Ida Søraunet Wangberg

Shahbaz Tariq er 23 år når han går av nattoget i Oslo 19. april 1971. Embetsmannssønnen, som er oppvokst i storbyen Karachi, får sjokk da han kommer ut av Østbanehallen.

– For meg var Oslo en landsby, sier Tariq.

Utedo for første gang

Han hadde aldri sett en utedo før han kom til Oslo. I farens tjenesteleilighet i Islamabad var det tre soverom og bad med vannklosett. I den første leiligheten Tariq bodde i Christian Krohgs gate, var det do på gangen. I den andre leiligheten han bodde i, var det utedo i bakgården.

Shahbaz Tariq hadde egentlig aldri noen plan om å komme til Norge. I oktober 1970 dro den nyutdannede bilmekanikeren til Stuttgart i Tyskland for å undersøke muligheten for å ta ingeniør-utdanning der. Han fikk tilbud fra Mercedes Benz-fabrikken om å ta tre års utdanning med et stipend på 900 tyske mark i måneden, men takket nei. Tre år borte fra Pakistan var for lenge.

Han har flybilletten hjem til Pakistan fra Frankfurt i lomma når noen kompiser som på det tidspunktet befinner seg i København, ber han komme dit. Danmark har nettopp innført innvandringsstopp, og kompisene bruker Tariqs lommepenger til å kjøpe togbilletter til Sverige og videre til Norge, uten at han aner noe om det.

• Imam Ashraf vil at Fagforbundet inviterer landets imamer til møte: – Vi imamer har stor påvirkningskraft

Jobb på dag to

Når Tariq kommer ut fra jernbanestasjonen etter å ha gått av nattoget, ser han en Citroën-reklame på et bygg. Han går inn døra, og får adressen til et bilverksted på Vollebekk. Der er ikke sjefen til stede, så ferden går til Lysaker, der jobbjakten heller ikke fører fram. På vei tilbake til sentrum får han øye på et bilverksted, og drar dit neste morgen.

«No, no, there are many Pakistanis here», får han høre da han undersøker mulighetene for jobb. Men han overtaler likevel sjefen til å få vise fram sine bilmekaniker-kunster. Etter en test får han start på bilen, og jobben er i boks før lunsj på dag to i det nye landet.

Men selv om det gikk greit å få jobb, var det ikke så lett å passe inn i det norske samfunnet i begynnelsen.

– Vi forsto jo ikke norsk. Og det var ikke mange nordmenn på den tiden som snakket engelsk, spesielt ikke av de som var litt eldre, om de ikke hadde vært på sjøen, sier Tariq.

Det var heller ikke så lett å finne felles interesser med arbeidskollegene.

– Hva skulle jeg snakke med dem om i lunsjen? De snakket stort sett om jenter de hadde sjekket på byen i helga, om båten og hytta. Jeg sjekket ikke jenter, og hadde verken båt eller hytte, så kommunikasjonen var veldig begrenset.

Nordmenn var generelt skeptiske til innvandrere i begynnelsen, forteller Tariq.

– De spurte meg: Har dere strøm i Pakistan? Har dere hus? Har dere biler? Det er jo ikke så rart – de visste ikke så mye om landet, på samme måte som jeg ikke visste noe om Norge før jeg kom hit, bortsett fra det jeg hadde sett i filmen Heroes of Telemark.

Monica Larsen Vegstein

Jobber på kjøkkenet

Tariq står på kjøkkenet i rekkehuset på Holmlia når Fagbladet kommer på besøk. Han gjør klar lunsj til kona Shahida, som trenger litt hjelp etter en hjerneblødning for en stund siden.

– Ryktet om at pakistanske menn ikke jobber på kjøkkenet er herved avkreftet, smiler Tariq, mens han serverer kjeks, Farris og pulverkaffe.

Han legger til i en mer alvorlig tone:

– Mange damer med pakistansk bakgrunn vil ikke at mannen skal jobbe på kjøkkenet når de har besøk, for da kan de få rykte på seg om at de er dårlige damer.

Selv mistet han moren da han var ti år gammel.

– Far ville ikke gifte seg på nytt – han sa til familien: Dere kan godt finne en ny kone til meg, men kan dere finne en ny mor til barna mine? Det kunne de ikke love.

Tariq er eldst i søskenflokken, og det var ikke lett for faren da han ble værende i Norge. Derfor har han også følt at han skylder ham mye, og har latt faren ha innflytelse på viktige valg i livet.

– Jeg ser han alltid foran meg her, sier han og viser med håndbevegelser foran seg.

Selv om mange muslimer mener islam forbyr bilder av levende vesener, har Tariq likevel funnet plass til bilde av faren i stua.

