Fra grasrota
– Vi hadde fortjent bedre enn det vi sier vi er fornøyd med
Tormod Ytrehus
Mens tariffavtalen indikerer en lønn på hundrelappen, er de ansatte i bussbransjen fornøyd med et par og nitti kroner. Da får vi som fortjent – selv om vi hadde fortjent bedre.
Frode Eriksen
Per Flakstad
Bussjåfør og tillitsvalgt
Et stort og viktig spørsmål i bussbransjen er hvorfor bussførerne stemmer som de gjør. I motsetning til de fleste andre tariffavtaler har bussførernes tariff en forhistorie som sier noe om hva førerne skal ha i lønn. Bussbransjeavtalen (BBA) kom i 2008 dels for å hindre konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår, dels for å øke lønnen og gjøre yrket mer attraktivitet.
Avtalens målsetting om lønn ble etter litt flisespikkeri definert til «...et nivå mer på linje med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn», etter at arbeidsgiverne krevde å stryke ordet «lik» («...mer på lik linje med...»). Formuleringen ble dermed så ullen at den på mange måter rir bransjen som en mare, ettersom lønnsmålet ikke er en absolutt enhet.
• Solid lønnsløft, men: – Sammenlignet med industrien, står vi på stedet hvil
Tariffavtalen ble til før min tid som sjåfør og tillitsvalgt, og mine tanker går ofte til den tyske keiser Otto von Bismarck og sitatet «Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn». Det er bare å bytte ut «lover» med «tariffen». Samtidig er det noe viktig som mangler når de som tariffen er laget for ikke stemmer for avtalens grunnlag.
BBA er unik, og bak den står foruten NHO og Spekter, tre LO-forbund (Fagforbundet, Fellesforbundet, Norsk jernbaneforbund) og YS-forbundet YTF. I årets lønnsoppgjør presenterte forbundene sine forventninger slik: «...våre medlemmers klare forventninger må synliggjøres gjennom reelle resultater og ikke i diffuse intensjoner.»
• Bussjåførene krever mer enn industriarbeiderne i lønnsoppgjøret
Selv om det felles forhandlingsutvalget der de fire forbundene deltar med hver sin delegasjon var svært så fornøyde med et lønnsoppgjør der en ble enige i forhandlinger, sitter jeg og mange med meg tilbake med en litt emmen smak i munnen.
For avstanden fra en bussførerlønn opp til en industriarbeiderlønn forblir den samme. Kanskje litt mer til og med, fasiten får vi først til neste år. Bussbransjen mangler de lokale forhandlingene som industrien har. Dermed oppstår et annet problem, nemlig det at lønnsmålet flytter på seg underveis.
Lønnsdannelsen blir til i uravstemningsurna. Men når en har avtalt at en skal få en hundrelapp i lønn og arbeidstakeren er fornøyd med 92 kroner, da ha har vi en reell utfordring. Penger skal jo normalt ikke kunne prelle av som vann på gåsa.
Kanskje svaret ligger i bussbransjens struktur. I årets uravstemning stemte 74,53 prosent av de 12.222 stemmeberettigede bussførerne, for oppgjøret når alle tall slås sammen til ett resultat.
Tar vi et lite dypdykk i tallmaterialet, finner vi at Fagforbundets folk stemte mot resultatet med 62,14 prosent nei på NHO-avtalen og 53,67 prosent nei på Spekteravtalen (Vi har tre bussbransje-tariffer, en for NHO, en for Spekter og en for funksjonærer. Men de er alle helt like.). Noen tunge på vektskåla er Fagforbundet ikke, som det minste av de fire forbundene, selv om alle medlemmene hadde stemt akkurat det samme.
Fagforbundets bussførere er en rest fra den tiden da større byer med respekt for seg selv drev sin egen kollektivtrafikk, så som Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø, Fredrikstad og Drammen. Mitt klare inntrykk er at det er vanligere med heltidsjobb som bussfører i byene enn i mer grisgrendte strøk.
En debatt som blusser opp etter hvert lønnsoppgjør er hvem som stemmer ja til de dårlige resultatene. Og like mange ganger antydes det at det er de som har bussyrket som bijobb som oftest stemmer ja. Det er mye lettere å leve av en bussførerlønn på bygda enn i byen. Mens bussjobben oftere er en bistilling på bygda, er en stadig oftere nødt til å ha en bistilling om en skal ha råd til å leve i Oslo som 100 prosent bussfører.
