Fra grasrota

I en sofa i fra Skeidar…

2020092513453020200925134844

Leif Martin Kirknes

Noen bør hviske arbeidsgivere et par ord i øret om hva det innebærer av ansvar å ha folk på hjemmekontor, mener grasrotskribent Gunhild M. Kvåle.

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

I løpet av de siste månedene har jeg, som mange andre, hatt hjemmekontor.

Jeg har blitt kjent med mine kollegers favorittsofa, deres yndlingskaffekopp, sett katter spankulere foran skjermen i Teamsmøter og mye annet.

Jeg har sett mange utrolig kreative kontorløsninger. Noen ved spisebord, andre har kjempet om plassen rundt et kjøkkenbord, noen har vært heldige og fått okkupere loftsstua, mens atter andre har måttet ta til takke med Teamsmøter på mobilen – hvor vi har fått studere inngående vedkommendes øre og nesebor.

Å ha hjemmekontor er ikke bare bare.

De færreste av oss hadde mulighet til ergonomisk riktig bord og stol, og fantasien er stor når det gjelder oppbygging av laptop.

Så hva har dette gjort i med oss i lengden?

Her er psykologens beste tips med deg som har hjemmekontor

Fysisk arbeidsmiljø

Det fysiske arbeidsmiljøet har nok vært litt så som så, og de færreste av oss var vel ikke så innmari fokusert på at vi skulle ha en ergonomisk forsvarlig kontorløsning? I hvert fall ikke de første dagene og ukene?

Vi var kanskje mest opptatt av å få gjort arbeidsoppgavene våre.

Mange arbeidsgivere og arbeidstakere ble nok tatt på senga i da hjemmekontorene ble en realitet, og arbeidsgivere gjorde sikkert sitt beste for at de ansatte i hvert fall skulle få mulighet til å kommunisere med andre – så da ble det laptop og mobil med Teams og Zoom.

Ting som ergonomiske stoler og pulter/bord kom nok i andre rekke, sammen med ting de oppdaget underveis som for eksempel tilgang til diverse systemer og annet.

Hjemmekontor ble for mange, tror jeg, noe man gikk til uten å helt vite hva det egentlig innebar. For var det pålagt hjemmekontor, eller en henstilling om ta hjemmekontor?

Arbeidsrettsadvokatene sier i en artikkel i E24 at «Som en klar hovedregel kan ikke arbeidsgiver pålegge hjemmekontor som en permanent løsning mot den ansattes vilje. En hjemmekontorløsning må være avtalt.»

De viser også til at en permanent avtale om hjemmekontor krever en egen avtale som må oppfylle kravene i forskrift om arbeid i hjemmet: «Motsatsen til dette er at en ansatt heller ikke kan kreve å jobbe fra hjemmekontor med mindre dette er avtalt med arbeidsgiver.»

Så spør man seg; Gjaldt «Forskrift om arbeid i arbeidstakerens hjem» i de månedene vi nå har bak oss? Og gjelder den for alle dem som fortsatt må jobbe hjemmefra?

Forskrift om arbeid i arbeidstakers hjem § 1 andre ledd sier at forskriften ikke gjelder for hjemmearbeid som er kortvarig eller tilfeldig. Da blir det vel et definisjonsspørsmål om denne forskriften gjelder for de aller fleste hjemmekontor som skyldes koronasituasjonen. Men arbeidsmiljøloven gjelder allikevel. Og i den står det at arbeidsgiver «bør gjøre det som må til for at arbeidet ikke skal føre til plager, skader og sykdom.»

Det har vært en læreprosess med stupbratt læringskurve for dem som ikke har benyttet seg av hjemmekontor tidligere, og forhåpentligvis så står vi litt bedre rustet og vet litt mer om hva som trengs når det nå flere steder i landet ser ut som det kan bli nye runder med arbeid hjemmefra.

Slik kan korona endre kontorene. Se hva forskeren, arkitekten, overlegen og klubblederen sier

Psykososialt arbeidsmiljø

I starten opplevdes det kanskje litt spesielt. Jeg kunne stå opp litt seinere enn før, og «kanskje får jeg tid til å vaske noen klær mellom møtene?»

Vel…

Personlig lærte jeg fort i løpet av den første uken at jeg måtte kjapt gå tilbake til mine gamle rutiner, både med tanke på å stå opp til «vanlig tid», gå i dusjen og stelle meg, rigge meg til og følge rytmen som jeg hadde/har på kontoret.

Jeg klarte rett og slett ikke dette flytende systemet med å sitte der bustete på håret og i pysjbukse mens jeg jobbet. Jeg syntes ikke det var riktig overfor dem jeg satt i møter med, for profesjonaliteten og respekten ble på en måte borte.

Jeg savnet mine kolleger, miljøet i korridoren, i kantina. Jeg savnet det å ha noen å ta den obligatoriske femminutterskaffen på morgenkvisten med før klokka var åtte, og jeg savnet det å bare kunne se noen.

Jeg følte meg alene, og siden jeg nå ikke lenger har småbarn eller tenåringer som krever sitt, så ble det til at jeg jobbet…og jobbet. Arbeidsdagen startet for min del som regel kvart over seks om morgenen og avsluttet kvart på elleve om kvelden.

Jeg var definitivt ikke flink til å sette grenser for meg selv, og det var heller ingen kollega eller arbeidsgiver som la hånden på skulderen min og sa: «Hei, hvor mange timer har du egentlig jobbet denne uken? Nå må du logge av litt du også.» Jeg så hvordan både renholdere, helsearbeidere, sykepleiere, barnehageansatte, lærere, sjåfører, butikkansatte og andre jobbet og strakk seg i alle retninger og til alle døgnets tider. Da klarte ikke jeg å «sitte der uvirksom» etter klokka halv fire.

Ta nå ikke dette som at jeg glorifiserer min egen innsats i denne tiden, for den kan på ingen som helst måte sammenliknes med dem som var ute i felten hele tiden – bare så det er sagt.

Hvilken forsikring gjelder hvis PCen begynner å brenne på hjemmekontoret?

Yrkesstolthet

Det er rart det der, at når spesielle ting skjer, så skjer det noe med de aller fleste. Vi strekker oss langt og lengre enn langt for fellesskapet og for dugnadsånden.

Yrkesstoltheten slår inn for fullt. Bare det å vite at vi trengs er kilde til energi.

I en periode jobbet jeg også litt ekstra for den gamle arbeidsplassen min.

Det var en indre drivkraft og et ønske om å få bruke min kompetanse til å hjelpe mine tidligere kolleger i den stressende situasjonen de stod i.

En følelse av å være til nytte.

Og det er vel nettopp det som mange av oss kanskje ikke ser for mye av eller får godkjenning og aksept for i hverdagen? Noen som ser oss, og noen som sier at vi utgjør en forskjell.

Om ikke annet så har i hvert fall dette vist oss at det vi tidligere kanskje så litt ned på som «vanlige» eller til og med «lavstatusyrker», har vært dem som har ledet an i den kaotiske tiden med å få oversikt og holde samfunnshjulene og velferden vår i gang.

Vi er stolte av yrkene våre, og skulle av og til ønske at andre kunne godta dette i stedet for å spørre: «Skal du ikke gå videre? Skal du ikke bygge på utdannelsen din? Er dette bare et par hvileår før du begynner på en «skikkelig» utdannelse?»

I en sofa fra Skeidar

Nå er ferieavvikling over for de fleste av oss.

Vi leser i media om usikkerhet og smitteoppblomstring både her hjemme og i andre land.

Var det rett det vi gjorde? Hva kunne ha vært gjort annerledes? Hva har vi lært?

Det er store muligheter for at vi atter en gang må møtes via Teams eller Zoom. Ta da en ekstra titt på dem bak de andre skjermene.

Sitter de godt?

Sitter de ergonomisk riktig?

Eller er arbeidsplassen deres en litt nedsunket sofa fra Skeidar med en ørten pynteputer rundt?

Hvis ja, så bør kanskje noen hviske arbeidsgiver et par ord i øret om ansvaret det er å ha ansatte på hjemmekontor.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy