FRA GRASROTA

Dette er min avviksmelding til det norske samfunnet: Deltid er livsfarlig, og noe må gjøres. Vi fortjener så sykt mye bedre

2021081310265420210813102652

Colourbox

Ingen skal tilbys en ti prosent stilling. Deltidsandelen i helse- og omsorgstjenestene er fortsatt altfor høy, og det går ut over pasientsikkerheten. Dette er uforsvarlig, skriver grasrotskribent Oscar Aaslund Hovin.

Helsefagarbeider

Bli helsefagarbeider, sier vi. Du får alltid jobb, sier vi. Hvem går rundt og drømmer om en ti prosent stilling når man blir voksen? Dette er alvorlig, og det går ut over innbyggerne med bistandsbehov. Vi trenger handling nå.

– Jeg vil forandre lovene, lover Jonas

484 utlysninger i 2019 og 2020

For en tid tilbake søkte en kommune i Midt-Norge etter fem helsefagarbeidere i faste stillinger. Den største faste stillingen var på 32 prosent. Etter å ha sett utlysningen, ønsket jeg å undersøke dette nærmere. Jeg ba derfor om innsyn i alle stillingsutlysninger i kommunale helse- og omsorgstjenester i tolv små og mellomstore kommuner i Midt-Norge. Jeg fikk innsyn hos ni av kommunene. Etter å ha trukket fra ferievikariat, lærlingstillinger og rekrutteringsstillinger, satt jeg igjen med 484 utlysninger fra årene 2019 og 2020.

Felles for disse kommunene, er at de jobber aktivt for å hindre fraflytting og skape attraktive kommuner hvor man både kan bo og jobbe. I løpet av årene 2019 og 2020 tok totalt 82 innbyggere i disse ni kommunene fagbrev som helsefagarbeidere. Hvor stor er sjansen for en nyutdannet helsefagarbeider å få en fast og hel stilling å leve av i sin hjemkommune? En tillitsvalgt sa ironisk: «Nå som du har tatt fagbrev, så er det beste du kan håpe på en liten helgestilling på 17,49 prosent.». Er det sånn det er?

Til sammen har Gisella og Pher-Micael fem jobber. Dette gjør deltidsfella med økonomien

Under en av fem jobbet heltid

De ni undersøkte kommunene hadde en heltidsandel på 18,99 prosent per 1. desember 2020, ifølge KS. Det betyr at kun i underkant av hver femte ansatt i kommunenes helsetjenester jobbet heltid. Gjennomsnittskommunen hadde i overkant av 182 årsverk ansatt i disse tjenestene.

Ifølge regnskapstall fra kommunene brukte de sammenlagt gjennomsnittlig 14,2 millioner kroner i året på vikarer og overtid. Gjennomsnittlig var utgiftene større i 2019 enn i 2020, så pandemien har ikke hatt stor innvirkning på utgiftene til vikarer og overtid i turnustjenestene. Dette viser at de fleste kommunene har konstante og varige behov for arbeidskraft i form av ansatte som tar ekstravakter. Ifølge Leverandørdatabasen leide flere av disse kommunene helsepersonell fra bemanningsbyråer for å dekke opp bemanningsbehovet.

De færreste stillingene var faste og hele

Jeg hadde ikke forventet at resultatet var oppløftende, samtidig trodde jeg ikke det var så ille som det var. Av totalt 232 stillinger for helsefagarbeidere, var det kun 16 faste heltidsstillinger. 6,9 prosent av de utlyste stillingene. De resterende 216 stillingene hadde en deltidsandel eller var midlertidig – den minste stillingen hadde den pene stillingsprosenten 10 prosent, noe som tilsvarer en arbeidstid på 3,55 arbeidstimer i uka. Gjennomsnittlig kunne kommunene tilby 41,37 prosent fast stilling til helsefagarbeidere. I de 41 stillingene til personer uten formell helsefaglig kompetanse var den gjennomsnittlige stillingsprosenten 19,34.