Trenden er såpass klar at arbeidsgiverne skrev det inn i sitt kravdokument i årets lønnsoppgjør: «Bussbransjen vil ha et behov for å kunne bruke tilkallingshjelp, men man opplever nå at en del sjåfører aktivt velger dette fremfor å ha en fast ansettelse også der det er behov for flere fast ansatte.», skriver NHO og Spekters forhandlere.
Det er YS-forbundet YTF som er størst blant de fire bussforbundene, med medlemmer landet rundt og dermed også mest representativ for bussførerne utenfor byene. Uravstemningsresultatet i YTF trekker da også ja-andelen kraftig opp, med 77,37 prosent ja-stemmer på NHO-avtalen og 80,99 prosent på Spekter-avtalen.
Og som Fagbladet allerede har påpekt: Oppsluttingen om uravstemningene er under enhver kritikk. Samlet for de fire forbundene er oppslutningen i bussbransjen magre 55,88 prosent. Og om jeg skal skrive noe deprimerende om mitt eget forbund, Fagforbundet, så trekker vi stemmeandelen ned med bare 28 prosent deltagelse på NHO-avtalen og 39 prosent på Spekteravtalen.
Fagforbundene bak Bussbransjeavtalen er avhengig av at medlemmene reagerer ved uravstemningene om de skal hindre at lønnsdannelsen avviker fra tariffavtalens målsetning. Så lenge reaksjonen uteblir, må jo arbeidsgiversiden juble i sitt stille sinn.
Bussførerne må ha mot, vilje og evne til å bruke fagbevegelsen som kamparena for å forsvare sine egne interesser og sin egen tariffavtale. Hvis ikke sitter alle tilbake med lønn som fortjent.
Selv om vi hadde fortjent bedre.
BLOKKERT: Bildet er tatt i en kommunal bolig et sted i Midt-Norge.
Trøndelag brann- og redningstjeneste IKS
Brannkonstabel og vernepleier Emma: – Det er vanskelig å se folk som sliter
VIL SIKRE: Peggy Hessen Følsvik og LO ønsker en lavlønnsmodell som treffer bedre enn dagens modell. Her fra kravoverrekkelse med NHO.
Håvard Sæbø
LO har fremmet krav om en ny modell for å sikre de lavlønte
YRKESVALG: – Det er vanskelig å få unge mennesker til å velge bussyrket. Nå må snart arbeidsgiverne ta inn over seg at lønn og arbeidsbetingelser er en viktig årsak til disse problemene, sier Marit Sauge.
Werner Juvik
Bussførerne frykter store lokale lønnstillegg: – En tilnærmet katastrofe
FORTVILELSE: Mange er fortvilte etter at de fikk brev med krav om å betale tilbake deler av lønna si fra Skien kommune - her representert ved rådhuset.
Werner Juvik
Kommunen betalte ut for mye i lønn: Nå kreves de ansatte for 13 millioner kroner
DØDSHJELP: – Det er på tide å utrede dette i en bredt sammensatt kommisjon, mener Gro Nylander (82), som er pensjonert fødselslege.
Kristin Svorte
Amme-legen kjemper for aktiv dødshjelp: – Vi er mange leger som er for dette
PENGER: Unge vil få inntekt fra Nav som er knyttet til aktivitet, ikke diagnose.
Hanna Skotheim
Vil gi penger til unge som prøver å komme seg i arbeid
Frode Eriksen
Per Flakstad
Tormod Ytrehus
Frode Eriksen
Per Flakstad
Bussjåfør og tillitsvalgt
Et stort og viktig spørsmål i bussbransjen er hvorfor bussførerne stemmer som de gjør. I motsetning til de fleste andre tariffavtaler har bussførernes tariff en forhistorie som sier noe om hva førerne skal ha i lønn. Bussbransjeavtalen (BBA) kom i 2008 dels for å hindre konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår, dels for å øke lønnen og gjøre yrket mer attraktivitet.
Avtalens målsetting om lønn ble etter litt flisespikkeri definert til «...et nivå mer på linje med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn», etter at arbeidsgiverne krevde å stryke ordet «lik» («...mer på lik linje med...»). Formuleringen ble dermed så ullen at den på mange måter rir bransjen som en mare, ettersom lønnsmålet ikke er en absolutt enhet.
• Solid lønnsløft, men: – Sammenlignet med industrien, står vi på stedet hvil
Tariffavtalen ble til før min tid som sjåfør og tillitsvalgt, og mine tanker går ofte til den tyske keiser Otto von Bismarck og sitatet «Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn». Det er bare å bytte ut «lover» med «tariffen». Samtidig er det noe viktig som mangler når de som tariffen er laget for ikke stemmer for avtalens grunnlag.
