Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

Ola Tømmerås

ola.tommeras@fagbladet.no

Tatt i betraktning at det står seks biler på parkeringsplassen og antallet fulle askebegre i uteområdene, er det påfallende stille rundt den staselige trebygningen på Holt, utenfor Tvedestrand, denne formiddagen. En måned etter at Care Service AS, avdeling Englegård, mistet tillatelsen til å drive rusbehandling og deretter gikk konkurs, pryder fortsatt det gamle firmanavnet postkassa i oppkjørselen.

Huset fra 1800-tallet som en tidligere pensjonatvertinne døpte Englegård, har 22 vinduer mot oppkjørselen. Likevel er det ingen livstegn å spore når Fagbladets journalist og fotograf kjører inn foran bygget.

Ikke før skarpe bjeff bryter stillheten og en doberman pinscher stormer fram.

Leide av seg selv

Våren 2018 meldte lokalavisene på sørlandskysten at det tidligere aldershjemmet, pensjonatet og asylmottaket på Holt skulle bli behandlingsinstitusjon for rusavhengige. Refsor AS, som i 2015 kjøpte Englegård for 5,9 millioner kroner og åpnet asylmottak, hadde leid ut bygningen til to av sine egne eiere, brødrene Jørn og Rune Hellevik og deres nye selskap Care Service AS. Gjennom ordningen Fritt behandlingsvalg fikk brødrene godkjenning til å tilby døgnbehandling for rusavhengige.

{f2}

Mens gjennomsnittlig ventetid på behandling i resten av fylket var opptil 19 uker, kunne Care Service AS friste nyavrusede med bare ei ukes ventetid. De atten plassene ble fylt på rekordtid, og 22 fagpersoner ansatt for å lede pasientene gjennom 12-trinnsmodellen til et rusfritt liv.

Uforsvarlig og pasientstyrt

De første bekymringsmeldingene dukket opp hos fylkesmannen mindre enn et år seinere. De handlet om kritikkverdige arbeidsforhold, uforsvarlig pasientbehandling, lovstridig medisinhåndtering og dårlig ledelse. Etter tilsyn i mai 2019 konkluderte fylkesmannen (nå Statsforvalteren) med at pasientbehandlingen på Englegård ikke var «faglig forsvarlig».

• Rusinstitusjonen mistet driftstillatelsen etter «alvorlige og gjentagende avvik». Nå vil samme eier starte på nytt

I Statsforvalterens endelige rapport i februar i år, ble det konstatert brudd på 17 paragrafer i sju ulike lover. Institusjonen ble beskrevet som «pasientstyrt». Driftstillatelsen ble inndratt, og i begynnelsen av mars ble Care Service AS slått konkurs. De ansatte mistet jobben, de innlagte fikk tilbud om behandling andre steder.

Ikke alle takket ja. I en telefonsamtale 17. mars opplyste styreleder Jørn Hellevik til Fagbladet at fire pasienter fortsatt bodde på Englegård.

- Vi kunne jo ikke kaste dem på gata, forklarte han.

Siste pasient

I vårsola utenfor Englegård er doberman pinscheren nesten ferdig med å kontrollere de nyankomne, da en mann dukker opp. Siden fem av bilene på parkeringsplassen er registrert på eierne av Care Service og eiendomsselskapet Refsor AS, brødrene Jørn (41) og Rune Hellevik (50), er det naturlig å spørre:

– Er du Jørn Hellevik?

– Nei, jeg regner med at han er der inne, sier mannen og nikker mot hovedbygningen.

UTEAREALER: Trivsel, aktivitet og tilgangen til natur har stått sentralt i markedsføringen av rusinstitusjonen.

Werner Juvik

Mannen med dobermanen viser seg å være en av pasientene som takket nei til kommunens tilbud om ny behandlingsplass og har bodd på Englegård siden nedleggelsen 25. februar.

– Jeg hadde såpass kort igjen av behandlingstida at det ikke hadde noen hensikt å flytte til et nytt sted og bli kjent med nye folk. Pluss at jeg har hund. Det er veldig få behandlingssteder i Norge for oss med hund.

48-åringen vil ikke at det skal bli kjent at han har vært i rusbehandling, men samtykker til å la seg intervjue så lenge det er anonymt.

