Fra grasrota
– Vi hadde fortjent bedre enn det vi sier vi er fornøyd med
Tormod Ytrehus
Mens tariffavtalen indikerer en lønn på hundrelappen, er de ansatte i bussbransjen fornøyd med et par og nitti kroner. Da får vi som fortjent – selv om vi hadde fortjent bedre.
Frode Eriksen
Per Flakstad
Bussjåfør og tillitsvalgt
Et stort og viktig spørsmål i bussbransjen er hvorfor bussførerne stemmer som de gjør. I motsetning til de fleste andre tariffavtaler har bussførernes tariff en forhistorie som sier noe om hva førerne skal ha i lønn. Bussbransjeavtalen (BBA) kom i 2008 dels for å hindre konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår, dels for å øke lønnen og gjøre yrket mer attraktivitet.
Avtalens målsetting om lønn ble etter litt flisespikkeri definert til «...et nivå mer på linje med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn», etter at arbeidsgiverne krevde å stryke ordet «lik» («...mer på lik linje med...»). Formuleringen ble dermed så ullen at den på mange måter rir bransjen som en mare, ettersom lønnsmålet ikke er en absolutt enhet.
• Solid lønnsløft, men: – Sammenlignet med industrien, står vi på stedet hvil
Tariffavtalen ble til før min tid som sjåfør og tillitsvalgt, og mine tanker går ofte til den tyske keiser Otto von Bismarck og sitatet «Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn». Det er bare å bytte ut «lover» med «tariffen». Samtidig er det noe viktig som mangler når de som tariffen er laget for ikke stemmer for avtalens grunnlag.
BBA er unik, og bak den står foruten NHO og Spekter, tre LO-forbund (Fagforbundet, Fellesforbundet, Norsk jernbaneforbund) og YS-forbundet YTF. I årets lønnsoppgjør presenterte forbundene sine forventninger slik: «...våre medlemmers klare forventninger må synliggjøres gjennom reelle resultater og ikke i diffuse intensjoner.»
• Bussjåførene krever mer enn industriarbeiderne i lønnsoppgjøret
Selv om det felles forhandlingsutvalget der de fire forbundene deltar med hver sin delegasjon var svært så fornøyde med et lønnsoppgjør der en ble enige i forhandlinger, sitter jeg og mange med meg tilbake med en litt emmen smak i munnen.
For avstanden fra en bussførerlønn opp til en industriarbeiderlønn forblir den samme. Kanskje litt mer til og med, fasiten får vi først til neste år. Bussbransjen mangler de lokale forhandlingene som industrien har. Dermed oppstår et annet problem, nemlig det at lønnsmålet flytter på seg underveis.
Lønnsdannelsen blir til i uravstemningsurna. Men når en har avtalt at en skal få en hundrelapp i lønn og arbeidstakeren er fornøyd med 92 kroner, da ha har vi en reell utfordring. Penger skal jo normalt ikke kunne prelle av som vann på gåsa.
Kanskje svaret ligger i bussbransjens struktur. I årets uravstemning stemte 74,53 prosent av de 12.222 stemmeberettigede bussførerne, for oppgjøret når alle tall slås sammen til ett resultat.
Tar vi et lite dypdykk i tallmaterialet, finner vi at Fagforbundets folk stemte mot resultatet med 62,14 prosent nei på NHO-avtalen og 53,67 prosent nei på Spekteravtalen (Vi har tre bussbransje-tariffer, en for NHO, en for Spekter og en for funksjonærer. Men de er alle helt like.). Noen tunge på vektskåla er Fagforbundet ikke, som det minste av de fire forbundene, selv om alle medlemmene hadde stemt akkurat det samme.
Fagforbundets bussførere er en rest fra den tiden da større byer med respekt for seg selv drev sin egen kollektivtrafikk, så som Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø, Fredrikstad og Drammen. Mitt klare inntrykk er at det er vanligere med heltidsjobb som bussfører i byene enn i mer grisgrendte strøk.
En debatt som blusser opp etter hvert lønnsoppgjør er hvem som stemmer ja til de dårlige resultatene. Og like mange ganger antydes det at det er de som har bussyrket som bijobb som oftest stemmer ja. Det er mye lettere å leve av en bussførerlønn på bygda enn i byen. Mens bussjobben oftere er en bistilling på bygda, er en stadig oftere nødt til å ha en bistilling om en skal ha råd til å leve i Oslo som 100 prosent bussfører.
Trenden er såpass klar at arbeidsgiverne skrev det inn i sitt kravdokument i årets lønnsoppgjør: «Bussbransjen vil ha et behov for å kunne bruke tilkallingshjelp, men man opplever nå at en del sjåfører aktivt velger dette fremfor å ha en fast ansettelse også der det er behov for flere fast ansatte.», skriver NHO og Spekters forhandlere.
