Kamerater,

Kjære delegater og kjære gjester.

For 14 år siden, i dette rommet, på denne scenen, fra denne talerstolen ble Fagforbundet danna – fordi vi var to forbund som mente vi stod sterkere sammen, enn hver for oss.

Fordi omtanke, solidaritet og samhold gir oss styrke. Fordi flere medlemmer gir oss tyngde. Det gir oss makt til å gjøre tariffavtalene bedre og forandre samfunnet.

Det er derfor en stor glede å ønske dere velkommen til Fagforbundets 4. ordinære landsmøte. Vi samles som en større og mer slagkraftig organisasjon enn noen gang. Når jeg ser utover denne salen ser jeg 434 delegater som representerer rekordmange 360 000 medlemmer.

Det har ikke kommet av seg selv. De rettighetene vi har i dag; som selv høyresida vil ta æren for, er kjempa fram. Av folk som mente – akkurat som vi gjør – at vi står sterkere sammen, enn hver for oss.

På lørdag markerte vi 200-årsdagen for fødselen til Marcus Thrane. Han drev fram den første store organiseringen av arbeidsfolk i Norge. De jobbet for bedre levekår for husmenn, arbeidere og fattigfolk. Bevegelsen ble slått hardt ned, og Marcus Thrane og mer enn hundre andre ble arrestert og dømt til tukthus for samfunnsfiendtlig virksomhet.

I syv år satt Marcus Thrane i fengsel, fordi han kjempet for bedre levekår for de aller fattigste i samfunnet – og for det vi i dag regner som helt grunnleggende rettigheter - som stemmerett og skole for alle.Først mange år etter sin død fikk han oppreisning da levningene ble hentet hjem fra en fattiggrav i USA, og stedt til hvile i æreslunden på Vår frelses gravlund her i Oslo. Vi skal aldri glemme og alltid være stolte av at vi og vår bevegelse har kjempet fram frihet og rettferdighet og fullt demokrati i Norge.

Marcus Thrane sto for enkle, men den gang revolusjonære tanker: At man ikke trenger akseptere samfunnsforholdene som de er. At mennesker som står sammen, kan forandre samfunnet. At vi ikke trenger å stå med lua i hånda. Thranitterbevegelsen organiserte arbeidere og husmen. Men sakene de tok opp gjaldt toll på mat, bedre skole, stemmerett og verneplikt. Store samfunnsspørsmål - knytta til noe mer enn arbeidsplassen. Det var en bevegelse som så mennesket som noe mer enn arbeidet de gjorde. Den tradisjonen står vi fortsatt i. Og nettopp derfor, kamerater, kommer vi alltid til å være en politisk bevegelse.

Også i dag finnes det de som mener samfunnsendringer er umulig og at markedet og penger rår. Fire år med høyrestyre undergraver folks rettigheter. Vi har en regjering som ikke spiller på lag med arbeidsfolk. En regjering som arbeider mot oss – ikke med oss. Men vår bevegelse ble ikke født i medgang, og trengs aller mest i motgang. Derfor – kamerater - er vi samlet her. Vi har en viktig jobb å gjøre disse fem dagene.

For første gang siden forbundet ble stiftet kan jeg nå ønske dere velkommen til et Oslo som styres av rød-grønne partier, partier som spiller på lag med oss i fagbevegelsen. Det er når våre politiske venner sitter i posisjon at vi best kan ta vare på våre medlemmers interesser.

Jeg er skuffa over at vi tapte valget og fremdeles har en borgerlige regjering. Det var gode odds for å vinne valget - men underveis kom høyresiden på offensiven. Hvorfor skjedde det?

De rødgrønne partiene stod ikke samla og de politiske sakene kom i bakgrunnen. Vi må også spørre om fagbevegelsen var gode nok og om våre budskap kom tydelig fram. For til syvende og sist var det ikke et bestemt parti og en bestemt partileder som var den store taperen.

Alle taper når høyrekreftene vinner fram.

