Kari Kløvstad

For Ivan Solbakken (46) ble grunnlaget for både jobb og fritidsaktiviteter lagt hos bestemoren i Suldal.

Hun het Jenny og var ambulansesjåføren som gikk på villreinjakt til hun var over 80. Hun pleide å si: «Å eldes er obligatorisk, men å bli gammel er valgfritt», forteller barnebarnet.

Jenny var i tillegg et ivrig medlem i Røde Kors, og hun dro med seg barnebarnet som også ble medlem.

For mye vind

Vi står på en fjellknaus utenfor Stavanger. Ivan Solbakken har en liten sekk på ryggen og kikker utfor kanten. Vinden pisker midt imot, og han rister skuffet på hodet. Det er uforsvarlig å kaste seg utfor med speedrideren eller «vingen», som Ivan kaller den.

Da er faren stor for at han vil smelle i fjellsiden i stedet for å fly ned i dalen.

• Derfor blir ambulansejobben aldri rutine: – Vi har liv og død mellom hendene

Mange aktiviteter

Livet til fagforbundsmedlem Ivan Solbakken er i grove trekk delt i to. Han er ambulansearbeider som alternerer mellom å jobbe seks uker på båt og seks uker i bil. På fritiden driver han med en lang rekke aktiviteter som ikke er helt ufarlige.

– Nå heter det ekstremsport, men da vi gjorde noe lignende da jeg var liten, ble det bare kalt for moro, sier Ivan og smiler.

TIL LANDS OG TIL VANNS: Sykestua på ambulansebåten er arbeidspassen til Ivan Solbakken de seks ukene har går i denne turnusen. De neste seks ukene arbeider han i ambulanse på land.

Kari Kløvstad

På listen over aktiviteter står blant annet dykking, fallskjermhopping, speedriding, rafting, elvepadling, bølgesurfing, kiting, klatring og ski i alle varianter. I tillegg er sandvolleyball den idretten der han har drevet det lengst, med en fjerdeplass på rankingen i Norge.

46-åringen er også familiefar med samboer. Han henter sønnen Mathias (5) i barnehagen når det er mulig og tar han med ut på tur. Videreutdanning i psykisk helse og rusarbeid ved Fagskolen i Rogaland blir det også tid til mellom alt det andre. Denne betales av Fagforbundet.

– Når Ivan skal roe ned fra ambulansejobben, drar han til ekstremsportsveko på Voss, fleiper studiekameratene fra fagskolen.

• Arbeidstilsynet har avslørt tre ganger så mange brudd på arbeidsmiljøloven i ambulansetjenesten som i resten av arbeidslivet

Til lands, til vanns og i lufta

Vi sitter i bilen ned fra fjellskrenten. Det ble ingen tur med vingen i dag. I fjor ble det 70 turer.

– Hva er det som driver deg?

– Jeg vil utfordre elementene til lands, til vanns og i lufta, og trigges av mestringsfølelsen. Er jeg rastløs, så springer jeg utfor et fjell og finner roen. Men du skal også ha respekt for det 600 meter dype stupet.

Ivan mener han aldri har gjort noe som har vært livstruende farlig, men når vi spør om det er en hendelse han husker spesielt godt, kommer svaret raskt.

Det femte fallskjermhoppet.

– Vi hoppet frittfall fra 15.000 fot. Instruktøren skulle holde tak i meg i en stabil øvelse, men han hadde glemt å ta av sikkerhetslinen og ble røsket tilbake mot flyet mens jeg lå alene på ryggen. Jeg måtte selv finne ut hvordan jeg skulle snu meg, og da jeg fløy under skjermen oppdaget jeg at høydemåleren hadde låst seg, så jeg måtte lande på følelsen. Det gikk bra.

ESKTREMSPORT: – Når Ivan skal roe ned fra ambulansejobben, drar han til ekstremsportsveko på Voss, fleiper studiekameratene fra fagskolen. Her sitter Ivan Solbakken (t.v.) ved siden av en av kollegaene hans.

Kari Kløvstad

Skarpe oppdrag i Afghanistan

Sju måneder i Afghanistan i 2011 har satt sine spor: – Vi overnattet i fjellet under harde trefninger, ble beskutt, måtte rydde opp etter selvmordsbombere og lappe sammen soldater.

– Hvordan ser du på dette i ettertid?

– Det går nesten ikke en dag uten at jeg tenker på hva jeg opplevde, og det er mange som ikke taklet trykket og sliter fortsatt. Men jeg kjenner suget etter å reise ut igjen. Det er umulig å forklare hvorfor.

Båtambulanse

Det har gått to dager, og vi har forflyttet oss til Judaberg, på Finnøy utenfor Stavanger. Her har båtambulansen base.

– Du jobber mye mer selvstendig her enn på land, men det er større avstander, og du må være kreativ når du skal hente pasienter langt fra båten, sier Ivan. I snitt er det to utrykninger i døgnet.

– Hender det at dere sliter?

– Det kan bli dramatisk hvis det er flere enn én pasient som trenger akutt behandling. Vi har utstyr til å overvåke bare én om gangen. Alt som har med barn å gjøre er også ubehagelig, for vi vil så gjerne hjelpe.

DRAMATISK: Solbakken forteller at det kan bli dramatisk ute på havet hvis det er flere enn én pasient som trenger akutt behandling.

Kari Kløvstad

Samarbeid

– På den annen side er fødsler stas. Da kan vi ta imot noen i stedet for å se livet ebber ut, sier kollega Rita Huseby Woldmo, som bor på øya. Men når hun har vaktuke, er hun på basen, og mann og barn styrer huset selv.Været er aldri noen hindring.

– Selv om det er vind og høy sjø, gjør vi alltid et forsøk. Men det er ikke bestandig vi kan gå inn ved nærmeste kai.

– Vi er alltid rolige på overflaten, og et blikk til Rita er ofte nok når vi skal samarbeide om en pasient. Hennes oppgave er også å ta seg av de pårørende som er med, sier Ivan.

Vil inspirere sønnen

Selv hadde han bestemoren som inspirasjonskilde. Nå håper Ivan å vekke naturinteressen som sønnen Mathias. I fjor klarte de målet om å gå opp på 12 topper, der Gaustatoppen med sine 1883 meter var den høyeste. Dit gikk femåringen uten hjelp. Denne sommeren er målet 12 teltovernatinger.

– Folk har så lett for å finne godsofaen. Jeg får mer overskudd av å komme meg ut og være i aktivitet, sier Ivan Solbakken.