OLA TØMMERÅS

ola.tommeras@fagbladet.no

Klokka 04.00 lille nyttårsaften går lyset på i kasernen på Skedsmo brannstasjon, som det automatisk gjør ved utkall.

Brannkonstabel Inge Myhrer ved Nedre Romerike brann- og redningstjeneste våkner til den foreløpig meldingen «Middels prioritet. Jordskred.»

Sover ved raskanten

Før Inge Myhrer og kollegene Martin Weider, Eirik Jenssen og Christoffer Korseth er i bilen på Skedsmo brannstasjon, kommer et nytt utkall: «Flere hus skal ha gått med i skredet.»

De skal snart gå fra hus til hus, bryte opp dør etter dør og trampe rett inn i soverommet til folk. Fortsatt sover mange tungt i Nystulia, uvitende om faren rett utenfor husveggen.

I bilen strømmer oppdateringene på, stadig mer alvorlige.

• Therese var alene på nattevakt på sykehjemsavdelingen da skredet gikk

Verdifull erfaring

Inge Myhrer har erfaring som skal komme godt med for oppdraget. For fire år siden var han først på stedet etter leirskredet i Sørum, som kostet tre landbruksarbeidere livet.

FAGLIG FORBEREDT: Brannkonstabel Inge Myhrer hadde på eget initiativ trent på redningsarbeid i vanskelige urbane omgivelser. Det kom godt med da alarmen gikk.

Anita Arntzen

Siden har han og kollega Henrik Knapskog etablert et lokalt USAR-team («USAR» står for «Urban search and rescue», det vil si søk og redning i sammenraste hus), i Nedre Romerike brann- og redningsvesen. De har reist på kurs, studert og samlet kompetanse, trent og undervist kolleger, nettopp med tanke på et scenario som laget nå er på vei til.

De kommende sju dagene og seks nettene skal kunnskapen deres settes på prøve.

• Dette gjorde innsatsleder Kenneth Wangen og flere hundre mannskaper etter syv dager i leire, søle og vrakrester

{f1}

– Ser frykten i øya på folk

Det er bekmørkt i Nystulia ved Ask sentrum. Eneste arbeidslys er lyset fra mannskapets hodelykter. Det gir et spøkelsesaktig gjenskinn i sludd og tåke.

Inge Myhrer forteller:

– Det er kaotisk og uoversiktlig. Folk kommer løpende, mange er iskalde. De er redde. Vi kan se frykten i øya på dem.

Redningsmannskapene går fra hus til hus, bryter opp dør etter dør og bærer eldre i sikkerhet. De tramper rett inn i soverommene.

Redningsarbeiderne er i innsats med svært høy risiko, men samtidig med stor gevinst – to faktorer som alltid veies mot hverandre.

Hver gang de går inn i et hus, utgjør det en potensiell forskjell på liv og død. Ved risiko på dette nivået, er innsatsen frivillig. De kan trekke seg uten spørsmål.

Det faller stadig skall fra raskanten. Noen ganger kan det ses i lyset fra arbeidslyktene. Når et skall faller, står en søyle med søle opp fra rasgropa.

{s1}

Avbrøt ferien

Brannkonstabel Henrik Knapskog har brukt mange dager over flere år på å forberede seg til scenarioet som nå utspiller seg i Gjerdrum. Han og Inge Myhrer begynte å samle USAR-kompetanse på eget initiativ i 2016.

Etter Sørum-skredet fikk de penger og frigitt arbeidstid. De har reist på studieturer til Danmark, tilegnet seg kunnskap om å søke og redde folk fra sammenraste hus, trent og undervist kollegaer.

TILBAKE: Utrykningsleder Roy Johansen (t.v.) og brannkonstabel Henrik Knapskog ved Gjerdrum-raset.

Anita Arntzen

Men akkurat nå er Henrik på ferie.

– Jeg kjente veldig på det å ikke kunne bidra. Det er tungt, forteller han.

Han avbryter ferien og reiser hjem til en enorm rasgrop med pulveriserte hus og biler hulter til bulter – og fortsatt håp om å finne overlevende.

Grundige forberedelser

– Mange ville starte allerede torsdag, men det dreier seg både om å vurdere risiko og sikkerhet og å planlegge selve aksjonen. Skulle vi søkt på måfå, ville vi fortsatt søkt uten å finne noen, sier Inge.

Fredag morgen ligger «sikker jobb»-analyse på bordet. Ekspertene har målt, utredet og vurdert farene.