Av 211 utlyste stillinger for sykepleiere og vernepleiere, var det 81 faste heltidsstillinger, mens de resterende 130 stillingene hadde en deltidsandel eller var midlertidig – den laveste stillingsprosenten var 18 prosent. 38,39 prosent av stillingene var faste og hele. Gjennomsnittlig stillingsprosent var på 83,16 prosent. Det er langt ifra bra nok, så lenge hel og fast stilling er hovedregelen. Noen av stillingene åpnet for at andre faggrupper med høyskoleutdanning kunne søke, spesielt i tjenester for personer med utviklingshemning.

Kun 21,9 prosent fast heltid

Flere tillitsvalgte jeg har snakket med forteller om store utfordringer med å rekruttere sykepleiere og vernepleiere, derfor må de tilby heltidsstillinger til disse gruppene. Flere av stillingene ble også utlyst flere ganger før de fikk ansatt personer med ønsket kompetanse. Jeg har også hørt historier om utfordringer med å rekruttere helsefagarbeidere. Likevel er det mindre fokus på å tilby heltidsstillinger til helsefagarbeiderne, om jeg skal tro stillingsannonsene.

Helsefagarbeidere er viktige nøkkelpersoner i helse- og omsorgstjenestene. Får man ikke ansatt en helsefagarbeider, blir det som oftest ansatt en person uten formell kompetanse eller en person med et annet fagbrev. Det sikrer ikke kvalitet i tjenestene, og det går ut over innbyggerne som skal motta bistand.

Ser vi på alle de utlyste stillingene fra de ni kommunene i deres turnusbaserte helse- og omsorgstjenester under ett, ser vi at kun 21,9 prosent av utlysningene var faste og hele stillinger. Det er altfor lite.

De fleste kommunene jeg har vært i kontakt med, forteller at de er i gang med ulike prosjekter for å få mer heltid inn i tjenestene. Noen har jobbet med dette i mange år allerede, mens de andre så vidt har kommet i gang. Det blir interessant å følge disse kommunene videre om noen år.

Mangler 1900 helsefagarbeidere

I Navs bedriftsundersøkelse for 2021 stipuleres det en mangel på 1900 helsefagarbeidere i år. I tillegg er det en mangel på 6950 sykepleiere med og uten videreutdanning, samt 600 vernepleiere. Dette er en mangel som flere av de undersøkte kommunene også får kjenne på kommunekroppen. Derfor er det så utrolig trist at flere av de 82 helsefagarbeiderne som tok fagbrev i løpet av 2019 til 2020 har ekstremt liten sjanse for å kunne få en heltidsstilling i sin hjemkommune. Dessverre vil de fleste av dem få tilbud om en deltidsstilling.

Ser vi på tall fra KS på landsbasis, hadde kun 28,2 prosent av alle turnusansatte i kommunale helse- og omsorgstjenester en heltidsstilling per 1. desember 2020. Denne statistikken skiller ikke på utdanningsnivå, men det er god grunn til å tro at majoriteten av de 28,2 prosentene som jobber heltid, ikke er helsefagarbeidere. For å fylle opp stillingene til heltid, er mange avhengige av å jobbe ekstravakter flere steder. Under de mest kritiske periodene av pandemien var ikke dette mulig for alle. Likevel hører jeg nå at dette igjen har tatt seg opp, og helsepersonell tar ekstravakter flere steder for å få en inntekt å leve av.

Sosialisert inn i deltid

På tross av deltidsstillinger vil flere av de 82 helsefagarbeiderne få en trøst om at det alltids finnes mulighet til å jobbe seg opp til lønn tilsvarende hel stilling ved å ta ekstravakter. Noen vil velge å bytte beite, andre vil ta mer utdanning for å få generell studiekompetanse, slik at de kan studere videre på høyskole- og universitetsnivå. Det er trist, for vi trenger alle. Mange av dem som fortsetter, vil bli sosialisert inn i en kultur hvor man har telefonen på en armlengdes avstand. Mange av dem blir gående i deltidsstillinger i mange år – kanskje gjennom hele yrkeskarrieren.

