Geir Martinussen

Tidligere lærer i grunnskolen og lærerutdanner ved OsloMet

Finn Sjue

Tidligere førstelektor i journalistikk ved OsloMet

Offentlig tilsatte har fra politisk hold stadig blitt minnet om hvor viktig det er samfunnsøkonomisk at de jobber lengst mulig. Det har også blitt framhevet at dette er noe de selv skal tjene økonomisk på. I stedet viser det seg at dess lenger de arbeider etter fylte 67 år, dess mer reduseres faktisk deres innbetalte og opptjente tjenestepensjon. De som fortsetter til fylte 73 år, får ikke utbetalt en eneste krone i tjenestepensjon.

Hvordan kunne noe så hårreisende bli foreslått og vedtatt av Stortinget i 2010? Hvilke politikere og partier vil i dag hevde at dette er en rettferdig ordning? Her følger et helt konkret svar som flere som har valgt å jobbe i offentlig virksomhet fram til fylte 73 år, har fått fra Statens Pensjonskasse: «På din forespørsel kan vi informere om at tjenestepensjonen din vil utgjøre kroner 0 minus skatt.»

Slik er altså reglene, på bakgrunn av Stortingsvedtaket, til tross for at både arbeidstaker og arbeidsgiver betaler full avgift til pensjonskassen helt fram til sluttdato.

• Beskjeden til Steinar (75): Din tjenestepensjon er null – før skatt

Alle offentlig tilsatte betaler 2 prosent av lønna til Statens Pensjonskasse, og arbeidsgiver betaler i tillegg 10–20 prosent. Det betyr at offentlig ansatte og arbeidsgiver totalt betaler til sammen mellom 12 og 22 prosent av lønna i pensjonsavgift.

Politikere flest forsto neppe konsekvensen av vedtaket sitt da det ble gjort. Men senere har et Stortingsvedtak ført til at denne urettferdigheten ikke rammer stortingsrepresentanter.

Av mange betraktes dette som et konkret tilfelle av Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

• Jan Davidsen: – Det strider mot sunn fornuft når ansatte taper pensjon på å stå lenge i jobb

Jobbes det i offentlig virksomhet fram til fylte 73 år, har faktisk de fleste, sammen med arbeidsgiver, betalt inn millionbeløp i tjenestepensjonsinnskudd. Likevel settes tjenestepensjonen ned til null kroner.

Mange tror at dette tapet subsidieres av folketrygden, noe som slett ikke er tilfelle.

Også Statens Pensjonskasse har mistolket reglene – og skriver i sin Pensjonsblogg at:

«Et viktig poeng å være klar over er at de månedlige innbetalingene til oss ikke er «tradisjonell» sparing, men det er et pensjonsinnskudd som til slutt utgjør din andel av totalkaken ved utbetaling av din pensjon. Hadde det du betaler inn vært det eneste du fikk tilbake ved pensjonsalder, ville det blitt en ganske mager pensjonstid. Derfor betaler også din arbeidsgiver en sum i året som utgjør ganske mye mer enn to prosent.»

Her er det snakk om tjenestepensjon, og det går fram at Statens Pensjonskasse har tolket dette slik at det er betalt et innskudd, som vil bli tilbakebetalt, noe som er den rimelige tolkningen, også siden det har vært så sterkt framhevet fra politikere at det skal lønne seg å stå i jobb lengst mulig. Slik pensjonskassen uttrykker det, må et pensjonsinnskudd kunne sammenlignes med et bankinnskudd.

• Stortingskomiteen avviser pensjonsforslag: Hans (69) vil fortsette å tape penger på å jobbe

Innskuddet, som også betales av arbeidsgiver, skal altså utgjøre «din andel av totalkaken ved utbetaling av din pensjon.»

Realiteten er at jobber man til fylte 73 år, utgjør andelen kroner 0, noe som nok de aller fleste vil være totalt uforstående til. Men slik er altså resultatet – til tross for at arbeidstaker og arbeidsgiver har betalt inn et beløp tilsvarende minimum 12 prosent av totallønna i pensjonsinnskudd – og helt opp til 22 prosent.

• Hans (69) taper pensjon for hver måned han jobber

Dersom en bank hadde satt et innskudd ned til kroner 0, ville det helt klart ført til sterke reaksjoner – og selvsagt ikke blitt godtatt, men kalt et tyveri.

Hvordan skal vi reagere når staten gjør det samme?

Det kan gis en rekke konkrete eksempler på urettferdigheten ved pensjonsreformen. Her nevnes ett:

En offentlig ansatt tjener 650.000 krone i året og fortsetter å jobbe til fylte 73 år. I løpet av de seks årene har arbeidstaker og arbeidsgiver betalt inn minimum en halv million kroner i pensjonsavgift. Takken for det er at det ikke utbetales noe som helst i tjenestepensjon. Dersom arbeidstakeren har jobbet i 35 år i offentlig stilling før fylte 67 år, med en gjennomsnittslønn på 500.000 kroner, vil det være betalt inn over to millioner kroner til pensjonskassen på de 35 årene. Bør ikke da vedkommende motta totalt over 2,5 millioner i tjenestepensjon fra fylte 73 år og til forventet levealder på 85 år, altså over 200.000 kroner pr. år? Men som nevnt ovenfor, vil tjenestepensjonen utgjøre kroner 0.

I private næringer kan man ta ut full pensjon ved fylte 67 år – og samtidig fortsette i fullt betalt hel eller delvis jobb. Det er selvsagt en ordning helt i tråd med oppfordringen om å jobbe lengst mulig etter oppnådd pensjonsalder.

Men hvordan kan det da argumenteres for at ikke det samme skal være tilfelle for alle offentlig ansatte?

For dem som er født før 1944 og etter 1962 gjelder samme ordning som i det private.

Hva er argumentet for at det ikke også skal gjelde de som er født mellom 1944 og 1962?

Ønsker ikke politikerne at disse skal fortsette å jobbe i det offentlige etter oppnådd pensjonsalder, men heller gå over til privat sektor?

For faktisk er det slik at en offentlig ansatt som går over i stilling i det private etter fylte 67 år, kan ta ut full offentlig pensjon samtidig med full lønn. Hvordan kan det argumenteres for at ikke det samme skal gjelde dersom man fortsetter i offentlig stilling? Hvor er logikken?

I likhet med både Pensjonistforbundet og arbeidsgruppa mot samordningsreformen vet vi at det ikke er full enighet i Høyre om hvorvidt samordningsvedtaket fra 2010 skal opprettholdes.

Når det gjelder andre partier, vet vi at både Senterpartiet og Rødt har en klar holdning mot vedtaket. AP-leder Jonas Gahr Støre skriver til et av medlemmene i arbeidsgruppa mot samordningsreformen at nå er Arbeiderpartiets utgangspunkt er at ingen skal tape på å stå i jobb ut over 67 år, tvert imot – at det skal belønnes. Og videre at Arbeiderpartiet vil følge opp saken i Stortinget. Også SV har gitt uttrykk for at ordningen må vurderes på nytt.

Hvordan stiller de øvrige partiene seg til dette spørsmålet. Utfordringen går spesielt til arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen, finansminister Jan Tore Sanner, statsminister Erna Solberg, men også til politikere i KrF, Venstre og MDG. De forventes å svare på følgende:

Mener dere at den eksisterende ordningen er rettferdig? Hva er i så fall den konkrete begrunnelsen for det?

Nok et nytt og viktig poeng er at det nå foreligger et representantforslag til Stortinget om å omgjøre vedtaket, slik at ingen skal tape tjenestepensjon. Neste spørsmål blir da:

Vil dere støtte representantforslaget, som vil rydde opp i urettferdigheten?