Han forteller at muligheten til å ha hund var grunnen til at han søkte seg til Englegård for et år siden. Bortsett fra helt i starten, har han og hunden bodd i ei brakke ved siden av hovedbygget siden mai i fjor. Nå er han eneste gjenværende pasient. Den nest siste av de fire som ikke aksepterte kommunens tilbud om behandling andre steder, hentet tingene sine dagen i forveien.

– Så alle bilene på parkeringsplassen tilhører folk som er på jobb?

– Ja, Jørn er her, Rune er her, og, ja – det er bare å gå inn, så finner du dem, sier mannen og peker på ei dør på kortsida av bygget.

Kun én fellesnevner

Jørn Hellevik har i tidligere telefonsamtaler med Fagbladet understreket at han nå er styreleder i Stiftelsen Holt behandlingssenter, som ikke har noe som helst med avskiltede Care Service AS å gjøre. Selv om stiftelsen har søkt om driftstillatelse for samme type institusjon og målgruppe, i samme lokaler.

– Dette er to ulike juridiske enheter som ikke har noe med hverandre å gjøre, bortsett fra meg, sa han.

Broren, Rune, har formelt ingenting med den nye stiftelsen å gjøre, men hva vil ellers bli annerledes i stiftelsen?

– Mye blir annerledes, svarte Hellevik kort.

Han sier også at han har lært mye av Statsforvalterens mange tilsyn hos Care Service, og at han vil ta med seg lærdommen videre.

– Betyr det at dere gjorde noen feil i forrige runde?

– Det vil jeg ikke kommentere, men vi tar med oss erfaringer og har kontinuerlig forbedring som målsetting. Ledelsen har blant annet blitt Iso-sertifisert, og når ny driftsgodkjenning foreligger, vil vi nedsette et ansettelsesutvalg som sørger for riktig kompetanse på riktig plass.

– Hvem skal sitte i ansettelsesutvalget?

– Et prematurt spørsmål, men det er naturlig med fagpersoner, sykepleiere, for eksempel.

– Vil du sitte der selv?

– Uvisst, det er ikke avgjort.

Hellevik oppfordret i telefonsamtalen Fagbladet til å være kildekritiske og inviterte til å ta kontakt dersom vi lurte på noe, «samme hva det måtte være». Det skulle bli lettere sagt enn gjort.

TIL STEDE: Parkeringsplassen var full da Fagbladets journalister kom på besøk, men ingen åpnet døra da de banket. De fleste bilene var direkte eller indirekte registrert på eierne av den nedlagte rusinstitusjonen.

Werner Juvik

Lukket og låst

Døra den siste gjenværende pasienten peker på i hovedbygningen er låst. Vi banker på, og forsøker deretter ringeklokka og dørhammeren. Ingen reaksjon. Heller ikke dør nummer to åpnes når vi banker og ringer på. De neste dørene er også låst, men bak glassdøra på terrassen, stryker en person kjapt forbi. Han roper noe i forbifarten, men forsvinner når vi forsøker å få kontakt.

Den 48 år gamle pasienten synes ikke det er det minste rart.

– Dere har vel fått med dere alt som skrives om stedet, og at det meste er negativt?

Frihetens rus

Han kommenterer ikke kritikken og lovbruddene som er omtalt i tilsynsrapportene og lokalavisene, men forteller i stedet at han er svært fornøyd med oppholdet på Englegård. Dette er hans fjerde rusbehandling på ti år, så han har sammenligningsgrunnlag.

• Reagerer på Englegård-saken: – Fritt behandlingsvalg åpner for useriøse aktører

Mens Statsforvalteren kritiserer mangelen på kontroll og kaller institusjonen pasientstyrt, er det nettopp friheten 48-åringen har satt høyt:

– Her får vi beholde både PC og mobil, ting som gjør det mulig å leve tilnærmet normalt. Noen klarer å ta vare på tilliten og jobbe med seg selv. Mer uansvarlige folk klarer det kanskje ikke. For meg har det fungert veldig bra. Jeg har vært rusfri siden jeg kom.

– Stor frihet innebærer også et ansvar som kan være tøft når man samtidig strir med avhengighet?