Vi som jobber i helse- og omsorgstjenestene, vet at behovet for ekstravakter er stort, varig og konstant. Dette er et trist kapittel i våre yrkesliv, spesielt siden ekstravaktene representerer de som alltid må være tilgjengelige på telefonen, de som aldri kan love barna sine at de kommer på fotballkampen. Det kan jo bli ei ekstravakt, og den har de ikke råd til å miste. De som ikke orker dette, finner seg ofte noe annet å gjøre.

Forteller om manglende deltidsdrøfting

Partene i kommunal sektor har gjennom hovedtariffavtalen forpliktet seg til å jobbe for at: «Det skal som hovedregel tilsettes i heltidsstilling. Unntak drøftes med de tillitsvalgte med mindre det er åpenbart unødvendig.» Etter samtaler med flere tillitsvalgte i kommunal sektor sitter jeg igjen med et inntrykk av at dette ikke fungerer så godt som det burde ha gjort. En av de tillitsvalgte jeg snakket med, hadde aldri før vært med på en slik drøfting. Flere forteller om en bestemmelse som sjeldent eller aldri følges opp. Det flere tillitsvalgte derimot forteller, er at arbeidsgivere har blitt flinkere til å tilby ansatte å gå opp i stilling ved ledighet internt i virksomheten.

Jeg tror at en del av løsningen for å kunne oppnå flere heltidsstillinger vil være å kreve at drøftingene rundt omkring i kommunene bør håndteres bedre. Det bør også stilles større krav til at virksomhetene skal ha gjort reelle forsøk på å utlyse heltidsstilling – dette bør være offentlig informasjon. Grunnbemanningslæren sier at et konstant varig behov ikke skal dekkes opp av midlertidig tilsetting. Midlertidig tilsetting i denne sammenhengen kan være det vi kjenner som ekstravakter. Bemanningen bør derfor være mest mulig realistisk, slik at fast ansatte kan dekke opp behov som er konstante og varige.

Varme hender og velmenende tanker er ikke nok

Det er ikke nok med varme hender og velmenende tanker i helse- og omsorgstjenestene. Tidligere kunne man ta med seg kommunens to eneste brukere av hjemmetjenesten på tyttebærtur. Det er ikke sånn lenger. Vi yter høyt spesialiserte helsetjenester som tidligere var forbeholdt intensivavdelingene. I tilfeller hvor man tidligere var innlagt på sykehus i flere uker, sendes man nå raskest mulig tilbake til hjemkommunen. Det krever at vi har høy kompetanse og bred forståelse av jobben som skal gjøres. For best mulig kvalitet på jobben, bør jobben gjøres på heltid. Hadde jeg kunnet velge mellom å bli operert av en kirurg i 100 prosent stilling eller en kirurg i 14,49 prosent stilling, hadde jeg nok valgt kirurgen i full stilling.

Vi er nødt til å kjempe for at det skal bli bedre for dem som kommer etter oss. Vi må kjempe for at ingen flere skal sosialiseres inn i deltid. Vi må kjempe for at heltidsstillinger blir hovedregelen – ikke unntaket, som det er nå. Deltidsandelen går utover pasientsikkerheten. Jo flere man er hos en innbygger med behov for helse- og omsorgstjenester, jo vanskeligere vil det kunne være å oppdage en forverring i helsesituasjonen. I mange tilfeller trigger det også usikkerhet og redsel. Vi kan velge å bytte bransje, men ingen kan velge om de får behov for bistand fra kommunens helse- og omsorgstjeneste.

Hvem sitter igjen med Norges bredeste smil?