Derfor vil vi bruke de neste åra på å bygge et tydelig rødgrønt prosjekt. Et nytt flertall. For å skape ny entusiasme må et slikt prosjekt også omfavne alle gode krefter og organisasjoner som har et hjerte for fellesskapet.

Kamerater; høstens valg var ikke noen seier for Erna Solberg. Høyre gikk tilbake. Fremskrittspartiet gikk tilbake. Venstre gikk tilbake. KrF gikk tilbake.

Vet dere – Jeg tror ikke folk i Norge ønsker seg mer høyrepolitikk.

Erna Solbergs regjeringsprosjekt er svekket. KrF har gjort det klart at det ikke blir noen ny samarbeidsavtale – og at de går i opposisjon. Det betyr at kampen for et anstendig arbeidsliv kan få bedre kår denne perioden enn i forrige. I forrige uke sikret de rødgrønne sammen med KrF flertall for å utvide fedrekvoten, som ble redusert av Erna Solbergs regjering. Det fortjener en applaus.

Våre medlemmer er tjent med at KrF og venstresiden samarbeider der det er mulig å skape nye flertall. KrF er på linje med Fagforbundet i spørsmål om søndagsåpne butikker, oljeboring i Lofoten og profittfri velferd.

Det er ikke bare enkeltsaker vi har til felles. Også i mange av de store spørsmålene i vår tid, er KrF nærmere oss enn Høyre og FrP. Klima, flyktninger og rettferdig fordeling både i Norge og i verden, er eksempler på det.

Det skal bli interessant å følge hvordan KrF nå velger å forvalte sin nye rolle. Den første prøven er nå, når de skal lande statsbudsjettet. Et budsjett hvor regjeringa fortsetter å omfordele fra de som har minst til de som har mest. Hvor de kutter 700 millioner i dagpengeordninga, samtidig som de gir like mye i nye skattekutt til aksjeeierne. Dette føyer seg inn i rekken av smålige kutt fra denne regjeringen, og rammer de som står lengst fra arbeidslivet. Et budsjett som både øker utenforskapet og gjør det tøffere å stå utenfor.

Kampen mot fattigdom og store forskjeller har vært fagbevegelsens viktigste jobb. Det er det også i dag. Et organisert arbeidsliv er avgjørende for å bekjempe fattigdom og ulikhet. Et organisert arbeidsliv hindrer sosial dumping og utnyttelse av arbeidsfolk. Små forskjeller er bra for folk og bra for verdiskapningen. Landsomfattende tariffavtaler med sentrale oppgjør utjevner forskjeller bedre enn både skatt og trygdeytelser.

Når organisasjonsgraden går ned, øker forskjellene. Det har skjedd i Storbritannia, det har skjedd i USA. Når fagbevegelsen svekkes, svekkes arbeidsfolks rettigheter og forskjellene øker kraftig.

Da vi etablerte Fagforbundet var vi 285 000 medlemmer, i disse dager passerer vi 360 000. Vi gjør en kjempejobb! Likevel må vi bli bedre. I mars i år vippa organisasjonsgraden i befolkningen under 50 prosent. For oss er det dramatisk. Selv om vi blir flere går organisasjonsgraden ned. Det betyr at vi på sikt kan miste forhandlingsmakt. Da mister vi evnen til å gjøre jobben for medlemmene.

Vi ser også at medlemsmassen blir eldre. Derfor er det viktig at vi organiserer ungdommen. Vi har sammen med FAFO spurt hva ungdom mener om fagforeninger, arbeidsliv og organisering, På onsdag lanserer vi Fagforbundets ungdomsbarometer. Det interessante er at ungdommene ikke ønsker seg Høyres fleksible og utrygge arbeidsliv. De vil ha fast jobb. 3 av 4 mener det er aktuelt å fagorganisere seg.

Vi må ut på arbeidsplasser, skoler, gater og torg, og forklare, fortelle og verve. Det er i det lokale og daglige arbeidet på den enkelte arbeidsplass vi synes best. Gjennom godt skolerte tillitsvalgte som kan sine saker og har medlemmenes tillit. Derfor skal vi utvikle forbundet til å ta godt vare på medlemmene vi har og verve nye – det skal Odd Haldgeir snakke seg varm om på onsdag. Fordi;

• Vi skal styrke vår posisjon i KS-området

• Vi skal bli flere medlemmer på sykehusene

• Vi skal sørge for at de ansatte i de private barnehagene organiserer seg.

