Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

«Pling» sa det i mobilen. Det var midt i juli og Einar Braatens andre feriedag. Han hadde nettopp kommet til Vancouver, i Canada, 7194 kilometer fra jobben på Sentralsykehuset i Vestfold. Det var 41 år siden sist han hadde vært på besøk hos slektningene. 

Plinget varslet en sms fra advokat Anne-Gry Rønning-Aaby i Fagforbundet. Den første setningen lød slik:

«Høyesteretts ankeutvalg har i dag besluttet at anken ikke tillates fremmet for Høyesterett.»

Med andre ord: Den siste dommen i rettsprosessen mellom Einar og arbeidsplassen hans ble stående, og Einar hadde mista jobben.

Lang kamp

Første gang Fagbladet skrev om Einar Braaten var i august 2021. Da hadde han fått tingrettens medhold i at han var usaklig oppsagt fra sin 50 prosent stilling ved Sentralsykehuset i Vestfold (SIV).

Retten mente at arbeidsgiveren pliktet å strekke seg lenger i å tilrettelegge arbeidshverdagen for diabetessyke og svaksynte Braaten. Tingrettens avgjørelse innebar at Einar Braaten fikk fortsette i jobben han elsket i den såkalte «huben», logistikkavdelingen på sykehuset. 

Tidligere arbeidsplass: Einar Braaten utenfor logistikkavdelingen på Sentralsykehuset i Vestfold i fjor sommer, mens han fortsatt var ansatt.

Anita Arntzen

I april i år skrev Fagbladet om saken igjen. Arbeidsgiveren ville ikke gi seg på at de hadde strukket seg langt nok for Einar, og anket tingrettens dom. Lagmannsretten viste seg å være så uenig med tingretten som det gikk an å bli. Også deres dom var enstemmig: Sentralsykehuset i Vestfold hadde strukket seg langt nok for at Einar skulle kunne fortsette i jobb. Oppsigelsen av Einar Braaten var gyldig.

– Inkluderende arbeidsliv er en illusjon. Einar måles mot funksjonsfriske, og det mener lagmannsretten er greit, tordnet Fagforbundets advokat Anne-Gry Rønning-Aaby. 

Hun var svært skuffet over at Agder lagmannsrett mente at Sykehuset i Vestfold hadde både legitim og tungtveiende grunn til å si opp klienten hennes. 

– Dette innebærer et brutalisert arbeidsliv uten plass til de som ikke løper like fort lenger. Dette er en trist dom, la hun til.

Nye runder

Fagforbundet og Rønning-Aaby mente at lagmannsrettens avgjørelse ikke kunne bli stående uimotsagt. Blant annet fordi det er prinsipielt viktig å få avklart hvor langt den såkalte tilretteleggingsplikten strekker seg overfor arbeidstakere med varig redusert arbeidsevne.

– Dommen er svært arbeidsgivervennlig og fritar arbeidsgiver for alle plikter. Vi mener den er feil, derfor anket vi til Høyesterett, sier advokaten og viser til at både arbeidsmiljøloven og likestillings- og diskrimineringsregelverket legger opp til at de som har redusert arbeidsevne skal ha et særskilt vern.

– Einar Braaten har diabetes og en varig funksjonsnedsettelse. Da kan han ikke måles opp mot en frisk person. Det hadde vi håpet at Høyesterett ville legge vekt på i sin vurdering av anken. Dessverre gjorde de ikke det, sier advokaten.

Sentralsykehuset i Vestfold er av en annen oppfatning. Les HR-sjef Bente Krauss tilsvar her:

{u1}

«Din beste tid...»

På hjørnet av Storgata og Tjømegata i Tønsberg sentrum, en knapp kilometer fra hans gamle arbeidsplass, trykker Einar Braaten på knappen som får to skyvedører til å gli til side og åpne vei inn til navet i hans nye tilværelse: Jahn Teigen-museet.

Usikker framtid: Da arbeidsplassen argumenterte med at de hadde behov for faglært arbeidskraft, tok Einar Braaten fagbrev i logistikk og besto. Det hjalp ikke.

