Dette skjedde forrige gang Norge ble endret av et virus

Bjørn A. Grimstad

bjorn.grimstad@fagbladet.no

«For tiden er det ikke mange sykdommer legene står medisinsk maktesløse over for. Men en av de få er barnelammelsen – poliomyelitten, denne fryktelige svøpen som lammer ungen midt i den gladeste barnetiden, og river den voksne vekk fra arbeidet. Og alle kan vi få den. Den kommer som lyn fra klar himmel, og ingen vet hvor den vil ramme».

Slik beskriver en journalist i Haugaland Arbeiderblad polioviruset den 3. januar 1950. På den tiden rapporterte flere aviser at det fryktede viruset var på retur. Antall tilfeller hadde falt jevnt og trutt de foregående årene. I 1949 var 121 tilfeller registrert, det laveste på ti år.

Anledningen til artikkelen var en oppblomstring i Nordland i førjulstiden, avisen vil advare:

«En kan altså aldri være sikker for smitte».

Det journalisten ikke visste, var at Norge sto foran de verste polioepidemiene i historien. Fra artikkelen sto på trykk i januar 1950, til ut 1954, skulle over fem og et halvt tusen mennesker bli rammet av viruset.

• Sissel fikk polio bare ti måneder gammel i 1953. Hun og tre andre forteller om hvordan polio brått endret livene deres.

Nils Erik Gilhus, nevrolog ved Haukeland universitetssykehus og professor ved Universitetet i Bergen, beskriver polioviruset slik:

– Polio var den mest truende sykdommen i Norge og verden i 40- og 50-årene. Og det rammet nesten utelukkende barn og unge. Det spesielle var at man kunne dø eller bli lammet i løpet av noen dager. Derfor var polio så fryktet, sier han til Fagbladet.

Gilhus har i en årrekke forsket på polio og senskader etter viruset, og sitter i fagrådet for Landsforeningen for polioskadde.

Selv er han født i 1950, men unnslapp å bli smittet. Flere av hans jevnaldrende var ikke så heldige. Det regnes med at over 5000 personer i Norge i dag har lammelser som følge av polio da de var barn.

{f1}

Polioviruset antas å være flere tusen år gammelt, men oppstod epidemisk først på 1800-tallet. Mange historikere mener at den første beskrivelsen av en epidemi skjedde i Sør-Odal i 1868. Den ferske distrikstlegen Andreas Christian Bull behandlet 14 personer for en sykdom som ble kalt epidemisk cerebrospinal-meningit. Hele 12 var barn. Fem av dem døde av sykdommen.

Det skulle likevel ta mange år før ordet poliomyelitt dukker opp i Statistisk sentralbyrås årlige rapport Sundhetstilstanden og Medicinalforholdene, kjent som medisinalstatistikken.

Det skjer først etter den første store epidemien i Norge i 1905. Da blir det registrert 981 tilfeller. Av disse dør 106.

Siden ble tilfeller av «akut poliomyelit» rapportert årlig. Selv mange land verden over ble rammet av en rekke epidemier utover 1900-tallet, blir sykdommen aldri omtalt som pandemi. Den lumske sykdommen kom stadig tilbake som bølger av epidemier, som slo til med flere års mellomrom, rammet ulike land og ofte noen regioner hardere enn andre.

I løpet av 1900-tallet blir det rapportert om 23.000 smittede i Norge. Fagbladet har hentet ut tall fra Statistisk sentralbyrås medisinalstatistikk fra hvert år fra 1905 til det siste tilfellet av villpolio i 1969.

https://datawrapper.dwcdn.net/NfS1w/2/

Man kunne ane at det var et epidemiår allerede på våren, at det var flere tilfeller enn vanlig. Utover sommeren og inn i september ble stadig flere syke, før epidemien slo inn over landet med full kraft, som en beksvart tsunami, i oktober og november.

I Haugaland Arbeiderblad står det:

«Etter statistikken viser det seg at av de angrepne dør mellom 10 og 20 prosent, om lag 30 prosent blir varige invalider og om lag 50 prosent får forbigående lammelser.»

Det er forøvrig store mørketall:

«Men hvor mange som infiseres av sykdommen som ikke angripes, er umulig å få undersøkt.»

I artikkelen beskrives det hvordan en bygd som blir rammet hardt ett år, kan bli spart i neste epidemi. Det tydet på en utvikling av immunitet.

Effektiv smittesporing fantes ikke. Det var omtrent bare de som ble sendt til behandling som ble isolert fra samfunnet og registrert i helsestatistikken.

