Frode Eriksen

Sjåfør og nestleder i Bussklubben i Oslo sporveiers arbeiderforening (OSA)

Dette er historien om hvordan en milliardbedrift gav en tillitsvalgt bakoversveis. Eller kanskje en historie om musen som brølte. Om Davids kamp mot Goliat. Eller hvordan Ruter bruker sin innflytelse til å fremme egne politiske mål overfor byrådet i Oslo når det gjelder spørsmålet om anbud eller ikke.Med nyåret kom både snø og kulde til Oslo. Og særlig kulda fikk bussbransjen raskt merke. Jeg og mange med meg møtte på en arbeidsplass der temperaturen var tosifret antall minusgrader. En bransje som har fått stadig nye krav i anbudsutlysningene om at det skal brukes elektriske busser i nye kontrakter. Min egen arbeidsgiver Unibuss er en av disse, og på de to sentrumskontraktene i Oslo ble 183 nye Solaris el-leddbusser tatt i bruk 16. april i fjor.

• Bussjåførene får kjeft fra passasjerer og aktører. Disse to mener mye av årsaken til kaoset ligger et annet sted

Det var ikke helt smertefritt det heller, men ikke på noen måte som det vi opplevde ved inngangen til det nye året. Resultatet ble tusenvis av innstilte bussavganger, i hovedsak fordi kulda gjør at ladningen tar mye lengre tid, i kombinasjon med at bussene bruker mye mer strøm jo kaldere det blir.

Fagforeningsmennesket i meg maste fram et innlegg til Avisa Oslo, der jeg ønsket å påpeke at dette kunne vært gjort på en mye bedre måte. En ting er at Ruter, hvis krav har ført til ulykka, burde be om unnskyldning, eller «legge seg paddeflat» som jeg beskriver det. En annen ting er at gamle dieselbusser som ble brukt på de gamle kontraktene kunne vært tatt i bruk, hvis Ruter hadde planlagt for en plan B, og bedt busselskapene holde noen av de gamle bussene varme.

• Passasjerer og ansatte taper på anbudene i kollektivtrafikken

Jeg benyttet selvsagt anledningen til å påpeke at den norske modellen fungerer best, det vil si med trepartssamarbeid og hele pakka, noe jeg kjenner godt til – for nettopp dette har vi i Sporveiskonsernet.

Men min arbeidsgiver, som er datterselskap av Sporveien og heter Unibuss, er et selskap som må kjempe om busskontraktene gjennom anbudssystemet. I bussbransjen har vi derfor ikke reelt trepartssamarbeid – nettopp fordi vi er anbudsutsatt.

Jeg rådet kort fortalt Ruter til å gi en uforbeholden unnskyldning til både underleverandører og ikke minst til kunder som det heter nå til dags, eller busspassasjerer som folk flest kaller det. Og brukte visst ordet «paddeflat».

Det jeg ikke visste da var at Ruter ga en umiddelbar respons noen timer etterpå. Den oppdaget jeg først etter at redaksjonen i Dagsnytt 18 ringte meg noen dager senere.

Avisa Oslo hadde tipset Dagsnytt 18 om mitt innlegg, og med så nye bråk og ståk det disse dagene om kollektivtrafikken i Oslo, fikk de redaksjonen på Marienlyst på kroken. De ringte meg på tirsdagen og planla en debatt eller et innslag senere i uka. Etter å ha konferert litt på kammerset, sa jeg ja til å stille og ja til også å møte Ruters representant. Det kunne jo bli interessant, det.

Når jeg så selv begynte med mine forberedelser til Dax18, snublet jeg bokstavelig talt over innlegget som Ruters direktør for samfunnskontakt og kommunikasjon, Elisabeth Skarsbø Moen, hadde skrevet ut fredag ettermiddag – som svar på mine råd i Avisa Oslo. Mine råd som i hovedsak gikk ut på å be om unnskyldning. Men mine råd ville Ruter ha seg frabedt, og fra den kanten slo de rett og slett fast at jeg «tok feil».