– Ja, for noen. Jeg tenker at hvis man ønsker å gjøre noe med et rusproblem og søker behandling, så bør man være kommet så langt mentalt at man klarer å holde seg. Da er frihet og ansvar en bra ting.

Kunsten å klare seg selv

Også den siste måneden, uten formell oppfølging, har gått fint.

– Det har vært folk her på dagtid, sier han og forteller om daglig kontakt med både eierne og flere tidligere ansatte.

– Så behandlingstilbudet har ikke vært helt nedlagt?

– Jo, for så vidt. Det har ikke vært noe terapi, men jeg vært på AN -møter (anonyme narkomane, red.anm.) en gang i uka og hatt kontakt med bekjente. Det er i grunnen alt, men litt av vitsen er jo etter hvert å klare seg selv. Uansett hva som hadde skjedd, så hadde jeg vært i en utfasingsperiode og bodd litt i byen og litt her.

Generøse eiere

48-åringen forteller at han nettopp har fått tildelt leilighet og nå skal følges opp av DPS. Dessuten er han blitt lovet å beholde brakka han og hunden bor i.

– Sånn at hvis det blir tøft i byen, så kan jeg komme hit i helgene.

– Hvor mye må du betale for den?

– Ingenting.

- Du får låne den gratis?

– Ja, Rune og Jørn som har drevet stedet, har vært veldig imøtekommende hele veien, lite har vært problematisk. Hund har gått greit, og jeg har fått – og får – låne bil når jeg trenger det. I tillegg får jeg bruke vaskemaskin og kjøkkenet i hovedbygningen når jeg vil.

GRATIS HUSVÆRE: Denne brakka disponerer den tidligere pasienten og hans hund fritt.

Werner Juvik

Bekymret fylkeslege

48-åringen og de andre pasientene som takket nei til kommunens tilbud om ny behandlingsplass da Englegård ble stengt, har bekymret flere, deriblant fylkeslege Anne Sofie Syvertsen hos Statsforvalteren i Agder.

– Helse Sør-øst tilbød alle pasientene andre behandlingsplasser. Noen takket ja, noen takket nei. Å takke nei, var et valg som innebar at de står uten tilbud, men så lenge en person er samtykkekompetent, kan ikke vedkommende tvinges. Det er ikke ulovlig å unndra seg behandling, sier Syvertsen og understreker at alle pasientene i dette tilfellet er vurdert som samtykkekompetente.

– Dette er likevel folk som er vurdert som behandlingstrengende og derfor har fått plass på en institusjon?

– Ja, dette er helt klart ei sårbar gruppe, derfor er det som har skjedd både spesielt og bekymringsfullt. På mange måter kan det sammenlignes med å skrive seg selv ut av et behandlingstilbud.

{f1}

Etter vårt besøk på Englegård har ingen av Fagbladets forsøk på å komme i kontakt med Hellevik for å få en kommentar om dette eller andre sider ved saken, lykkes, verken på telefon, sms eller ved fysisk oppmøte.

Dør på gløtt

Når Fagbladet, etter flere mislykkede forsøk på å nå Jørn Hellevik på telefon, vender tilbake til Englegård, ser nesten alt ut som ved forrige besøk: Ingen har ryddet i hagen eller tømt askebegrene, men et par av bilene på parkeringsplassen er byttet ut med en motorsykkel. Dessuten står ei dør på gløtt.

SLITT: Det gamle bygget, som tidligere har vært både sykehjem og pensjonat, har sett bedre dager.

Werner Juvik

Vi banker på, og stikker hodet inn i noe som ligner en vestibyle. En mann skynder seg ut av rommet når han får øye på oss. En annen snakker i telefonen, og forsøker å påkalle oppmerksomhet i et tilstøtende rom.

– Hei?

Kvinnen i 30-åra ser skeptisk på oss.

– Rune eller Jørn Hellevik, er det mulig å få snakke med en av dem?

– Nei, de er ikke her, sier hun bestemt.

Selv vil hun ikke si hvem hun er, og opplyser at hun bare er på besøk.

– Jeg har ikke lyst til å snakke med dere, legger hun til.

– Er det noen andre vi kan snakke med?

– Nei, og nå må dere nesten gå, for dette er privat eiendom, sier hun

Og før vi vet ordet av det, står vi på trappa med ei låst dør foran oss.