Dermed må antall faktisk smittede være det mangedobbelte av det statistikken viser.

I dag vet vi at ni av ti aldri vil merke at de er smittet av polio. Andre får milde symptomer som feber, diare og oppkast. Hos færre enn en prosent når viruset helt ned til forhorncellene i ryggmargen. Da kan sykdommen føre til lammelser eller i verste fall død.

Dette bildet fra 1936 viser barn som bor på Bjerkely vanførehjem. De som har krykker er sannsynligvis rammet av polio.

Finnmark Fylkesbibliotek

Men hvorfor begynte viruset å opptre i stadig større epidemier utover 1900-tallet? Svaret ligger i et begrep som har fått stor oppmerksomhet det siste året: flokkimmunitet. Nærmere bestemt, mangelen på det. Gilhus forklarer:

– Viruset var opprinnelig til stede i befolkningen hele tiden. Det førte til at spedbarn ble smittet veldig tidlig, og enten fikk en lettere sykdom eller de kunne dø av det. Men dette ble ikke registrert som polio. Etter hvert så fikk vi bedre renovasjon og hygiene, og viruset forsvant fra samfunnet, forklarer han.

Hvis viruset da fant veien tilbake til bygder og byer, var det først og fremst de yngste barna som ble rammet. De hadde nemlig vokst opp i et samfunn uten poliosmitte. Jo eldre man var, jo større sjanse var det for at de var blitt smittet som spedbarn og dermed var immun.

Etter krigen ble samfunnet stadig mer modernisert og hygienisk. Desto større ble epidemiene.

– Hvis det kom et virus til et slikt sted, var alle under ti år spesielt utsatt, sier Gilhus.

https://datawrapper.dwcdn.net/t2UFb/4/

Polio skapte panikk i samfunnet. Legene visste at det smittet fra menneske til menneske, så der hvor epidemiene brøt ut, ble samfunnet stengt ned. Enkelte steder stengte de ikke selve kinoen, men bare visningene av barnefilmer.

I Haugland Arbeiderblad den 3. januar 1950 står det:

«Det er nesten som å slås i blinde. Skolene blir stengt, stevner avlyst og forsamlingslokaler lukket. Men vi har ingen erfaring om disse forholdsreglene hjelper.»

Skribenten, som kun har signert med initialene bhg, fortsetter med at renslighet kan vise seg å stoppe smitten:

«Nå legger legene større vekt på smittefaren i hjemmet – smitte fra det ene individet til det andre. For ikke så sjeldent hender at fler i samme familie blir angrepet. Derfor må den strengeste renslighet gjennomføres. Hendene skal vaskes før alle måltider, og ellers alltid etter en har vært i forbindelse med en pasient.»

Mediedekningen av virusets ferd gjennom landet kan minne om den løpende oppdateringen om det nye koronaviruset. Nesten daglig sto det korte notiser i avisene om tilfeller av smitte og død i ulike deler av landet. Nils Erik Gilhus har også sett de gamle avisnotisene.

– Det var en dramatisk og alvorlig sykdom, og mange må ha vært redd for barna sine. Oppstod det noen tilfeller i Stavanger og Haugesund, ventet man på at det kom til Bergen. Tre dager sener kom det, og da ble det snakk om med hvilken båt smitten reiste med, sier han.

En typisk notis kan være som denne i Firda Folkeblad, 16. oktober 1950, under tittelen «Fleire tilfelle av poliomyelitt».

«Ei smågjente på Stord har fått poliomyelitt. Skulen der er stengd. I Biri har ein 8 års gut fått poliomyelitt. Eit tilfelle av sjukdomen er dukka opp i Fyresdal og, det gjeld 6 års gjente.»

I en notis i Nordlys 9. april 1954 beskrives det hvordan skolen stenges etter et smittetilfelle:

«Et nytt tilfelle av poliomyelitt er inntruffet i Dverberg, denne gangen i Åsebakken. Det er en frue i 30-årsalderen som er angrepet. Tilfellet er alvorlig og hun er innlagt på Stokmarknes sykehus. Det er innført møteforbud i bygda og skolen på Åse er stengt inntil videre.»

Avisenes notiser tyder på at det først og fremst ble gjennomført lokale nedstengninger av samlingssteder som skoler og møtelokaler.

Ifølge en NTB-melding i Fædrelandsvennen 6. oktober 1951, ble kommunevalget i Nissedal utsatt på ubestemt tid på grunn av epidemien.

Senere nyhetsoppslag viser at det ble gjennomført to måneder senere.

