Kronikk: Wegard Harsvik, Forfatter og leder for samfunnskontakt og strategi i LO

Mange på venstresiden har den siste tiden på nytt kastet seg inn i debatten om «dynamisk skattepolitikk».

«Skattekutt virker ikke» er det flere som litt triumferende slår fast.

En fersk SSB-rapport viser nemlig at milliardkuttene i selskapsskatten som statsminister Erna Solberg (H) og finansminister Siv Jensen (Frp) fikk på plass, har ikke ført til større investeringer i nye arbeidsplasser. Akkurat slik all annen seriøs forskning har vist de siste femti årene.

Rødts regnestykke: Siv Jensen drar inn 500 mill. i året på skatter fra vanlige folks jobbreiser

I USA har Høyres søsterparti, Trumps republikanske parti, alltid hatt skattekutt til de rikeste som det viktigste virkemiddelet i sin økonomiske politikk.

For en tid siden gjorde det uavhengige utredningskontoret ved Kongressen en grundig studie der de så på sammenhengen mellom økonomisk vekst og skattekutt til de øverste inntektene i USA fra 1945 og fram til 2012. Konklusjonen var svært tydelig. Skattekuttene hadde ingen positiv effekt på den økonomiske veksten.

Men så underlig det enn kan høres ut – selv om bevisene entydig er på venstresidens side: Dette er en debatt høyresiden ønsker velkommen.

Når den offentlige samtalen handler om hvorvidt skattekutt til de rikeste skaper arbeidsplasser, kan høyre og venstresiden slå hverandre i hodet med tall og prosenter og tro og tvil om jobbvekst.

For visst virker skattekutt. Det gjør at de som har mest får beholde mer penger etter skatt – det er meningen.

Siv Jensen: – Politikere på venstresiden hundser private velferdsaktører

Foran valget i 2017 gjorde Fremskrittspartiet en interessant endring i programmet sitt. I det programmet de gikk til valg på i 2013 var partiet tydelige på at de ville ha et nytt skattesystem. Alle skulle betale samme prosentsats, en såkalt flat beskatning, fordi partiet mente at:

«Det er ikke en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet».

Det het også i samme slengen at:

«Et høyt skattenivå med stor grad av omfordeling svekker viljen til å forbedre egen økonomisk situasjon. Inntektsfordelingen i samfunnet skal først og fremst være et resultat av den enkeltes frie valg til å verdsette arbeidsinnsats, inntekt og fritid, ikke et resultat av progressiv beskatning.»

Hva ville så ha skjedd om vi hadde droppet all form for omfordeling, og lot ulikhetene være slik de er før skatt og offentlige overføringer?

Det såkalte Fordelingsutvalget gir en pekepinn – det har vist at ulikhetene minsker med om lag 30 prosent gjennom de offentlige overføringene. Den progressive personbeskatningen minsker forskjellene med om lag 10–12 prosent. En full gjennomføring av Fremskrittspartiets prinsipper vil altså øke ulikheten i Norge dramatisk.

I det nye programmet som ble vedtatt for perioden 2017 – 21, er politikken akkurat den samme. Fremskrittspartiet vil akkurat som før ha et skattesystem som består av et bunnfradrag og en flat prosentsats for alle over det. Men begrunnelsen for denne politikken er fjernet. Man vil altså ha en politikk som skaper større forskjeller – men man vil ikke si at det er dèt man vil.

Det er fordi man utmerket godt vet at Frp og regjeringen her er på kollisjonskurs med befolkningen.

En undersøkelse fra YouGov på oppdrag fra tankesmien Agenda viser at det er et stort flertall som mener at omfordeling er viktig. Hele 88 prosent svarte at det var viktig eller svært viktig å bekjempe økende ulikhet.

Undersøkelsen viser også at 54 prosent synes dagens skattenivå er passe. Hele 10 prosent synes vi burde skatte mer.

Forskning fra Senter for skatteforskning ved Norges Handelshøyskole viser at viljen til å la de rikeste yte mer stiger dramatisk når informasjon om de faktiske ulikhetene blir gjort tilgjengelig.

Det er ikke noe rop i befolkningen etter skattekutt og større forskjeller. Venstresiden bør konfrontere høyrepartiene med det de faktisk driver med, og følgene av det. Og ikke liksomdebatter om hvorvidt skattekutt til de med mest fra før skaper vekst og sysselsetting.

Det har aldri vært meningen.

(Denne teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave, 25. september, 2018)