• Og folk med høyere utdanning skal bli en mye større del av medlemsmassen vår.

Dette vil fornye vår styrke til å kjempe for et godt og organisert arbeidsliv og gode lønns- og arbeidsvilkår.

Da de kommuneansatte begynte å organisere seg var mange av de tjenestene som i dag er offentlige, ikke utbygd eller drevet av private og ideelle organisasjoner. Med utviklinga av velferdsstaten tok stat og kommune over mange av oppgavene før pendelen svingte, og privatiseringsiveren fikk gjennomslag.

For 20 år siden stod Kommuneforbundet ganske aleine i kampen mot privatisering. Nå står hele venstresida samla. Kommune etter kommune tar tjenester tilbake og driver dem selv, takket være vårt politiske engasjement og tålmodige arbeid.

Vi har vunnet første runde i kampen mot privatisering.

Noen mener vi er for politiske. Tror dere helsefagarbeideren på Madserudhjemmet i Oslo som fikk 50 000 mer i året etter at kommunen overtok sykehjemmet synes vi er for politiske? Skal vi ivareta medlemmenes interesser må vi jobbe politisk.

Det lokale fagligpolitiske samarbeidet og trepartssamarbeidet i kommunene må styrkes for å hindre privatisering også de neste fire årene.For selv om regjeringen er uenig med oss, så er det slik at vi har 306 rødgrønne kommuner og en hel del blå som er enige med oss.

I august gikk avfallsselskapet Reno-Norden over ende – og 150 kommuner ble ramma av konkursen På fire år tok eierne ut over 400 millioner kroner– mens kommunene sitter igjen med regninga - og innbyggerne med søppelhaugene. Noen kommuner må starte helt på nytt - de har gitt fra seg alt, både kompetansen og utstyret.

Høyresidas skrivebords-idelogi om kommersiell velferd står seg ikke i møte med virkeligheten.

Har vi hørt et eneste knyst om dette fra regjeringa? Hvor er NHO når det går galt? Jo, de stikker hue i sanda og tar ikke ansvar. Det er jo hele poenget. Det offentlige må drive tjenestene i egen regi fordi de sitter med ansvaret. Kommunene svarer for tjenestene overfor innbyggerne. De private svarer kun for bunnlinja – og det holder ikke. Vi mener tjenestene blir best når de utføres av fast ansatte, med riktig kompetanse og i offentlig regi.

Mens de 306 rødgrønne kommunene stopper privatiseringa i kommune-Norge, er situasjonen en annen på sykehusene. Bent Høie har brukt sine første fire år som helseminister til å rulle ut den røde løperen for private helsetjenester.

Det gjelder

• fritt behandlingsvalg.

• innføring av nøytral moms.

• offentlig privat samarbeid ved bygging av nye sykehus.

• konkurranseutsetting av støttefunksjoner

Dette vil svekke sykehusene, gjøre dem dyrere og gi et todelt helsevesen.

Det er blitt for mye butikk og for lite helsefag i sykehusene. Vi trenger en ny og ikke minst helhetlig helse- og sykehuspolitikk. En som spør: hva er best for pasienten?

Helseministeren var høsten 2016 også en aktiv pådriver for å konkurranseutsette driften av sykehusenes datasystemer. Det er ikke småpenger vi snakker om. Vi snakker om en av de største kontraktene i Europa til en verdi av 7 milliarder kroner. Til tross for advarsler fra våre tillitsvalgte valgte styret i helse Sør-Øst å la private ta over denne tjenesten. Et halvt år senere var skandalen et faktum. NRK avslørte i slutten av april at IT-arbeidere i Asia og Øst-Europa har hatt tilgang til sensitive pasient-opplysninger for halve Norges befolkning. Kritisk infrastruktur som IKT må ikke privatiseres. Sensitiv informasjon kan komme på avveie, og arbeidsplasser for framtida forsvinner ut av landet.