– Har sønnene dine fått en annen oppdragelse enn det du hadde?

– Jeg kan ikke si at de har blitt oppdratt akkurat som barn av norskfødte, men de har fått mye frihet. De har fått gjøre som de selv ville, og har selv fått velge hvem de skulle gifte seg med, sier Tariq, men legger til at det er kona som har stått for det meste av oppdragelsen.

– Jeg jobbet mye skiftarbeid, og så ble jeg jo aktiv i politikken, forklarer han.

I Pakistan jobbet kona som forsker i hæren, og i Norge fikk hun jobb som bioingeniør på Veterinærhøgskolen i Oslo. Men hun var hjemmeværende fram til sønnene begynte på ungdomsskolen.

– Det er hun som har tatt seg av hjemmelekser, kakelotterier og det å følge barna til fotballtrening. Det har jeg litt dårlig samvittighet for i dag, sier Tariq.

Her er passet Tariq hadde da han kom til Norge.

Monica Larsen Vegstein

Kulturforskjeller

At han har brukt mye av fritiden sin på organisasjonsarbeid, er det ingen tvil om.

Han ble tidlig med i Pakistan Norwegian Welfare Organisation, for å hjelpe til der det trengtes.

Det store flertallet av pakistanerne som kom til Norge tidlig på 1970-tallet, kom fra landsbygda og hadde lite utdanning.

– Vi var 10–15 venner som etter arbeidstid hjalp andre med å fylle ut skjemaer, sende papirer til ulike offentlige kontorer, drev sosialt arbeid rett og slett, sier han.

For det var ikke like lett for alle å tilpasse seg livet i det norske samfunnet.

– Folk bare kritiserer, men mange har store utfordringer med å få innpass i samfunnet. Det er ikke sikkert folk fra bygda i Norge heller hadde taklet det så godt om de plutselig skulle flytte til en storby i Pakistan. Vi pakistanere var ikke akkurat Made for Norway da vi kom, sier Tariq og forteller om store kulturforskjeller.

En gang ble han oppringt av Ullevål sykehus, som hadde en eldre pakistansk pasient som ikke skjønte norsk. Tariq ble brukt som tolk, og da legen spurte hva pasienten spiste, oversatte Tariq det han svarte: Et halvt kilo smør og ett til to brød om dagen.

– Han hadde jobbet med jordbruk på den pakistanske landsbygda, og da var smør en ypperlig måte å få i seg nok næring på.

Tariq ble bedt om å forklare for pasienten at han måtte spise kjøtt og fisk i Norge hvis han ville leve lenge.

– Jeg kunne alltids si det, men folk fra Punjab spiser ikke så mye fisk – de kan ikke tilberede det, så jeg vet ikke om det hadde noe hensikt, sier han.

• Her er rådet Yohan (42) gir til sine barn: – Det finnes hverdagsrasisme, en det finnes også hverdags-antirasisme

– Lite diskriminering

Tariq mener han aldri har vært utsatt for diskriminering eller rasisme, kanskje med ett unntak. Da han og kona nettopp hadde flyttet inn i et nybygd borettslag på Furuset i 1979, kom en venn av ham som hadde problemer med bilen. Tariq åpnet panseret og sto med hendene i lommene og studerte motoren. Da ropte en eldre mann ned til han fra fjerde etasje: «Det er ikke lov å reparere bil her!»

– Jeg spurte om han ikke kunne komme ned og snakke til meg, i stedet for å rope. Jeg forklarte han at jeg ikke reparerte bil, bare så på den, og at det heller ikke sto noe i reglene om at det ikke var lov å reparere bil. Jeg sa: «Hør her: Jeg har betalt innskudd til kommunen – jeg skal bo her. Om det er noe, kan du komme til meg og si det på en ordentlig måte.»

Etter det ble de gode venner med naboen, forteller Tariq. Han holdt opp døra for dem om de møttes i oppgangen, og han vannet blomstene for dem når de var på ferie.

– Jeg tror mange eldre som hadde opplevd andre verdenskrig var skeptiske til innvandrere. Men det ble bedre etter hvert. Når barna går i samme barnehage og i samme klasse på skolen, blir det et helt annet samfunn, sier han.

Islam og velferdsstaten

Selv om det kunne gitt hatt han helt andre muligheter om han hadde takket ja til tilbudet om utdanning i Tyskland, er Tariq likevel fornøyd med at han endte i Norge.

– Norge er det beste landet i verden. Folk skriker at de betaler mye skatt, men tenk hva du får igjen for det: Gratis skole, gratis helsetilbud. Men man må ikke være lat og misbruke systemet.

Han mener den norske velferdsstaten har mange likhetstrekk med 1400 år gamle ideer i islams lære.

– Barnetrygd er en muslimsk oppfinnelse, sier Tariq og viser til kalifen Umar bin Khattab, som innførte barnetrygd og andre velferdsordninger på 600-tallet.

– Ingen skal sove sultne, heter det i islam. Og en muslim har ikke lov til å ha mer enn han trenger – resten skal gå til felleskassa, sier Tariq.

– Uheldigvis praktiseres ikke dette i muslimske land, bortsett fra at man betaler 2,5 prosent av inntekten sin til de fattige hvert år, sier han, og sikter til en av islams fem søyler, som innebærer at man skal betale en form for religiøs avgift, som går til de trengende.

Fagorganisert i femti år

Shahbaz Tariq har vært fagorganisert i så å si alle de femti årene han har bodd i Norge. Først i Jern og metall, da han jobbet som bilmekaniker, deretter i Kommuneforbundet, da han begynte som bussjåfør i Oslo Sporveier i 1978. Da Kommuneforbundet det ble slått sammen med Helse- og sosialforbundet ble det Fagforbundet, der han fremdeles er pensjonistmedlem.

– Jeg ble spurt om å bli medlem, og så svarte jeg ja. Så skjønte jeg etter hvert at det var viktig å være organisert, sier Tariq.

Allerede det første året han var ansatt begynte han å ta opp ting han mente burde endres. Det første han gikk løs på var vedtektene til Sporveiens Personellservice, en forening som forhandler avtaler for medlemmene med rabatter og gode betalingsvilkår.

– Vi var 59 bussjåfører med pakistansk bakgrunn, som ikke fikk lov til å være medlemmer fordi det sto at utenlandske arbeidstakere ikke kunne være med.

Politisk aktiv

Tariqs engasjement som tillitsvalgt ble lagt merke til, og han ble spurt om å bli med i Arbeiderpartiet.

– Jeg visste ikke hva det var, men han som vervet meg sa: Det lærer du.

Tariq hadde i mellomtiden blitt billettekspeditør i Sporveien, en jobb som passet svært godt til det gryende politiske engasjementet. Rolige stunder på jobb kunne nemlig brukes til å lese sakspapirer, så han kunne stille godt forberedt til møtene.

I 1994 bar det til Rådhuset, som nestleder av samferdsels- og miljøkomiteen i bystyret.

– Jeg begynte i september, da var det budsjett-tid, og den første som kom til meg på kontoret var sjefen min – den daværende sporveisdirektøren, mimrer Tariq.

Med utviklingen som har vært i samferdselssektoren, er Tariq fornøyd med at han ikke fortsatte i jobben som bussjåfør. For etter at busstransporten ble satt ut på anbud i Oslo, har det blitt store forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår mellom trikke- og T-baneførere og bussjåfører.

– Dette var egentlig Høyres politikk, og det har gjort stor skade på bussjåførenes lønns- og arbeidsvilkår, sier den tidligere bussjåføren.

Etter en periode som fastmøtende vara på Stortinget kom Tariq tilbake til Sporveien, nå som personalkonsulent. I 2006 skiftet arbeidsplassen navn til Kollektivtransportproduksjon AS, som en del av Høyre og Frps plan om å splitte opp og konkurranseutsette kollektivtransporten i hovedstaden.

– De ville skille drift og forvaltning, og vi måtte bytte logo. Men det var bortkastet, sier han.

Kastet ut av LO-lederen

Tariq har også jobbet for å fremme arbeidsinnvandrernes interesser overfor LO-ledelsen, blant annet som styremedlem i Fremmedarbeiderforeningen i 1974–75.

På denne tiden tok LO til orde for å begrense andelen fremmedarbeidere til 25 prosent i hver enkelt bedrift, og da det ble innført en midlertidig innvandringsstopp i 1975, var LOs støtte til forslaget avgjørende.

{s1}

Tariq og andre representanter for Fremmedarbeiderforeningen ville ta opp dette med LO-ledelsen, og fikk et møte med LO-leder Tor Aspengren. Det ble kort.

– Etter to minutter ble vi kastet ut. Vi pratet jo engelsk, og det gjorde ikke LO-lederen. Jeg husker bare at han ble veldig sint, reiste seg fra stolen, og kastet oss ut.

Tariq er ikke fornøyd med innsatsen LO har gjort for innvandrere, heller ikke i ettertid.

– Først i 1995 ga de ut en brosjyre med tittelen «Kjenn din venn» eller noe lignende, som handlet om hvem innvandrere er, hvorfor de har kommet hit og hvorfor man bør se på dem som kamerater. Personlig synes jeg det er for seint at dette først kom etter 24 år, sier han.

– Vi stjal ikke jobber fra etnisk norske. Det var behov for arbeidskraft da vi kom, legger han til.