Det er YS-forbundet YTF som er størst blant de fire bussforbundene, med medlemmer landet rundt og dermed også mest representativ for bussførerne utenfor byene. Uravstemningsresultatet i YTF trekker da også ja-andelen kraftig opp, med 77,37 prosent ja-stemmer på NHO-avtalen og 80,99 prosent på Spekter-avtalen.
Og som Fagbladet allerede har påpekt: Oppsluttingen om uravstemningene er under enhver kritikk. Samlet for de fire forbundene er oppslutningen i bussbransjen magre 55,88 prosent. Og om jeg skal skrive noe deprimerende om mitt eget forbund, Fagforbundet, så trekker vi stemmeandelen ned med bare 28 prosent deltagelse på NHO-avtalen og 39 prosent på Spekteravtalen.
Fagforbundene bak Bussbransjeavtalen er avhengig av at medlemmene reagerer ved uravstemningene om de skal hindre at lønnsdannelsen avviker fra tariffavtalens målsetning. Så lenge reaksjonen uteblir, må jo arbeidsgiversiden juble i sitt stille sinn.
Bussførerne må ha mot, vilje og evne til å bruke fagbevegelsen som kamparena for å forsvare sine egne interesser og sin egen tariffavtale. Hvis ikke sitter alle tilbake med lønn som fortjent.
Selv om vi hadde fortjent bedre.
Helsefagarbeidere og hjelpepleiere, renholdere og sykepleiere har i dag særaldersgrense. Arbeidsgiverorganisasjonene Spekter og Virke mener denne ordningene ikke bør videreføres fullt ut.
Frøydis Falch Urbye
Har du rett til særaldersgrense? Nå vil arbeidsgiverne fjerne hele ordningen
OMSKOLERT: Rune Lundquist gikk fra bruker til medarbeider på Sagatun. – Jeg ble bedre av å hjelpe andre, sier han.
Werner Juvik
Rune skrev avskjedsbrev til barna: – Jobba bort både familie og venner
KOM TILBAKE: – Ja, jeg var syk, men jeg trengte å være blant folk, sier Katherine Carroza-Roos.
Tre ting hjalp Katherine tilbake på jobb: – Jeg må innrømme at jeg var skeptisk
MISNØYE: Sammen med sine kolleger står Inger Marie Hagen ved OsloMet bak Medbestemmelsesbarometeret. Den viser at mer enn hver femte arbeidstaker gir uttrykk for misnøye med ledelsen.
Kasper Holgersen
Hva er det største problemet på jobben? Jo, det er sjefen
SKÅL: 43 prosent av norske arbeidstakere må selv betale for julebordet selv.
Colourbox
Får du julebordet dekket? Det er ikke en selvfølge
PÅ BØLGJELENGDE: Dei to kollegaene Anne Gro Olesrud Rugaas (36) og Nina Helen Haugan Hansen (38) og er samde om det meste. Og viktigast for begge er at brukarane har gode dagar og opplever meistring når dei er på dagavdelinga.
Marianne Otterdahl-Jense
Full jobb og høgare vidareutdanning: Slik får helsefagarbeidarane Anne Gro og Nina kabalen til å gå opp
Frode Eriksen
Per Flakstad
Tormod Ytrehus
Frode Eriksen
Per Flakstad
Bussjåfør og tillitsvalgt
Et stort og viktig spørsmål i bussbransjen er hvorfor bussførerne stemmer som de gjør. I motsetning til de fleste andre tariffavtaler har bussførernes tariff en forhistorie som sier noe om hva førerne skal ha i lønn. Bussbransjeavtalen (BBA) kom i 2008 dels for å hindre konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår, dels for å øke lønnen og gjøre yrket mer attraktivitet.
Avtalens målsetting om lønn ble etter litt flisespikkeri definert til «...et nivå mer på linje med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn», etter at arbeidsgiverne krevde å stryke ordet «lik» («...mer på lik linje med...»). Formuleringen ble dermed så ullen at den på mange måter rir bransjen som en mare, ettersom lønnsmålet ikke er en absolutt enhet.
• Solid lønnsløft, men: – Sammenlignet med industrien, står vi på stedet hvil
Tariffavtalen ble til før min tid som sjåfør og tillitsvalgt, og mine tanker går ofte til den tyske keiser Otto von Bismarck og sitatet «Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn». Det er bare å bytte ut «lover» med «tariffen». Samtidig er det noe viktig som mangler når de som tariffen er laget for ikke stemmer for avtalens grunnlag.