Det er i dag vi legger grunnlaget for framtidas tjenester og framtidas arbeidsliv. Et arbeidsliv som er inkluderende, satser på kompetanse og fornyer offentlig sektor. I dag møter vi nye og økende krav som følge av eldrebølgen og mer mangfold i befolkningen. Fornying av offentlig sektor handler ikke om privatisering og sentralisering.

Fornying av offentlig sektor handler om tre ting: Det handler om ny teknologi. Det handler om overgang fra New Public management til tillitsreform. Og det handler om utvidet treparts-samarbeid.

For å si som den svenske statsministeren Stefan Löfven da han var leder for metallarbeiderne. "Vi frykter ikke ny teknologi - vi frykter gammel". Det samme sier medlemmene våre. 30 000 medlemmer har svart på vår undersøkelse om hva de mener om ny teknologi på arbeidsplassen. Den kommer Agenda og presenterer på torsdag. Den viser at 8 av 10 er villig til å tilegne seg ny kunnskap for å kunne utføre nye arbeidsoppgaver. 6 av 10 mener teknologi gir oss nye muligheter til å løse oppgavene bedre. Undersøkelsen viser at vi står klare for å modernisere og digitalisere offentlig sektor. Og hva er vel bedre egna enn trepartssamarbeidet for å gjøre dette.

Det er våre medlemmer som skal ta i bruk teknologien - så må vi være med å bestemme hva slags teknologi som tas i bruk. Derfor har vi fått i stand en avtale med regjeringa og KS om at vi skal være med å styre den digitale utviklinga i kommunene.

Noen av dere har hørt dette før – men i valgkampen møtte jeg Frode Johansen – han er medlem og jobber på badeanlegget Gamlingen i Stavanger. Han fortalte om overgangen fra å drive et gammaldags svømmeanlegg med lavt besøkstall, til å drive et høyteknologisk, hypermoderne og populært svømmeanlegg. Digitaliseringen og automatiseringen ga de ansatte ny kunnskap. Arbeidsoppgavene har gått fra å blande klor i bøtter og kar til å overvåke datamaskiner som gjør den samme jobben - automatisk. Resultatet er en tidobling av antall besøkende og flere, ikke færre ansatte på jobb. De ansatte så muligheter, ikke begrensninger. Det tror jeg er mye av årsaken til at de lykkes med omstillingen.

Våre medlemmer vil være nøkkelpersoner for å gi folk best mulig tjenester også i fremtida, men det krever at også arbeidsgiverne og politikerne er villig til å legge til rette for god opplæring. Alle ansatte trenger ny kunnskap og kompetanse for å ta i bruk ny teknologi.

Derfor tok vi i 2014 initiativ til en kompetansereform i offentlig sektor. Stortinget har vedtatt den, men det stopper opp i regjeringa.Vi gir oss ikke før Storting og regjering setter den ut i live. Det må ikke bli som med Y-veien, hvor det tok 30 år før vi fikk på plass et pilotprosjekt.

Kamerater,

I norske kommuner jobber sykepleiere og helsefagarbeidere innleid fra bemanningsbyråer. Våre tillitsvalgte melder om arbeidskontrakter der ansatte trekkes for utgifter til husleie, de får ingen lønn under sykdom, null overtidsbetaling, for lite feriepenger og ikke lønn mellom oppdrag. Disse arbeidstakere våger ikke å stå frem av frykt for å miste jobben. «Det nye arbeidslivet», kaller noen det. Dette er ikke nytt! Vi har hatt det sånn før. Da kalte vi det løsarbeidersamfunnet.

Før stod arbeiderne med lua i hånda. Nå står de med mobilen i hånda og venter på oppdrag. Det er rein utnytting! Vi må stanse en utvikling hvor store forskjeller på arbeidsmarkedet blir til dype kløfter i samfunnet.

Kommuner må også følge opp innleide arbeidstakere for å hindre at ansatte jobber på uakseptable vilkår, og ikke får den lønn og pensjon de har krav på. Regjeringen må redusere adgangen til midlertidige ansettelser og styrke arbeidsmiljøloven.