Og Moen klarer å blande sammen med nestleder i Oslo Frp Maria Zähler, som i et innlegg i samme avis 6. desember i fjor hadde brukt begrepet «kortslutte» om Oslo-trafikken. Ordet er ikke mitt, men Moen brukte det likevel mot meg. Jeg lot den ballen ligge, det var mange andre baller å ta.

Det Moen gjør i sitt svarinnlegg, er å gjenta gamle og udokumenterte påstander om at anbud er så bra for alle. Hun kaller det til og med for en «suksess». Hun kommer også med påstander som får en til å tro at verden ville gått under om det ikke hadde vært for Ruters eksistens. Og nevner blant annet bussførernes sikkerhet, som ganske riktig er tatt inn i nye anbud som et krav.

Men hva med de foregående 15 åra, der bussførere har kjørt i tilsvarende usikre kjøretøy? Hvordan fulgte Ruter opp sin lovpålagte påseplikt da? Og stort sett alt som Ruter stiller krav om, kunne vært levert raskere og bedre selv om det kommunale busselskapet kjørte på faste kontrakter og ikke på anbud.

• Bussjåfør (53) omkom like før nye og sikrere busser er klare

I Sporveismodellen sjekkes kjøretøyene før de settes i drift, ikke fordi det er pålagt av noen, men fordi det er smart. Derfor er nye trikker og t-banevogner nøye kontrollert av alle yrkesgruppene som skal ha dem som sin arbeidsplass de neste 30 åra!

Moen framstiller det dessuten som om bussførere har en påvirkning på anbudsprosessene i dag. Det har vi ikke, og når andre foreninger har bedt Ruter om dokumentasjon på dette, får de ingenting til svar. Det kanskje mest fornøyelige for leserne av innleggene er å lese at Moen og Ruter «...ikke tenkt å bruke tiden på Eriksens oppfordring om å legge oss paddeflate», men ber likevel kundene om mer tålmodighet.

Første innslag i Dagsnytt 18 denne dagen er først en debatt mellom Moen og meg, deretter to Stortingspolitikere, som burde vært to bystyrepolitikere. Det er fylkene som har ansvaret for kollektivtrafikken, og rett nok var det en endring i samferdselsloven tidlig på 1990-tallet som gav fylkene anledning til å sette all rutebusstrafikk på anbud.

Men en bussførers hverdag skyldes først og fremst beslutninger som gjøres av de fylkeskommunale bestillerselskapene, som er Ruter i Oslo og Akershus, AtB i Trøndelag, Skyss i Vestland, Kolumbus i Rogaland, Snelandia i Finnmark og så videre.

Så jeg visste jo på forhånd at en ikke kom så langt, verken med sentralmakta i Stortinget, eller den litt mindre sentrale makta i Dronningens gate 40, der Ruter som kjent holder til.

Noen poenger var det viktig å få fram, som at Sporveismodellen virker, mens Rutermodellen ikke virker. Bare spør de som står ute i tjue minus og venter på en buss som ikke kommer.

Skal bussførerne som yrkesgruppe ha innflytelse på anbudsprosessene, må vi ha en reell medinnflytelse der makta sitter, og det er i fylkestinget, eller de organ fylkestinget har opprettet for å anbudsutsette busstrafikken. I mitt fylke betyr det Ruter. Men den forhandlingsretten har vi ikke.

Så dagen etter Dax18, hadde jeg svarinnlegget klart. «Jeg tar ikke feil», som jeg skrev først, justert av Avisa Oslo i etterkant. Så da var det bare å bruke ubenyttede argumenter fra kvelden i forveien.

Etter en liten bakgrunnssjekk fant jeg ut at vi jo har det til felles – Moen og jeg – at vi er gamle AUF-ere, men at det er tydelig hvem av oss som tjener penga på å fremme andres meninger som levebrød. Jeg gjentar meg selv litt, manglende dokumentasjon på påstander om at anbud er en suksess. Sjekk. Arbeidsfolka vet hvor skoen trykker. Sjekk. Det er bussbransjen som må vente på Ruter, som dermed framstår som bremseklossen. Sjekk. Sporveismodellen trumfer Rutermodellen. Sjekk. At dette er en politisk villet politikk. Sjekk. Og at det er byråkratene som får siste ord og ikke fagfolka. Sjekk. Og at jeg helt sikkert hadde kommunisert akkurat det samme om jeg hadde hatt Moens sko på. Sjekk. Og et ønske om en granskning eller evaluering. Sjekk.