Den 30. juni 1953 beskriver Tidens Krav hvordan guttemusikkorpset Tempo fra Kristiansund ble rammet av reisenekt:

«Det fortelles at guttene har trenet iherdig for det store guttemusikkstevnet på Gjøvik. Så kom imidlertid poliomyelitten i Møre og Romsdal, og helsemyndighetene i Gjøvik fant å burde avvise korps fra dette fylket. Det var selvsagt en grenseløs skuffelse for guttene, som skulle ut på sin første tur. I all hast planla korpsets ledelse en tur til Trondheim og Østersund i stedet og det var altså årsaken til den behagelige overraskelsen lørdag kveld.»

Ved alle de store sykehusene ble det opprettet egne avdelinger for forskning og behandling. Det var også stort fokus på rehabilitering, som ga grobunn for institusjoner som Kronprinsesse Märthas Institutt og Sunnaas sykehus. Også på det medisinske feltet gikk utviklingen framover.

– En del av pasientene ble så lammet i brystmuskulaturen at de døde av pustestopp. Dermed ble polioepidemiene triggeren for å utvikle respiratorer, sier Gilhus.

En tankrespirator utstilt på Slottsmuseet. Dette var de tidligste formene for respiratorerer, hvor pasienten hadde hele kroppen inne i tanken, med hodet stikkende ut en åpning i enden. Når trykket endret seg i tanken, hjalp det pasienten med å puste.

Stiftelsen Vestfold Fylkesmuseum

De første respiratorene var store sylindre av jern, som ble kalt tankrespiratorer, eller jernlunge på folkemunne. De var så store at hele kroppen utenom hodet fikk plass i den, mens trykkendringer i tanken fikk lungene til å trekke seg inn og ut.

Men tankrespiratorene var ikke bare store og tunge. De var også dyre. Knapphet på respiratorer var et stort tema på 50-tallet. Den 16. oktober 1951 tar Tønsbergs Blad opp temaet med overlege Jervell på fylkessykehuset:

«– Er det riktig at det for tiden ligger to pasienter i jernlungen?

– Ja, det stemmer. Det er to barn. Jernlungen kan benyttes samtidig av to barn, eller av en voksen og ett barn, men ikke av to voksne.

– Hvis det nu, mens jernlungen er opptatt, kommer en ny pasient som trenger jernlunge?

– Da har Poliomyelittforeningen noen jernlunger som er stasjonert i Oslo og kan disponeres på øyeblikkelig varsel. Det er transportable jernlunger av en annen type enn den vi har ved sykehuset.»

Frivillige organisasjoner utgjorde en stor del av kampen mot polio. De kunne samle inn penger til medisinsk utstyr, eller hele institutter. Rjukan Arbeiderblad beskriver den 5. mars 1952 hvordan ungdomskorps og ungdomslag, samt mer bemidlede samfunnsstøtter, har donert tilsammen 8.266,67 kroner til ny transportabel jernlunge. Prisen er 10.000 kroner.

Avisen maner flere til å gi penger:

«Et lite krafttak, så er saken brakt vel i havn.»

Håndvask, respiratorer, nedstengning av samfunnet, virussmitte, omstrukturering av helsevesenet, massiv frykt i befolkningen. Det er mange elementer som gjør at polioepidemiene på 40- og 50-tallet minner om dagens koronapandemi. Men spesielt en ting skiller situasjonene.

– Den største forskjellen er at det den gangen var det barn som ble rammet, og nå er det de aller eldste. Det er alltid farlig å sette ting opp mot hverandre, men når jeg ser på tallene må jeg si at polio hadde større konsekvenser for den som ble rammet, sier professor og nevrolog Nils Erik Gilhus.

Dette bildet fra Østlandske Vanførehjem i 1953 viser barn med polio. De sov mange på samme rom, uten mulighet til å få besøk av foreldrene, eller andre kjente. For mange betydde det flere år i isolasjon.

Foto Normann – Anno Domkirkeodden

Samtidig hadde polio mindre konsekvenser for de som ikke ble rammet, da det ikke ble lagt så store restriksjoner på jobb og fritid som i dag. Men for barna som ble rammet, kunne det være katastrofalt. I tillegg til faren for å bli lammet for livet eller dø, ble mange isolert fra familie og venner under behandlingen og rehabilitering. Det kunne ta mange år.

– Det var dramatisk. Den sosiale konsekvensen var stor, sier han.

• Se helseansattes egne bilder og videoer fra kampen mot korona

• Da Eyvind ble smittet i barnehagen ble han sendt utenlands