Vi støtter Fellesforbundets politiske streik den 15. november. Fordi alle fortjener et anstendig arbeidsliv. Derfor må vi også bruke det handlingsrommet som finnes i EØS-avtalen. Våre politiske venner må slutte å bare snakke om handlingsrommet – de må begynne å bruke det!

For arbeiderbevegelsen har det alltid vært viktig å ha en lønn å leve av, og være økonomisk uavhengig. Dette handler om frihet! Spesielt handler det om frihet for jenter! Unge nyutdanna helsefagarbeidere tilbys fremdeles en bitte-liten brøkstilling. Ikke får de ei lønn å leve av og ikke blir de økonomisk uavhengige. Mange får ikke boliglån. De tjener ikke opp til pensjon, de kan ikke legge planer i hverdagen - fordi de må være klare til å ta ekstravakter. Dette er hverdagen til altfor mange! Jeg har vanskelig for å tro at jentene, for dem det gjelder, som utdanner seg til å bli helsefagarbeidere drømmer om en 15,75% stilling! Til tross for at vi har en velferdsstat som legger til rette for at både kvinner og menn kan være yrkesaktive, er Norge blant de landene i Europa med størst deltidsandel.

Noe av det aller siste den rødgrønne regjeringa gjorde var å innføre mertidsparagrafen i arbeidsmiljøloven. Et forslag som opprinnelig kom fra Fagforbundet, og som har gjort at mange av våre medlemmer har fått økt stillingsbrøk. I fjor vår var jeg på besøk på Kjæråsen avlastningssenter i Fredrikstad sammen med Jonas Gahr Støre. Der møtte vi Kristoffer Duenes og Charlotte Sundhagen som har fått utvidet stilling som følge av mertidsparagrafen. Sammen med dem feiret vi at over 100 deltidsansatte i Fredrikstad hadde fått utvidet stilling.

I Vestvågøy har Fagforbundet brukt det fagligpolitiske samarbeidet til å utvikle en heltidskultur, som gir flere ansatte fulle stillinger. Historiene fra Fredrikstad og Vestvågøy er ikke unike. Over hele landet har våre tillitsvalgte gjort en kjempejobb for å redusere deltidsbruken og resultatet er at heltidsandelen i kommunene sakte, men sikkert øker. Det viser at våre forslag får gjennomslag og vårt arbeid nytter – og dere fortjener en stor applaus for den jobben dere har gjort.

Vi lever i et av verdens mest likestilte land, men fortsatt er det sånn at de valgene vi tar følger kjønnsdelte mønstre i samfunnet. Mønstre som også er klassedelte. Kvinner jobber fortsatt i yrker med lav mulighet til å påvirke arbeidsdagen. Kvinner jobber fortsatt mer deltid, mindre heltid og tjener mindre enn menn.

Levekår og handlingsrom for kvinner har vært, og er farget av sosiale og økonomiske forskjeller. Både menn og kvinner trenger bedre balanse mellom jobb og familie. Men når familien velger er det fortsatt kvinnene som blir hjemme. Likestilling handler fremdeles om kvinners muligheter og rettigheter.

Denne sosiale og økonomiske ufriheten gjelder i enda større grad innvandrerkvinner. Vi kan ikke lukke øynene når barn, unge jenter og voksne damer fratas friheten. Frihet til å delta i fellesskapet, sparke fotball, delta i gymtimen, være med på klassetur, ta en utdanning og delta i arbeidslivet. Å få bukt med den sosiale kontrollen og ufriheten er et arbeid fagbevegelsen må lede an i. Arbeiderbevegelsen er og skal være et frihetsprosjekt for alle.

Jeg har ofte tenkt at vi må bli flinkere til å fortelle folk hva vi faktisk gjør. Mye av det vi holder på med tenker ikke folk på, eller merker i det daglige. Bare tenk på tarifforhandlinger.

