Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

I femte sesong av den populære NRK-serien Helene sjekker inn blir vi med til RIBO i Saltdal i Nordland. Institusjonen kombinerer helse og arbeid i et behandlingsopplegg som får én av to ungdommer ut i vanlig arbeid etter oppholdet.

– Det ga meg så håp, det innsjekket der. Det er lett å danne seg et inntrykk av en som ikke kan og ikke vil. Så oppdaget jeg ressursene som bodde i de ungdommene, sier Sandvig om episoden som vises på NRK førstkommende søndag.

• Helene Sandvig tror alle som jobber med mennesker ønsker det beste for brukerne. Men så blir de slukt av systemet.

– Dårlig tid er en forbannelse

RIBO er et samarbeid mellom Helse Nord og Nav. Ungdommene bruker arbeidsavklaringspengene sine til å betale for oppholdet. De får tett oppfølging av miljøterapeutene som jobber der.

Ungdommene har tidligere fått hjelp fra Nav. Men Nav-veilederne har mange å følge opp, og etterpå er det hjem til ensomheten og spillkonsollen, forteller Sandvig. På RIBO har de unge derimot trygge voksne rundt seg 24 timer i døgnet.

– Det er så godt å komme til steder hvor mennesker får tid til å finne tilbake til seg selv. I mange behandlingsløp får man pasienten i stabilt sideleie, og så er det rett ut. Dårlig tid er en forbannelse. Men her får ungdommene tid, sier Sandvig.

• Hjelpepleier skrev 20 bøker på nattevakt

– Flotte miljøterapeuter

I episoden møter hun blant annet Carina (21) og Nikolai (22). Carina strever med tvangshandlinger. Fra en passivisert tilværelse på sofaen er Carina i ferd med å ta seg ut av tvangen og ta del i et mer normalt liv. Nikolai har slitt med rus og har en schizofreni-diagnose.

– Jeg traff ungdommer som ønsker å være en del av fellesskapet og som trenger hjelp til det. Som trenger å få høre at dette er du god på – det bor veldig mye i deg. Og jeg møtte flotte miljøterapeuter som rykket dem ut av onde sirkler og inn i en struktur, forteller Sandvig.

Hun understreker at det ligger stor samfunnsgevinst i å hjelpe disse ungdommene til å klare seg selv.

– Det å oppdage kraften i de ungdommene som står i fare for å bli uføre var inspirerende. Vi har ikke råd til å kaste bort så flotte ressurser.

Pasienter og beboere blir mest glad i de ansatte som tør å by litt på seg selv, de som har mot nok til ikke å følge alle regler helt slavisk.

Adrian Nielsen

Kan avmystifisere og fjerne fordommer

Når programlederen kommer til en ny institusjon, vet hun ingenting om de som bor der. Men to journalister har vært på stedet i flere uker for å finne ut hvem som er motivert for å delta i programmet og som forstår konsekvensene av å være på TV. Journalistene samarbeider tett med fagfolkene på institusjonen, og har også kontakt med pårørende.

– Hvilke etiske vurderinger har dere gjort rundt å eksponere unge som sliter?

– Mye ligger i forarbeidet de to journalistene gjør. Vi må sikre oss at ungdommene skjønner at dette blir liggende på nett og at framtidige arbeidsgivere kan google seg fram til det. Min erfaring er at når du gjør den jobben i forkant, vokser mennesker seg sterke på å delta. De kjenner at de kan bidra til å avmystifisere og fjerne fordommer. De blir sett og hørt og tatt på alvor. Og de blir stolte av seg selv, sier Sandvig.

Ubehag og egen frykt

Den første episoden i denne sesongen var fra Villa Enerhaugen for unge demente. Den utløste noen reaksjoner på nettopp det å eksponere sårbare mennesker på TV. Mennesker uten samtykkekompetanse er det vanskeligste etisk sett, fastslår programlederen.

– Da spør vi nærmeste pårørende: Hvem var dette mennesket før? Ville hun eller han ha sagt ja? I så fall, filmer vi mye. Og så er det mye etikk i klippeprosessen. Det er ikke alt vi filmer som skal vises på TV. Vi skal bevare personens verdighet, sier Sandvig.

Hun understreker likevel at også scener som kan vekke ubehag, skal med. Menneskene vi møter i serien har havnet i situasjoner mange av oss frykter. Ubehaget vi opplever som seere kan handle om vår egen frykt for alvorlig sykdom, demens og død.

Menneske, ikke diagnose

Alle som deltar i Helene sjekker inn, får god tid til å se episoden og komme med sine innspill før den publiseres.

– Det er veldig lite som endres. Tiden er vår gode venn. Vi har god tid til å komme under huden på institusjonen og til å bli kjent med menneskenes historier. Så det er stort sett småpirk og en og annen faktafeil som rettes.

– Hva har gjort mest inntrykk på deg i arbeidet med Helene sjekker inn?

– Den røde tråden gjennom alle institusjonene; behovet for å bli sett, hørt og respektert som menneske, ikke som en diagnose eller et problem. Og så er det noen menneskemøter som har brent seg fast, sier Sandvik.

– De gjør en kjempejobb

Magien med serien er at den viser fram den jobben helse- og sosialarbeidere gjør, mener Sandvig. De trenger en ekstra hyllest nå under koronakrisen, fastslår hun.

– De gjør en kjempejobb med å behandle, trøste og bære håp til mennesker som har mistet håp i livet sitt.

– Hva imponerer deg mest?

– Ønsket om å være der for andre, være den ene. Jeg tror du må bruke deg selv. Pasienter og beboere blir mest glad i de ansatte som tør å by litt på seg selv, de som har mot nok til ikke å følge alle regler helt slavisk.

– Hvordan bruker du deg selv i serien?

– Jeg bruker meg selv i den forstand at jeg tør å vise sårbarhet, tør å by på det jeg ikke forstår, det jeg synes er trist. Og jeg tør å vise begeistring. Når jeg er meg selv, senker andre skuldrene. Hvis jeg hadde kommet som en stylet programleder med ferdige spørsmål på blokka, tror jeg at jeg hadde blitt tuppa ut ganske raskt.

– La stillheten råde

Som programleder legger Sandvig vekt på å være til stede, lytte og tåle taushet. Når samtaler dreier inn på vanskelige temaer, er det lett å fylle tomrom med plapring, sier hun.

– Det er viktig å la stillheten råde. Være bevisst at ordene bare er en bitte liten del av kommunikasjonen. Og ikke minst: være seg bevisst det man selv har i ryggsekken, enten det er egne fordommer eller frykt for døden.

– Det høres ut som et bra selvutviklingsprosjekt?

– Ja, og jeg tror det er god selvutvikling for det norske folk også. Vi trenger gode doser med medmenneskelighet i TV-ruta, å se det menneskelige i det vi tenker er fremmed og annerledes.