BBA er unik, og bak den står foruten NHO og Spekter, tre LO-forbund (Fagforbundet, Fellesforbundet, Norsk jernbaneforbund) og YS-forbundet YTF. I årets lønnsoppgjør presenterte forbundene sine forventninger slik: «...våre medlemmers klare forventninger må synliggjøres gjennom reelle resultater og ikke i diffuse intensjoner.»
• Bussjåførene krever mer enn industriarbeiderne i lønnsoppgjøret
Selv om det felles forhandlingsutvalget der de fire forbundene deltar med hver sin delegasjon var svært så fornøyde med et lønnsoppgjør der en ble enige i forhandlinger, sitter jeg og mange med meg tilbake med en litt emmen smak i munnen.
For avstanden fra en bussførerlønn opp til en industriarbeiderlønn forblir den samme. Kanskje litt mer til og med, fasiten får vi først til neste år. Bussbransjen mangler de lokale forhandlingene som industrien har. Dermed oppstår et annet problem, nemlig det at lønnsmålet flytter på seg underveis.
Lønnsdannelsen blir til i uravstemningsurna. Men når en har avtalt at en skal få en hundrelapp i lønn og arbeidstakeren er fornøyd med 92 kroner, da ha har vi en reell utfordring. Penger skal jo normalt ikke kunne prelle av som vann på gåsa.
Kanskje svaret ligger i bussbransjens struktur. I årets uravstemning stemte 74,53 prosent av de 12.222 stemmeberettigede bussførerne, for oppgjøret når alle tall slås sammen til ett resultat.
Tar vi et lite dypdykk i tallmaterialet, finner vi at Fagforbundets folk stemte mot resultatet med 62,14 prosent nei på NHO-avtalen og 53,67 prosent nei på Spekteravtalen (Vi har tre bussbransje-tariffer, en for NHO, en for Spekter og en for funksjonærer. Men de er alle helt like.). Noen tunge på vektskåla er Fagforbundet ikke, som det minste av de fire forbundene, selv om alle medlemmene hadde stemt akkurat det samme.
Fagforbundets bussførere er en rest fra den tiden da større byer med respekt for seg selv drev sin egen kollektivtrafikk, så som Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø, Fredrikstad og Drammen. Mitt klare inntrykk er at det er vanligere med heltidsjobb som bussfører i byene enn i mer grisgrendte strøk.
En debatt som blusser opp etter hvert lønnsoppgjør er hvem som stemmer ja til de dårlige resultatene. Og like mange ganger antydes det at det er de som har bussyrket som bijobb som oftest stemmer ja. Det er mye lettere å leve av en bussførerlønn på bygda enn i byen. Mens bussjobben oftere er en bistilling på bygda, er en stadig oftere nødt til å ha en bistilling om en skal ha råd til å leve i Oslo som 100 prosent bussfører.
Trenden er såpass klar at arbeidsgiverne skrev det inn i sitt kravdokument i årets lønnsoppgjør: «Bussbransjen vil ha et behov for å kunne bruke tilkallingshjelp, men man opplever nå at en del sjåfører aktivt velger dette fremfor å ha en fast ansettelse også der det er behov for flere fast ansatte.», skriver NHO og Spekters forhandlere.
Det er YS-forbundet YTF som er størst blant de fire bussforbundene, med medlemmer landet rundt og dermed også mest representativ for bussførerne utenfor byene. Uravstemningsresultatet i YTF trekker da også ja-andelen kraftig opp, med 77,37 prosent ja-stemmer på NHO-avtalen og 80,99 prosent på Spekter-avtalen.
Og som Fagbladet allerede har påpekt: Oppsluttingen om uravstemningene er under enhver kritikk. Samlet for de fire forbundene er oppslutningen i bussbransjen magre 55,88 prosent. Og om jeg skal skrive noe deprimerende om mitt eget forbund, Fagforbundet, så trekker vi stemmeandelen ned med bare 28 prosent deltagelse på NHO-avtalen og 39 prosent på Spekteravtalen.
Fagforbundene bak Bussbransjeavtalen er avhengig av at medlemmene reagerer ved uravstemningene om de skal hindre at lønnsdannelsen avviker fra tariffavtalens målsetning. Så lenge reaksjonen uteblir, må jo arbeidsgiversiden juble i sitt stille sinn.
Bussførerne må ha mot, vilje og evne til å bruke fagbevegelsen som kamparena for å forsvare sine egne interesser og sin egen tariffavtale. Hvis ikke sitter alle tilbake med lønn som fortjent.
Selv om vi hadde fortjent bedre.