Det blir lørdag ettermiddag, før jeg tipses om en sak fra Ruter. Det viser seg at de nå har satt hele informasjonsapparatet i sving og klokken 15:40 slipper en pressemelding, så gjennomsyret av politikk at den kunne vært skrevet av byråden selv. En ny oppsamling av gamle argument om at anbud har brakt oss til dit vi er til en mye lavere kostnad enn hva det ellers ville blitt. På ny påstår Ruter at førerne har vært medvirkende til å sikre bedre arbeidsforhold i de nye bussene. Som nevnt over har Ruter ennå ikke dokumentert dette.

Pressemeldingen kommer på et tidspunkt hvor en i kommunikasjonsverdenen tenker at det bare er helgevikarer tilbake i redaksjonene, noe som senker terskelen til å komme på trykk. På samme måte som pressemeldinger fredag ettermiddag antas å raskt bli glemt.

Det meldinga viser, er jo at Ruter hegner om sin egen tarv, en forsvarer selvsagt sin egen virksomhet med nebb og klør. En får et inntrykk av at den er ment først og fremst som en bekreftelse overfor byens politiske ledelse om at en tillitsvalgt sine meninger på trykk ikke påvirker Ruter. Tvert imot. Et annet inntrykk er at Ruter her er mer opptatt av å fortelle byrådet hva slags politikk en mener byrådet bør føre, snarere enn at byrådet forteller Ruter hva slags virksomhet selskapet skal drive.

Foreningas leder, Ola Floberg, påtar seg å svare på pressemeldinga og skriver søndagen ut et svar som er basert på Ruters pressemelding, men justert slik at argumentasjonen mer passer fagforeningas sak.

Vi er enige om at en polemikk bør føres av to mer likeverdige parter, det blir jo litt asymmetrisk når en enkeltperson skal stå imot en av landets største bedrifter. Når det er sagt, så har jeg mer på lager og lar meg ikke stanse av litt motvind.

Appendiks

I ettertid har flere i Ruters informasjonsstab beklaget situasjonen som har oppstått med innstilte bussavganger, men ikke Ruters direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt, Elisabeth Skarsbø Moen.

Ruter er to ganger innkalt til bystyrets politikere, først til Oslos samferdsels- og miljøutvalg den 10. januar. De som var til stede, la merke til den stadige strømmen av små lapper som Moen skrev og fikk levert til Ruters administrerende direktør, Bernt Reitan Jenssen, mens han forklarte hvordan kollektivtrafikken fungerte, eller heller burde ha fungert. Seansen ligger på Oslo kommunes nettsted for de som vil ha en reprise.

Men det er særlig etter møtet Jenssen hadde med Oslos byråd for miljø og samferdsel, Marit Kristine Vea (V), den 30. januar at flere sperret øynene opp. For der forklarte Jenssen at det er Ruter sitt ansvar at kollektivtrafikken går. Og flatere enn det kan en nesten ikke legge seg, før en blir helt paddeflat.

Likevel var det Unibuss’ sin administrerende direktør, Øystein Svendsen som «måtte» gå fra jobben sin den 2. februar 2024. Arbeidsløs blir han ikke – han får en ny stilling i Sporveiskonsernet, som Unibuss er et datterselskap av.

Så slik kan en kanskje summere opp det hele:

Når en tillitsvalgt skal ut og gå,

må hen se seg for og passe på,

Det er mange her som ønsker at,

få en deilig tillitsvalgt til dagens middagsmat.

Kanskje blir det deg,

kanskje blir det meg,

kanskje blir det trallalei.

(Fritt etter Thorbjørn Egners «Bestemor Skogmus vise»)

***