SIDSEL HJELME

Journalist i Fagbladet

Det er heldigvis ikke jeg som skal oppfylle statsministerens nyttårsønske. Siden Erna kom med sitt dekret om at norske kvinner må få flere barn, har diskusjonene og spekulasjonene gått høyt både i og utenfor ekkokamrene. Hvorfor har fødselsraten krøpet nedover år for år og i 2017 stupt til et historisk lavmål?

Er det for slitsomt å ha barn? Er det for dyrt? Er kravene til dagens småbarnsforeldre for høye? Jeg lurer mest på om det var bedre før.

Selv fikk jeg mitt første barn i 1981. Foreldrepermisjonen var 18 uker. Heldigvis hadde jeg ikke fast jobb, og dermed slapp jeg også stresset med å få noen til å passe ungen.

Jobb eller ikke - barnehage var uansett ikke et alternativ. I 1981 hadde mindre enn ti prosent av norske ettåringer barnehageplass. Til sammenligning går åtte av ti av dagens ettåringer i barnehage.

Det med jobb løste seg heldigvis. Barnehageplass derimot, var fortsatt bare en fjern drøm. Dermed begynte kappløpet – og det med selve guttebarnet som stafettpinne. Vi foreldrene møttes som regel i døra, en av oss på vei til jobb, den andre fra.

Takket være snille naboer og en pensjonist-bestemor gikk tidsplanen nesten opp fra uke til uke. Heldigvis hadde vi fleksible jobber og et fleksibelt barn.

Vi var desperate etter å finne en mer langsiktig løsning. Siden det var utelukket at kommunen ville ha en barnehageplass å by på før om to-tre år, satte vi vår lit til Aftenposten. Under Stilling ledig rykket vi inn følgende annonse: «Praktikant/dagmamma søkes til Jonas 17 mndr.»

Løsningen meldte seg, i form av en 18-åring som påtok seg heldagsansvar for Jonas og en jevnaldrende bleieknott. Det startet så bra: Turer i parken, husking i bakgården og Hakkebakkeskogen på full guffe fra kassettspilleren.

Så viste det seg at den 18-årige dagmammaen var svakhelset. Snart hadde hun flere sykedager enn arbeidsdager. Likevel var dette den beste løsningen, for vi hadde ikke noe alternativ. En dagmamma av og til var rett og slett bedre enn ingenting.

Familiepolitikken har gudskjelov endret seg radikalt siden tidlig 80-tall. Lengre foreldrepermisjoner og bedre barnehagedekning bidrar utvilsomt til en smidigere småbarnsfase og i noen år så det faktisk ut som statlig tilrettelegging resulterte i at norske kvinner fikk flere barn. Men så: Bom!

Fødselstallene som hadde krøpet jevnt og trutt oppover fikk en knekk i 2009 og siden har det gått nedover år for år. Det er altså ingen entydig sammenheng mellom politikk og praksis.

Nå er det mine egne barn som er i målgruppa for Ernas tale. I den forbindelse kan jeg rapportere at de så langt har levert over gjennomsnittet. Fødselsraten i familien er ved utgangen av 2018 på 1,75.

Vi snakker mye om de små barna i familien vår. Om hvordan de har det, hvordan de utvikler seg – og om barnehagene deres er bra nok eller ikke.

Det hender vi også snakker om hvordan det var før. Altså når foreldrene var på samme alder som barnebarna mine er nå.

Det er sjokkerende hvor lite de vet og husker fra hverdagen på 1980-tallet, det vil si fra sin tidlige barndom. De visste faktisk ikke noe om hvordan vi måtte organisere barnepass fra dag til dag, om hvordan vi drev privat barnehage i et kjellerlokale uten utlufting (vi syntes for øvrig den barnehagen var fantastisk). For ikke å snakke om at jeg og mange andre melkesprengte mødre til fire-fem måneder gamle babyer låste kontordøra for å pumpe brystene når kollegaene gikk til lunsj.

«Men på 80-tallet jobbet dere jo ikke så mye som oss» sa en fulltidsarbeidende og sliten svigerdatter. Kanskje ikke alle kvinner, men faktisk var 60 prosent av oss i jobb på 80-tallet også. I dag har dette økt til 67 prosent.

En del av problemene dagens småbarnsforeldre basker med slapp vi likevel glatt unna. Begrepet pappaperm var ikke oppfunnet, så vi slapp å lure på hvordan vi skulle dele foreldrepermisjonen. Fordi vi ikke orket å levere fra oss en fem måneder gammel baby til en ukjent dagmamma, måtte vi ta ulønna permisjon – og dermed slapp vi å lure på om årets jentetur skulle gå til Berlin eller Barcelona. Og siden vi ikke hadde barnehageplass slapp vi å irritere oss over at matserveringen i barnehagen ikke var økologisk.

Oppsummert er jeg i hvert fall sikker på at det ikke var bedre å være småbarnsforeldre på 1980-tallet enn det er i dag. Etter de fleste indikatorer var det faktisk mye verre. Så hvorfor i all verden valgte jeg å få tre barn når det var så ille? Svaret er personlig, komplisert og egner seg ikke på trykk.

Hvorfor får ikke norske kvinner flere barn i dag, når velferdsstaten kan varte opp med en rikholdig meny for barnefamilier?

Svaret er vel nå som da: Valget om å få barn eller ikke er dypt personlig og ikke noe som styres av statsministerens nyttårstale.

– Det er spesielt å legge ansvaret på unge i starten av voksenlivet.

I Loppa ble det døpt fem barn i 2018. Samme år ble 22 innbyggere begravet