BBA er unik, og bak den står foruten NHO og Spekter, tre LO-forbund (Fagforbundet, Fellesforbundet, Norsk jernbaneforbund) og YS-forbundet YTF. I årets lønnsoppgjør presenterte forbundene sine forventninger slik: «...våre medlemmers klare forventninger må synliggjøres gjennom reelle resultater og ikke i diffuse intensjoner.»
• Bussjåførene krever mer enn industriarbeiderne i lønnsoppgjøret
Selv om det felles forhandlingsutvalget der de fire forbundene deltar med hver sin delegasjon var svært så fornøyde med et lønnsoppgjør der en ble enige i forhandlinger, sitter jeg og mange med meg tilbake med en litt emmen smak i munnen.
For avstanden fra en bussførerlønn opp til en industriarbeiderlønn forblir den samme. Kanskje litt mer til og med, fasiten får vi først til neste år. Bussbransjen mangler de lokale forhandlingene som industrien har. Dermed oppstår et annet problem, nemlig det at lønnsmålet flytter på seg underveis.
Lønnsdannelsen blir til i uravstemningsurna. Men når en har avtalt at en skal få en hundrelapp i lønn og arbeidstakeren er fornøyd med 92 kroner, da ha har vi en reell utfordring. Penger skal jo normalt ikke kunne prelle av som vann på gåsa.
Kanskje svaret ligger i bussbransjens struktur. I årets uravstemning stemte 74,53 prosent av de 12.222 stemmeberettigede bussførerne, for oppgjøret når alle tall slås sammen til ett resultat.
Tar vi et lite dypdykk i tallmaterialet, finner vi at Fagforbundets folk stemte mot resultatet med 62,14 prosent nei på NHO-avtalen og 53,67 prosent nei på Spekteravtalen (Vi har tre bussbransje-tariffer, en for NHO, en for Spekter og en for funksjonærer. Men de er alle helt like.). Noen tunge på vektskåla er Fagforbundet ikke, som det minste av de fire forbundene, selv om alle medlemmene hadde stemt akkurat det samme.
Fagforbundets bussførere er en rest fra den tiden da større byer med respekt for seg selv drev sin egen kollektivtrafikk, så som Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø, Fredrikstad og Drammen. Mitt klare inntrykk er at det er vanligere med heltidsjobb som bussfører i byene enn i mer grisgrendte strøk.
En debatt som blusser opp etter hvert lønnsoppgjør er hvem som stemmer ja til de dårlige resultatene. Og like mange ganger antydes det at det er de som har bussyrket som bijobb som oftest stemmer ja. Det er mye lettere å leve av en bussførerlønn på bygda enn i byen. Mens bussjobben oftere er en bistilling på bygda, er en stadig oftere nødt til å ha en bistilling om en skal ha råd til å leve i Oslo som 100 prosent bussfører.
Trenden er såpass klar at arbeidsgiverne skrev det inn i sitt kravdokument i årets lønnsoppgjør: «Bussbransjen vil ha et behov for å kunne bruke tilkallingshjelp, men man opplever nå at en del sjåfører aktivt velger dette fremfor å ha en fast ansettelse også der det er behov for flere fast ansatte.», skriver NHO og Spekters forhandlere.
Det er YS-forbundet YTF som er størst blant de fire bussforbundene, med medlemmer landet rundt og dermed også mest representativ for bussførerne utenfor byene. Uravstemningsresultatet i YTF trekker da også ja-andelen kraftig opp, med 77,37 prosent ja-stemmer på NHO-avtalen og 80,99 prosent på Spekter-avtalen.
Og som Fagbladet allerede har påpekt: Oppsluttingen om uravstemningene er under enhver kritikk. Samlet for de fire forbundene er oppslutningen i bussbransjen magre 55,88 prosent. Og om jeg skal skrive noe deprimerende om mitt eget forbund, Fagforbundet, så trekker vi stemmeandelen ned med bare 28 prosent deltagelse på NHO-avtalen og 39 prosent på Spekteravtalen.
Fagforbundene bak Bussbransjeavtalen er avhengig av at medlemmene reagerer ved uravstemningene om de skal hindre at lønnsdannelsen avviker fra tariffavtalens målsetning. Så lenge reaksjonen uteblir, må jo arbeidsgiversiden juble i sitt stille sinn.
Bussførerne må ha mot, vilje og evne til å bruke fagbevegelsen som kamparena for å forsvare sine egne interesser og sin egen tariffavtale. Hvis ikke sitter alle tilbake med lønn som fortjent.
Selv om vi hadde fortjent bedre.