Om lommeboka skal avgjøre om en skal smitte både kunder og kolleger, minner det om ris til egen bak. Og selv om jeg overfor her har lagt fram noen enkle tips til hvordan sykefraværet kan reduseres i min bransje, så koster de alle i mer eller mindre grad av penger. Og skal jeg være ærlig så tror ikke det er stemning for å bruke penger for å få ned sykefraværet, selv om det ofte framstilles slik. Som kjent heter det «etter meg kommer syndefloden» og da er det enklere å spare seg til fant og overlate de dyreste problemene til mellomlederen som kommer bak i køen av nyansatte på kontoret.

For folk flest handler det vel ofte bare om å klore seg fast til det inkluderende arbeidslivet, slik at de kvalifiserer til AFP og folketrygdens livbøye.