Anita Arntzen

«Din beste tid er nå» står det med hvite bokstaver på Einars svarte T-skjorte. Det er en knapp måned siden han mottok SMS-en i Vancouver og fikk beskjed om at han var oppsagt fra jobben han har hatt i 13 år. Einar medgir at livet kunne vært bedre. Dagene føles ensformige, og etter oppsigelsen er det heller ikke like kjekt å bo i huset han flyttet til for å ha kortest mulig vei til jobb.

– Det er rett og slett ekkelt, sier han.

Rett innenfor skyvedørene, i en av Teigens gamle lenestoler fra herregården i Skåne, sitter Fagforbundets hovedtillitsvalgte og Einars tidligere kollega, Geir Tollefsen.

– Det var jo ikke dette utfallet vi ønska oss. Planen var at Einar skulle jobbe i «huben» til han ble pensjonist, sier Tollefsen.

Skuffet: Hovedtillitsvalgt Geir Tollefsen (t.v.) har vært en viktig støtte for Einar Braaten i gjennom hele kampen om å få beholde jobben. Tollefsen mener det hadde vært viktig for alle arbeidstakere med tilretteleggingsbehov å få Høyesteretts vurdering av Einars sak.

Anita Arntzen

Nå bistår Tollefsen Einar overfor NAV. I 2002 ble Einar erklært 100 prosent ufør, men de siste 13 åra har han levd på 50 prosent uføretrygd og 50 prosent lønn. Nå er han igjen 100 prosent uføretrygdet. Det ikke bare-bare å finne ut av rettighetene sine.

– Det er trist at arbeidslivet ikke har plass til et større spekter av mennesker, og spesielt trist at en arbeidsplass i det offentlige helsevesenet ikke har det, mener Tollefsen.

Han håpet sterkt at Høyesterett ville ta saken opp til ny vurdering.

– Da sykehuset hevdet i tingretten at de en av grunnene til at de ikke kunne bruke Einar var at han ikke var faglært, knalla Einar til og tok fagbrev i logistikk. Da vi kom til lagmannsretten, var fagutdanning plutselig helt uinteressant. Vi hadde to ulike, men enstemmige avgjørelser. Den ene gir arbeidstaker fullt medhold, den andre støtter arbeidsgiver fullt ut. Siden saken er prinsipielt viktig for begge parter og de to rettsinstansene la vekt på litt ulike ting, hadde det vært fint å få overprøvd avgjørelsene av Høyesterett, mener Tollefsen.

Tomme ord

Tollefsen bedyrer at han ikke er redd for at avgjørelsen vil få konsekvenser for andre ansatte med behov for tilrettelegging i jobben ved sykehuset.

– Det er mange som går for halv maskin, og både mennesker og behov er veldig ulike, men det gir helt klart et dårlig signal til arbeidstakere at lagmannsrettens dom blir stående. Den innebærer at vi fremover må forsvare mye av det vi har fått til på vegne av ansatte med behov for tilrettelegging. Og overbevist om at jeg kommer til å måtte bistå stadig flere medlemmer som føler seg skviset ut av jobb fordi de ikke er effektive nok.

Advokat Anne-Gry Rønning-Aaby mener at det aller viktigste for Fagforbundet var at lagmannsrettens dom ble anket.

– Slik at den ikke ble stående som noe Fagforbundet er enig i, sier hun.

– Nå må vi ta avslaget til etterretning og jobbe videre mot det brutaliserte arbeidslivet. Vi mangler arbeidskraft og myndighetene sier at vi skal ha et inkluderende arbeidsliv. Er det bare tomme ord? Her har vi en person som går på jobb hver dag og elsker jobben sin, men har diabetes og må ta noen pauser innimellom. Da er det ikke lenger plass til ham. Hvor er det inkluderende arbeidslivet? Jeg mener dette er en politisk viktig sak.

Optimist

I Storgata viser museumsvert Einar dagens første gjester rundt i de midlertidige museumslokalene. Veggene er tapetsert med gull- og sølvplater, teigenske ordspråk og utallige portretter av den avdøde musikeren. Fra taket dingler en kopi av skjelettdrakta artisten brukte da han sang «Voodoo» sammen med Inger Lise Rypdal i Grand Prix-finalen i 1976 og den paljettbesatte «Optimist»-jakka fra 1989. Opptak av Anita Skorgans klokkeklare kjærlighetserklæring til sin «Casanova» blander seg med underholdningsgruppa Prima Veras babling om tull og tøys fra TV-skjerm lenger inn i lokalet.