Allerede om noen uker er det valg. Får Erna fire nye år eller kommer Jonas til å flytte inn i statsministerboligen? Eller kanskje Trygve Slagsvold Vedum blir sittende igjen med Norges bredeste smil? Flere av partiene har kommet med visjoner om hva de skal gjøre med deltidskrisa, men er det kun fine ord? Jeg vet ikke. Uansett hva partiene lover, er det mange som er redd for at lovnadene er valgflesk. En utfordring for politikerne vil være å få velgerne til å ha tillit til at de vil gjennomføre det de lover. Skal jeg være ærlig, tror jeg ikke deltidskrisa løses fra Stortinget – jeg tror den løses på lokalt nivå. Man er derfor mer avhengig av engasjerte lokale politikere i denne sammenhengen.

Mange kaller dette valget for et retningsvalg. Et valg som vil bli avgjørende for årene som kommer. Flere av partiene har allerede kommet med en god del lovnader om hva de skal gjøre dersom du stemmer på deres parti. Flere partier har også gått ut bredt på sosiale medier med store ord for hva de ønsker å gjøre for å få mer heltid. Kommentarfeltene er ofte preget av skepsis – skeptiske helsearbeidere som har fått nok av tomme lovnader. Min valgvinner får vi ikke se før det kommer konkrete resultater på bordet, jeg er redd for at det kan ta tid.

Jeg skal selvfølgelig stemme, men jeg har foreløpig ikke bestemt meg for hvem jeg skal stemme på – verken i stortingsvalget eller sametingsvalget.

Behov for holdningsendring

Jeg tror ikke det er enkelt å skape mer heltid. Det er vanskelig, både for virksomhetene og for oss som jobber i tjenestene. Dette er snakk om å endre en kultur – vår nåværende kultur sier at man skal jobbe deltid noen år før man kanskje får en heltidsstilling. Holdningen jeg ser mye av nå, er at man er heldig om man får en heltidsstilling.

Jeg tror vi trenger en holdningsendring blant oss som jobber i helse- og omsorgstjenestene. Vi trenger også løsninger som forplikter virksomhetene til å gjennomføre reelle drøftinger. I tillegg må det bli strengere regler som gir mindre rom for at virksomhetene kan bruke skjønn på hvilke stillingsprosenter som lyses ut. Vi trenger også en politisk ledelse som ser viktigheten av heltidskultur – spesielt på lokalt nivå.

Også kvinnedominert sektor bør jobbe heltid

Det finnes mange tiltak som kan settes inn for å få mer heltid. Det viktigste er uansett å sørge for at det er helsefremmende for ansatte rett til et helsefremmende arbeidsmiljø hvor man klarer å stå lenge i jobben, og ikke er halvveis død ved vaktslutt, samt innbyggernes rett til gode helse- og omsorgstjenester. God grunnbemanning er en del av dette, her bør det vurderes om en del av pengene som i dag går til vikarer og overtid kan gå til å øke grunnbemanninga. I mannsdominert sektor jobber de fleste heltid – det bør vi gjøre i kvinnedominert sektor også, men det må legges til rette for at man skal klare å stå i heltid.

Arbeidsmiljøloven sier at alle ansatte skal være sikret et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger. Sørger vi ikke for det, kan vi like godt legge ned hele sjappa. Det som er sikkert: Heltidskultur koster og det tar tid, ikke bare for kommunene, men også for ansatte. Vi trenger også endring blant oss som jobber i tjenestene. Så lenge det ikke er helsemessige årsaker til noe annet, bør man jobbe heltid. Jeg synes ikke det er greit å jobbe frivillig deltid og shoppe vakter. Når vi gjør det, ødelegger vi for dem som kommer etter oss.

Dette er min avviksmelding til det norske samfunnet. Hvem går rundt og drømmer om en ti prosent stilling når man blir voksen? Vi fortjener så sykt mye bedre.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy