Tor Halstvedt

arbeiderforfatter

I 2020 og 2022 delte LO ut LOs litteraturpris. I annonseringa av prisen het det at «denne prisen skal styrke statusen til arbeiderlitteraturen og løfte fram arbeidsfolks fortellinger.»

Dette er flott, ja, det er glimrende. Premien er på hele 100 000, noe som gir den stor prestisje.

I 2020 vant Atle Berger med romanen «Puslingar» og i 2022 var det Gulraiz Sharif sin tur med «Hør her´a!» Spesielt boka til Sharif er svært god. De to andre kandidatene i 2022 var Cecilie Enger og hennes bok «Det hvite kartet», om Norges første kvinnelige skipsreder, og Zeshan Shakars «Gul bok» om en gutt som «kommer seg opp» og blir byråkrat.

Det er her jeg begynner å lure litt – ikke at disse to siste er dårlige bøker, men har de noe med arbeiderlitteratur å gjøre? Eller med å «løfte fram arbeidsfolks fortellinger»? Jeg mener de ikke har det.

Det aner meg at disse to kjente forfatterne ble valgt som kandidater fordi arbeiderlitteraturen står så svakt i Norge, og at en vil benytte kjente forfatternavn for å skape større blest om prisen.

• «Vår mann»: Her kan du lede Tor Halstvedts eget bidrag i Fagbladet og Fagforbundets store novellekonkurranse «Arbeiderfortellinger».

Helt siden 1981, da jeg debuterte med arbeiderfortellingene i boka «Tulla» på Gyldendal, har jeg sett det som min oppgave å fremme arbeiderlitteraturen. Jeg syns det er relativt selvinnlysende at arbeiderlitteratur primært skal være om og for arbeidere. Jeg kan nevne Kristoffer Uppdal, Johan Falkberget og Alf Prøysen som svært gode eksempler. Men det var «den gong, og itte nå». Som fersk forfatter i 1981 var jeg ikke nevneverdig opptatt av å kalle me arbeiderforfatter, for i bunn og grunn er alle forfattere bare forfattere, all litteratur er litteratur. Men så, da jeg utover mot slutten av 80-tallet begynte å få hauger med refusjonsbrev – da forsto jeg at det også innen litteraturen er klasseforskjeller, at noen har makta, mens andre holdes nede av makta og utelukkes. Først da ble det viktig for meg å definere meg som arbeiderforfatter.

• Arbeiderfortellinger: Tines første novelle gikk helt til topps

Dette med makt, undertrykkelse og utelukkelse gjelder slett ikke bare meg. Nylig gikk jeg gjennom hva det sto om arbeidere og arbeiderkultur i Klassekampen (KK), Dagsavisen, Ny Tid og Morgenbladet i løpet av en måned.

De tre første signaliserer jo at de er enestående for arbeidere. Konklusjonen var særdeles nedslående: Det som sto skrevet av eller om arbeidsfolks liv, dreide seg ikke om mer enn 2 % av stoffet! Det meste av dette stoffet var i tillegg om LO-kongressen. Og når det gjaldt arbeiderkultur – det være seg innen litteratur, musikk eller malerkunst – så sto det ingenting. INGENTING!

Arbeidere og arbeiderkultur eksister ikke i disse arbeidervennlige bladene! Inntil jeg gikk av med pensjon i 2018, jobba jeg 45 år på gølvet, og jeg har gitt ut 20 bøker. Jeg har på kropp og sjel opplevd hvordan samfunnet, og det å være arbeider, er blitt radikalt forverra. Da jeg begynte i Posten i 1999, var slagordet «jobb og ha det gøy». Nå er det kun prat om økt tempo – det er mas, stress og kommandering som rår. Det eneste som gjelder, er penger – det å nå budsjettene sånn at de som fra før at tjente bra, skal tjene enda mer.

Fagforeningene får stadig mindre å si, rettigheter vi kjempa oss til er blitt borte, en ansetter utenlandske arbeidere for å få ned lønna, tvinger folk i transportnæringa til å kjøpe egen bil, betale alle utgifter og så videre.

