Håvard Sæbø
Nestleder, bussklubben i Oslo Sporveiers Arbeiderforening, Fagforbundet
Fra og med denne helga streiker 8300 bussførere rundt om i hele landet. Vi streiker for alle som bruker bussen og vi streiker for oss selv. De som bruker bussen skal ha en frisk og uthvilt fører bak rattet, en fører som skal slippe å bruke sin fritid på å gjennomføre sikkerhetssjekk av kjøretøy. Og en fører som skal slippe å ha flere jobber for å få betalt husleia. Med en begynnerlønn på rundt 355.000 kan de fleste bussførere se langt etter boligkjøp, i det minste om en bor alene. Sammen med andre er alt mulig.
Og det er nettopp det som skjer nå. De fire fagforbundene Fagforbundet, Fellesforbundet, Norsk Jernbaneforbund og Yrkestrafikkforbundet har nå tatt ut de fleste av sine bussførere i en streik som har vart en ukes tid. Strategien er felles, ideene de samme og kravene identiske. En jobb å leve av, mer tid til sikkerhet, lønna vi ble lovet og yrkets framtid.
• Rasende forhandlingelseder: – De farer med blank løgn!
Disse kravene kan nær hvilken som helst fagorganisert her i landet kjenne seg igjen i. Vi streiker for de alle sammen. De streikende vekterne og alle de andre, sykepleiere, frisører og industriarbeidere. Alle. Også de som under streiken får en lengere og vanskeligere reisevei og en tøffere hverdagslogistikk. Vi som kjører bussen ser de alle sammen. Vi vet. Og ber om et bidrag for at vi kan gå tilbake til jobben og gjøre det vi aller helst vil, på en så god og sikker måte som mulig.
Den iboende kjerne i anbudssystemet som bussen lider under er at de som utfører jobben skvises på alle bauger og kanter. Ingen anbudsprosesser der offentlige velferdstjenester anbudsutsettes har gitt de som skal utføre tjenesten bedre arbeidsvilkår. All bussdrift er på anbud og bussførere som har lidd under stadig forverrede lønns- og arbeidsvilkår velger nå å stanse opp.
For seg selv, men først og fremst for alle andre, det være seg Ronny fra Stovner eller fru Hansen fra Tveita eller hvem som helst andre som tar bussen i det ganske land. Når vi som kjører bussen setter foten i bakken hører alle etter. Nå er det alvor. Anbud er et politisk spørsmål som kan finne sin løsning ved neste valg. Men akkurat nå er det lønnsoppgjøret saken gjelder. I hverdagen stoler folk flest på at bussføreren styrer i riktig retning. Vårt klare utvetydige inntrykk er at de gjør det nå og.
De seks store rutebusselskapene her i landet, Unibuss, Vy Buss, Torghatten, Tide, Boreal og Nobina tok i 2018 ut et samlet utbytte på 384 millioner kroner, opp fra 340 millioner i 2016. 2018 var det året frontfagets ramme lå på 2,8 prosent og bussførerne fikk 0,6 prosent. Fordi prisene steg også det året gikk bussførerne ned i lønn. Ned i lønn. Smak på de ordene. Hvem ville finne seg i noe slikt?
NHO har ikke særlige gode argumenter å komme med når de må bruke tallmagi for å forsøke å bortforklare hvorfor bussførerne ikke lenger skal opp på samme nivå som industriarbeiderne. Da Bussbransjeavtalen ble innført fra 2008 av var avtalen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere at lønnsnivået skulle heves til «...mer på linje med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn…». Nå sier NHO at ettersom de dårligst betalte industriarbeiderne fra 2007 er automatisert vekk, så sitter vi tilbake med så godt gasjerte industriarbeidere at vi ikke kan bruke industrien, eller frontfaget om en vil, til å sammenligne bussførernes lønn med lenger. Makan.
Fra min stol blir det stadig mer tydelig at det er prinsippet om å holde en avtale dette dreier seg om. For hvis NHO juger, hva skal en forholde seg til da?
Det hadde det vært en fordel for alle parter om NHO-sjef Ole Erik Almlid tok kontrollen i NHO-familien og fikk satt NHO Transport og direktør Jon H. Stordrange på plass. Selvsagt kan ikke NHO gå vekk fra inngåtte avtaler, det ville alle fagorganiserte ha reagert spontant på. Den nytilsatte Almlid er smart nok til å forstå at NHO Transport sitter i gjørma og må ha hjelp til å komme seg ut. En telefon til Stein Gulbrandsen løser alle problem.
Men enn så lenge sitter vi der. Med en avtale NHO Transport knapt vil vedkjenne seg og tusenvis av bussførere i streik. Kan det være at arbeidsgiverne ikke har forstått at vi har tenkt å fortsette med streiken til vi vinner igjennom med våre krav?
Hva slags folk tror de at vi er?
OMSKOLERT: Rune Lundquist gikk fra bruker til medarbeider på Sagatun. – Jeg ble bedre av å hjelpe andre, sier han.
Werner Juvik
MISNØYE: Sammen med sine kolleger står Inger Marie Hagen ved OsloMet bak Medbestemmelsesbarometeret. Den viser at mer enn hver femte arbeidstaker gir uttrykk for misnøye med ledelsen.
Kasper Holgersen
SKÅL: 43 prosent av norske arbeidstakere må selv betale for julebordet selv.
Colourbox
– Vi er overrasket over den sterke økningen ettersom svakere kronekurs har ført til høyere levekostnader i utlandet, sier Nav-direktør Hans Christian Holte.
Hanna Skotheim
NAV-ANSATT: Fardowsa Qambi har jobbet som veileder ved Nav i bydel Sagene i Oslo i to år.
Jo Straube
Offentlig ansatte renholdere er en gruppe som har særaldersgrense. For å få særalderspåslaget som regjeringen foreslår i nye pensjonsregler må de kunne dokumentere stillingsprosent og at de faktisk hadde stilling med særaldersgrense 30 år tilbake i tid.
Werner Juvik
Frode Eriksen
Privat
Håvard Sæbø
Frode Eriksen
Privat