Folk føler ikke overheng eller lønnsglidning på kroppen. Du kan ikke danse til lyden av en hovedavtale. Teknisk beregningsutvalg kan ikke spises til middag. Og mellom-oppgjør gir deg ikke glattere hud.

Men en ugunstig turnus merkes på nattesøvn, dagsform og overskudd når du har fri. En dårlig tilrettelagt arbeidssituasjon med mange tunge løft kjennes i ledd, muskler og skjelett. Om du har mer eller mindre å rutte med når minstedattra ønsker seg nye fotballsko, eller når eldstesønnen vil på folkehøyskole. Det merkes.

Tariffoppgjørene framover blir utfordrende. Vi skal bruke mindre oljepenger. Presset mot offentlig sektor kommer til å øke. Vi kommer til å merke eldrebølgen i denne landsmøteperioden. Vi mener tida er inne for å investere. Vi skal investere i kompetanseløft og teknologiskiftet. Og vi må få flere i arbeid. Det står for mange utenfor arbeidslivet. Utfordringen er å få flere inn i jobb og til å stå lenger i jobb. Det at hundre tusen unge står utenfor arbeid og utdanning, er et alvorlig samfunnsproblem. Jeg mener det betyr at vi må dele på arbeidet, og derfor trengs det en arbeidslivsreform.

For fire år siden trodde vi at Høyre og FrP-regjeringen skulle endre de offentlige ansattes pensjonsordning og særaldersgrenser. Nå har det gått fire år, og fint lite har skjedd! Regjeringen har derimot prioritert å gi skattereduksjoner til privat pensjonssparing. Det er å subsidiere dem som har gode jobber og råd til egen sparing.

Fagforbundet skal fortsette å kjempe for livsvarige og kjønnsnøytrale tjeneste-pensjonsordninger, og vi skal kjempe for en anstendig pensjon for de som tjener minst og de som ikke makter å stå i lenge i jobben.

Arbeidsminister Anniken Hauglie vil ikke tariffeste en ny pensjonsordning for offentlig ansatte. Hun sier dette er en alt for viktig sak til å løses en meklingsnatt hos riksmekleren. Det har hun i og for seg helt rett i. Men - en ny pensjonsordning er også altfor viktig til at medlemmene våre skal bli fratatt retten til å si ja eller nei i en uravstemning. Derfor er det vårt krav at pensjonsordningene skal tariffestes.

Vi kan fikse mye gjennom tariffavtalene våre. Men ikke alt. Ingen kan hevde at ikke vi har gode grunner til å være å engasjerte i klima- og miljøspørsmålet. Det handler om arbeidshverdagen vår, om det som skjer i lokalsamfunnene vi bor i - og om framtida til ungene våre. Våre medlemmer opplever klimaendringene på kroppen. Det er våre medlemmer som rydder opp etter ekstremvær. De evakuerer innbyggere. De rydder veier for trær og jordras. Og slukker skogbranner.

Et kanskje forslitt slagord er «Tenke globalt, handle lokalt», men kamerater det er faktisk det det dreier seg om. Norge har ressurser til å ta grep. Vi har alle forutsetninger for å lykkes med overgangen til et grønt arbeids- og næringsliv. Som et rikt land må Norge ta ansvar. Og vi må gjøre mer enn vår del. For vi er en del av verden. Og vår bevegelse har alltid sett ut over landegrensene.

En sterk og ansvarlig fagbevegelse med makt er nøkkelen til den norske modellen. Vi har vært en viktig del av velferds- og velstandsutviklinga i Norge. Jeg tror at fagbevegelsen kan spille den samme rollen mange andre steder i verden, for å sikre utvikling og velstand for alle.

Vi vet at forutsetningene for det faglige arbeidet er svært ulike, men når det kommer

til stykke kjemper vi samme kamp. Mange steder ser vi de brenner bildekk, barrikaderer veier og kaster stein, det er ikke en styrkedemonstrasjon, det er et uttrykk for avmakt. Vi er heldigere stilt. Derfor har vi også et spesielt ansvar. Vi har ikke lov til å unnlate å ta opp kampen for våre søstre og brødre i internasjonal fagbevegelse som den dag i dag opplever den samme rå maktbruken og undertrykkelsen som Marcus Thrane og den tidlige norske arbeiderbevegelsen.

Se bare til Tyrkia. Hvor fagforeningsfolk og arbeidere har blitt kasta i fengsel uten lov og dom. Hvor kvinners rettigheter har blitt innskrenka og hvor folk sies opp bare på mistanke om at de ikke støtter det sittende regimet. Ytringsfriheten og demokratiet står i fare!

Vi må heller aldri slutte å bry oss om de mange mennesker som er på flukt eller de mange i Europa som opplever å begynne voksenlivet med å bli stående varig uten arbeid. Svikter vi vårt internasjonale engasjement, mister ordet solidaritet sin betydning. Derfor er vi glade for at vi har med oss våre internasjonale kamerater her i dag.

Kjære alle sammen,

Jeg har brukt denne talen til å snakke om noen av våre kamper og flere av våre seiere. At vi oppnår så mye som vi gjør, skyldes ikke først og fremst enkeltpersoner, men vårt samhold og vår evne til å bygge breie allianser.

Det å være en del av den store LO-familien gir oss styrke og større innflytelse. For meg er det solidaritet. Vi støtter hverandre og låner hverandre tyngde når det trengs. Vi gir streikestøtte til havnearbeiderne. Vi står sammen med Fellesforbundet og Arbeidsmandsforbundet i kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Vi forener krefter med NTL om forsvar av tjenestemannsloven og offentlig tjenestepensjon.

Og venner; Vi gleder oss sammen med NNN. Rett før helga vant de fullt gjennomslag i streiken på Sotra, og det blir tariffavtale for de ansatte på fiskebedriften Norse Production. Jan Egil, det er en glede å kunne gratulere deg og NNN med full seier. For vi sier: Din kamp er min kamp, deres streik er vår streik. Bare sammen har vi styrke nok til å bygge et samfunn der arbeidstakere blir verdsatt og har en hånd på rattet. Derfor skal vi være med på å bygge og videreutvikle LO, den viktigste garantien for at arbeidsfolk har en stemme.

Fagbevegelsen skal også være en kraft i den bredere idédebatten, slik vi har vært siden arbeiderbevegelsens pionerer stiftet AOF, dannet A-pressen og grunnla Tiden Norsk forlag. Vi må fortsette å dyrke fram miljøer som Manifest, For Velferdsstaten og FAFO. Og framover skal fagpressen og Agenda Magasin-Res Publica bygges til å bli toneangivende i kampen om den politiske dagsorden. For kampen om ideene og de politiske tanker har alltid vært viktig.

Gode venner,

Den svenske sosialisten Olof Palme snakket til vårt søsterforbund i Sverige kun uker før han ble drept. Der minnet han om hvordan «De velbergede bygger murer mot vanlige menneskers krav om en mer rettferdig fordeling.». Murene som han snakket om, som de mest privilegerte bygger, de kjenner vi. Enten som fysiske murer, eller som usynlige murer som forsøker å begrense hva vi tenker er mulig.

På Marcus Thranes tid var allmenn stemmerett en umulig tanke. Ja, for ikke å si en straffbar tanke. I vår tid sier høyresiden at økende forskjeller er en uunngåelig utvikling og at sekstimersdag er en urealistisk tanke. Men vi som kjenner vår historie vet bedre.

Kamerater!

Åtte år med høyrestyre kan virke som lang tid. Men husk på Marcus Thrane. Han satt sju år i fengsel. Alene. For å kjempe mot sult, fattigdom og for stemmerett for alle. Det sier alt om hvor langt vi har kommet. Sammen.

Men vi har nye kamper å ta. Vi kan ikke, skal ikke og vil ikke bare forsvare det som er bygd opp og kjempet fram. Vi må også bygge videre og det skal vi gjøre disse fem dagene. Enten det er snakk om å dele på arbeidet eller sørge for at tenna skal inn på statsbudsjettet.

Og med det erklærer jeg Fagforbundets 4. ordinære landsmøte for åpnet.