• Les alle de premierte novellene i konkurransen «Arbeiderfortellinger»

Det verste er at respekten for fysisk arbeid nesten ikke er til stede lenger – som arbeidere blir vi mer og mer sett ned på. Og mobba. Selv om vi som arbeidere begynner å jobbe når vi er 16, mens akademikerne begynner når de er 25, så, mobbes vi fordi mange av oss, ikke minst kvinner, ikke orker å jobbe til vi er 60 fordi vi er utslitte med dårlig rygg, og sjuke på grunn av alt stresset.

På tross av dette innbiller de fleste politikere, akademikere og andre i den borgerlige verden seg at vi ikke lenger har en arbeiderklasse i Norge – vi er blitt en eneste stor middelklasse, forkynner de. Noen større løgn fins ikke.

Tallmessig har det aldri vært så mange arbeidere som nå – en regner med at arbeiderklassen utgjør rundt 50 prosent av de sysselsatte! Vi er halve nasjonen, men vi kommer ikke til orde, vi usynliggjøres.

«Om utenforskap i ei nyliberalistisk krisetid» hadde jeg som undertittel på min siste essaysamling «Vanlige folk som oss». Dette mener jeg er selve kjernen i dagens Norge. Når vi arbeidere nevnes, er det nesten bestandig gjennom hva akademikere og middelklassefolk sier om oss. På Stortinget, i kommunestyrer fins det knapt en arbeider lenger. Vi eksisterer kun i 3. person, i 1. person er vi aldri til stede.

I Sverige er ikke klasseforskjellene stort bedre enn i Norge, men der kommer arbeidernes situasjon til syne i skjønnlitteraturen. Per Anders Fogelström var lenge en foregangsskikkelse – i nyere tid har svenske arbeiderforfattere som Elsie Johansson og Kjell Johansson solgt i store opplag. Men etter 2010 har det skjedd en revolusjon når det gjelder arbeiderlitteratur – en formidabel oppblomstring!

I ei nylig utgitt bok om emnet kaller Rasmus Landstöm dette for «arbetarlitteraturens återkomst». Stadig nye arbeiderforfattere dukker opp – bøkene deres selges i store opplag, mange får priser, det arrangeres seminarer om arbeiderlitteratur – og forlagene tjener millioner.

Jeg kan også nevne navnet på forfattere i dagens Norge som kan kalles arbeiderforfattere, men det er gjerne forfattere som skilter med en akademisk tittel, eller som kun har gitt ut en eller to bøker. Gjennomgående gir ikke norske forleggere ut arbeiderlitteratur – vi er de utstøtte. All litteratur nå er middelklasselitteratur – bøker om arbeidere får kun oppmerksomhet om de er skrevet av akademikere.

Uten å skryte, kan jeg vel si at jeg er en av dem som har kjempa mest for å fremme arbeiderlitteraturen i Norge de siste 40 åra. Jeg har – som mange andre arbeiderforfattere – fra forlagshold (og fra media) møtt en nedlatenhet, en vrangvilje og en uforstand som er til å få fnatt av. I praksis er jeg nå svartelista.

Dette kommer ikke av kvaliteten på bøkene. Jeg skriver ikke dårligere nå enn da jeg ga ut de første bøkene på Gyldendal. Jeg skriver heller ikke dårligere enn noen av dagens svenske arbeiderforfatterne som har en slik suksess. Om min nest siste roman «Professor Hanséns tapte kjærlighet» (2016) skrev Kjell Moe i Kulturspeilet.no: «Herlig! Herlig» Tor Halstvedts rabulerende bok er herlig lesning», og Jon Terje Grønli skrev i Gjengangeren at «T.H (…) er en eminent budbringer – forfatteren som ikke alltid verdsettes (…) av de største forlagene.» Finn Stenstad i Tønsbergs Blad ga min siste roman, «Torvald Karlsens fristelse» en 5´er og skrev at «best er forfatteren når han ironisk og skarpt tar tak i akademisk snobbisme, nyrikdom og de nye klasseskillene i Norge»

Men disse lokalavisene var de eneste som gadd å anmelde disse (og alle de seneste) bøkene mine. De nevnte arbeideravisene skrev ikke ett ord om dem. Hvordan ser så den akademiske verden på arbeiderlitteraturen?