Göteborgs USAR-team gir et solid bidrag til planleggingen. Sverige har utviklet USAR-kompetanse i flere tiår, og ligger langt foran Norge i denne typen redningsarbeid, får Fagbladet opplyst fra flere hold.

Flere svenske team kjører tidlig fram til grensen og avventer ordre. Når operasjonsledelsen i Gjerdrum gir klarsignal, tar det knapt en time før Stor-Göteborg brann- og redningstjeneste er på plass med sin USAR-enhet. De stod allerede parat på Svinesund.

Leter etter ti savnede

Onsdag kveld var 26 beboere ikke gjort rede for. Fredag morgen er det ti savnede. En av historiens største redningsaksjoner i Norge starter.

I overkant av 1000 mannskaper er direkte involvert. Det er Politiet, Forsvaret, Sivilforsvaret, hundepatruljer og eksperter til fortløpende utredninger av grunnforhold og risiko. I tillegg deltar et enormt støtteapparat med frivillige organisasjoner og privatpersoner.

Da Fagbladet møter tre av redningsarbeiderne i vognhallen på Skedsmo brannstasjon et par dager etter at aksjonen er avblåst, får de tårer i øya når innsatsen fra frivillige bringes på bane.

– Alle bidro. Butikker og privatpersoner skaffet til veie alt vi måtte trenge straks vi trengte det, det være seg mat, klær, eller tørre sokker. Folk tilberedte og serverte mat, forteller de.

I en egen modus

Hver gang hunder gjør en markering i rasgropa, stiger spenningsnivået. Redningsarbeiderne går systematisk inn i påviste hulrom mellom leire og bygningsrester der mennesker kan ha overlevd.

– Den profesjonelle siden overtar. Det er ingen følelser der og da, ikke før i pausene. Det er da vi blir påminnet hva vi holder på med, sier Inge.

Mannskapet jobber, spiser og sover. Det finnes ikke noe annet – enkelte er i gang i opptil ett døgn i strekk.

– Vi må beordre folk til å ta pålagt pause. Rett og slett tvinge dem når de glemmer å spise, sier utrykningsleder Roy Johansen.

Samtidig holdes fokus på retrettmuligheter i rasgropa og eventuell redning av redningsarbeiderne. Risikoen er konstant høy og øker det mentale presset på mannskapet.

Hvordan skal vi komme til?

Enhetene finner hverandre i et effektivt samspill.

– Jeg har aldri opplevd en så knirkefri aksjon noensinne, uttaler utrykningsleder Blyverket senere til Fagbladet.

Forsvarets mobile bro blir landskjent gjennom nyhetssendinger. Men tyngden gjør den risikabel for både mannskap og eventuelle overlevende i hulrom. En idé fra øvelser, men som de ennå ikke har utprøvd i faktiske hendelser, skal prøves.

De vil bruke styrofoamplater i rasgropa – en type isolasjonsplater fra byggeindustrien som har en egenskap som ikke var tiltenkt, nemlig svært høy oppdrift. Platene er laget for å isolere grunnmurer fra frost, men kan også bære en voksen person i våtområder. Det fant redningspersonellet ut under tidligere øvelser.

– Vi hadde bare testet slike plater, sier Inge Myhrer.

Tilfeldigvis er den improviserte landingsplassen til Sea King-helikopteret ved siden av et lokalt trelastlager. Der ligger det stort lager med styrofoamplater innenfor gjerdet. Eieren gir umiddelbart redningsarbeiderne hele lageret. De viser seg å være perfekt til oppdraget. Snart skal bilde av rasgropa med stier av styrofoamplater prege nyhetsbildet.

Flytter en seksmannsbolig for hånd

Seks dager og seks netter etter at alarmen gikk er sju mennesker funnet omkommet, tre er fortsatt savnet. Håpet om å finne overlevende svinner, men er der.

Så gjør hundene en god markering til, markerer på ett sted der det kan være mulig overlevelsesrom. Men for å komme til, må en knust seksmannsbolig flyttes – for hånd.

Mannskapet er i en egen modus.

– Vi er veldig fokusert på å løse oppgavene, forteller Henrik.

Ingen stiller spørsmål ved det tilsynelatende umulige. De kapper og fjerner flere tonn med sammenfiltrede bygningsrester i time etter time. Dagen etter er siste stedet med mulig overlevelsesrom er gjennomsøkt.

Klokken 15.00, tirsdag 5. januar, kaller politiet inn til pressekonferanse. Redningsaksjon er avblåst. Det har gått 155 timer siden alarmen gikk.