I de beste omgivelser: Når det først skulle gå så galt at han mistet jobben, er det godt å kunne bruke noen av ukas timer i omgivelser preget av glede og optimisme.

Anita Arntzen

Alle besøkende blir ønsket hjertelig velkommen og bedt om å skrive seg inn i gjesteboka. Deretter får de beskjed om at de trygt kan slå seg ned i Teigens gamle møbler, for eksempel bak det gedigne skrivebordet i stål. Instrumentene til den legendariske musikeren er det imidlertid ikke lov å røre.

– Hvis dere lurer på noe, er det bare å spørre. Selv om jeg dessverre ikke kan love at jeg kan svare på alt, sier Einar til de nyankomne med glimt i øyet, før han betror oss at han hittil faktisk har kunnet svare på det meste. Sommerens vanskeligste spørsmål har trolig gått til en kollega blant de frivillige: «Var Jahn Teigen medlem av Donald-klubben?»

Dét spørsmålet er fremdeles ubesvart.

Det samme gjelder et annet spørsmål:

– Hva tenkte du da leste sms-en fra advokaten i Fagforbundet 12.juli?

– Jeg tenkte «Å svarte, ikke rakker'n om dette skal få ødelegge ferien min. Deretter bestemte jeg meg for å for å gjøre alt jeg kunne for å få tankene over på noe annet. Ei uke seinere hadde jeg hoppa i fallskjerm for første gang i mitt liv.

– Vi er blitt mer proaktiv overfor ansatte som har tilretteleggingsbehov og vurderer funksjon mer jevnlig, sier HR-direktør.

SIV

HR-direktør Bente Krauss ved Sykehuset i Vestfold har tidligere fortalt Fagbladet at sykehuset har en rekke ansatte med behov for tilrettelegging i arbeidet. Via sykehusets kommunikasjonsavdeling forsikrer hun i en e-post at ingen trenger å frykte at avgjørelsen i saken mellom sykehuset og Einar Braaten skal få konsekvenser for denne gruppa:

– Avgjørelsen i denne saken vil ikke endre vår praksis eller få særlige konsekvenser for andre ansatte med tilretteleggingsbehov. Sykehuset har fortsatt et ansvar for, og plikt til, å tilrettelegge for medarbeidere som av helsemessige grunner ikke lenger kan stå i jobben. Der tilrettelegging tilbake til opprinnelig stilling ikke er mulig, vurderes også omplassering til annen ledig stilling. Det gjøres særskilte vurderinger i hvert enkelt tilfelle og vi strekker oss langt. Plikten vi har er omfattende, men ikke absolutt. Det er svært sjelden vi kommer til en slik grense, men det gjorde vi i denne saken. Det har retten gitt oss medhold i.

– Bør offentlig sektor ta et større ansvar for arbeidstakere med tilretteleggingsbehov enn øvrige samfunnsaktører?

– Lovens bestemmelser om tilretteleggingsplikt er lik for hele arbeidslivet. Sykehuset tar denne plikten på største alvor, svarer Krauss

–  Tillitsvalgte fra Fagforbundet mener at de økonomiske kravene er blitt så høye de siste årene, også til offentlig helsevesen, at SIV i praksis ikke lenger har plass til like mange ulike mennesketyper og aldersgrupper i arbeidsstokken som tidligere. Stemmer det med deres virkelighetsoppfatning?

– Jeg ser ingen sammenheng mellom de økonomiske kravene og vårt ansvar for å følge opp ansatte med tilretteleggingsbehov. Imidlertid er vi nok blitt mer proaktiv overfor ansatte som har tilretteleggingsbehov og vurderer funksjon mer jevnlig. Med tettere oppfølging, bedre samarbeid med NAV og hyppigere bruk av bedriftshelsetjenesten er målet at alle som er ansatt i sykehuset får en utvikling og fyller en reell funksjon, skriver Krauss.