I 2020 sendte jeg mine to siste bøker, arbeiderromanen «Torvald Karlsens fristelse» og essaysamlingen «Vanlige folk som oss» til rundt 20 akademikere som har stått fram som kjennere av norsk arbeiderlitteratur. 17 gadd ikke å svare. Av de siste tre svarte to at de hadde arbeidet med Vidar Sandbeck (som slutta å gi ut bøker i 1986) og med Alt Prøysen (som døde i 1970), men at var mektig stolte av sin innsats for norsk arbeiderlitteratur! Det gir åpenbart ingen akademisk prestisje i å arbeide med slikt stoff! Av alle de tusen akademikere (og vel så det) som jobber og underviser om moderne norsk litteratur, er Helge Ridderstrøm på OsloMet den eneste jeg kjenner til som har forholdt seg litt til moderne arbeiderlitteratur.

Men kanskje dagens arbeidere ikke er interessert i å lese arbeiderlitteratur? Kanskje de mye heller vil ha Knausgård og Nesbø?

Langt ifra! Fra 1986 av trykte LO-bladet «Magasinet for fagorganiserte» – med et opplag på 155 000 – en arbeidernovelle i hvert månedlige nummer. Det var Odd Harald Røst som sto for dette. En spørreundersøkelse viste den gangen at 65 000 leste novellen i hvert nummer, mens hele 123 000 leste den av og til!

Så arbeiderbefolkningen elsker å lese. De er glade i litteratur, men de foretrekker skildringer av mennesker de kan sammenlikne seg med.

Jeg hadde Sigmund Hoftun som forlegger på Gyldendal, og mange regner ham som Norges beste forlegger gjennom tidene. Derfor veit jeg hva en god forlegger er: Han ser ikke på seg sjøl som ufeilbarlig eller som den sentrale. Hun har ikke sosiale fordommer slik dagens forleggere har, og de prøver å være hyggelige og positive til alle. De fleste av de mange forleggere jeg har vært borti siden 90-tallet, har hatt en høyst merkverdig tro på egen visdom og ufeilbarlighet, og ser på seg sjøl som de sentrale. Eller som Falkberget sa i et brev til Nils Johan Rud: «Da jeg stupte inn i litteraturens børssal, satt det rundt veggene benket en rekke narraktige middelmådigheter (…) De vågde ikke gå inn for annet enn det allerede anerkjente.»

Om forleggerne i Norge våget å titte fram fra sin småborgerlige innsnevrethet – satse på arbeiderlitteraturen – vil det garantert skje det samme som i Sverige: Arbeiderbefolkningen vil atter få sine egne forfattere, og forlagene ville tjene flere penger.

I en parentes kan jeg gjerne skryte av dyktige forfattere som Roy Jacobsen, Per Petterson, Kjartan Fløgstad med flere. De kan gjerne kalles arbeiderforfattere, men de skriver helst om sine arbeiderforeldre eller fra da de i ungdommen jobba i industrien. Men ingen av dem kjenner personlig til hva det vil si å være arbeider i dagens Norge, og det er den type bøker vi trenger i dag. Noen som kan skildre hva som skjer, men også drømmene.

Det er også et annet aspekt i dette: Gjennom innkjøpsordningen får særlig de større forlagene store summer fra staten. Derfor burte forlagene se det som sin plikt å gi ut bøker av og om de 50 prosent av befolkningen som er arbeidere, i stedet for å satse 100 prosent på middelklassen.

Det fins norske litteraturhistorier om barnelitteratur, kvinnelitteratur, krim og litteratur på nynorsk. Her i Vestfold er det til og med skrevet en egen litteraturhistorie om fylket vårt. I Sverige er det kommet flere slike bøker.

Hva om LO eller andre gikk i spissen for å gi ut en norsk arbeiderlitteraturhistorie?

Til slutt vil jeg takke Fagforbundet for den novellekonkurransen som ble arrangert for et par år siden. Det kom inn masse manus, og skrivegleden var stor.

Og jeg oppfordrer arbeidere med skrivekløe til å fortsette å skrive – ikke gi opp – ikke på harde møkka. En eller annen gang vil forleggerne måtte komme ned på jorda og satse på arbeiderlitteratur.