Vigdis Alver

vigdis.alver@fagbladet.no

Det er kaldt nok ute i boligstrøket i Sandnes til at hvert skritt lager knirkelyder. Lav vintersol slåss med frosten i gresset langs gangveien.

Tahreer Algharib er hjemme. Men ingenting fra Gaza slipper taket i henne.

Samtidig frykter hun for den delen av familien sin som er igjen i bomberegnet.

– Vi ønsket bare å høre at krigen skulle være slutt, forteller firebarnsmoren om ukene hun selv var fanget i krigen.

Krigen har bare eskalert etter at hun kom hjem. Men hun føler hun er nødt til å tenke på andre ting.

Derfor er hun allerede tilbake i jobben i et bokollektiv for personer med utviklingshemminger, få uker etter at hun ble evakuert ut fra krigsgrepet.

– Hvis jeg sitter hjemme, tenker jeg for mye, og da blir det vanskeligere. Jeg må gjøre noe jeg liker, som gir meg gode følelser. Det hjelper å jobbe.

Vanskelig:– Det var så mange situasjoner, sier Tahreer Algharib. Hun synes det er vanskelig å snakke om alt hun opplevde i Gaza.

Marie von Krogh

• Israel bruker jagerfly med norske deler i Gaza-krigen

Første dag tilbake på jobb begynte hun å gråte. Alle var så snille, sier hun, sjefen og kollegene. All støtten hun kjenner fra dem, det positive miljøet. Hun liker så godt å veilede beboerne og responsen hun får når de blir glade, og gleden deres hun ser når hun kommer på jobb.

En enorm kontrast til det forferdelige som utspiller seg i Gaza.  

– Jeg må reise meg igjen, må gi noe tilbake. Jeg er heldig, veldig heldig.

De døde og skadede, mange bare barn. Lydene av raketter og bomber. De minste som vil leke, men er redde. Foreldres sorg. All fortvilelsen. Angsten som gir skjelvinger i kroppen også under få timer med søvn. Larmen fra kampene og angrepene.  

Det er dette, alt hun har opplevd og sett, som opptar tankene hennes når hun ikke jobber eller er opptatt med familien – sønnene på 25, 21 og 19 år og datteren på 15.

Mest av alt er det også den intense redselen for hvordan det går fra moren hennes, søstre og brødre som er igjen i Gaza. Det var dem hun kom for å besøke, det var dem hun måtte forlate der.

– Før spurte jeg moren min når jeg ringte «hvordan går det med deg?». Nå sier jeg bare «du lever».

Hun har allerede mistet slektninger. To søskenbarn har mistet et barn hver. Ett av barna var gravid.

– Hele familien min der er så redde, og sier de snart blir gale.

Takknemlig: Det står blomster hun har fått etter hjemkomsten i stua og kjøkkenet: – De er snille, veldig snille. Jeg er veldig glad i alle rundt meg.

Marie von Krogh

• Rami hoppar i stolen når mora ringer: Eg fryktar for familien min på Vestbredda

Første besøk på 15 år

Kaffen lukter av nellik og kanel i de små krusene. På bordene i rekkehuset til Tahreer står det fortsatt blomster hun har fått fra kolleger, venner og naboer etter at hun kom hjem. Den arabiske nyhetssendingen fra TV-en i første etasje durer i bakgrunnen. Den står på hele døgnet.

Det har gått noen uker nå. Hun var i første pulje med 51 nordmenn som kunne busses over grensa til Egypt.

En liten uke før krigen startet kom hun til Gaza for å besøke moren Hadja (76) og familien.

Det virker allerede så lenge siden.

Hun hadde da ikke vært i Gaza på 15 år.

Sammen med en søster bosatt i USA og en annen bosatt i Egypt, ville hun se til moren sin, som har slitt med helsa. Gjensynsgleden med mor, resten av søsknene og familien i Gaza var enorm.

Morens leilighet lå i bydelen Rimal i Gaza by, ikke langt unna stranda. Tahreer finner fram mobilen, og blar i bildene med smilende familie og venner. Alle som ville ha en bit av henne da hun kom. Det fine været. Alle måltidene de delte på strandkaféer og restauranter. På et bilde sitter hun tett sammen med moren sin.

Mor og datter: På et av bildene på Tahreers mobiltelefon sitter hun med moren sin, som hun var på besøk hos da krigen brøt ut. De fikk ikke tatt farvel før 48-åringen ble evakuert ut av Gaza og hjem til Norge.

Marie von Krogh

– Nå er alt dette ødelagt. Jeg håper jeg ser dem igjen.

Kvelden før 7. oktober, dagen da Hamas inntok Israel, satt de oppe til seint på natt. De snakket og lo sammen.

Så våknet hun av lyden av krigen.

De neste dagene. Hun leter hele tiden etter de riktige etter ordene.

– Det er så vanskelig å snakke om. Beklager. Jeg vet nå mye om at livet betyr så mye.

Hun stanser opp litt. Opplevelsene fra krigsukene går litt over i hverandre.

• Tillitsvalde: Det nyttar ikkje lenger å vere bekymra og berre snakke om diplomati og forhandlingar

Tøft for barna hennes

Eldstesønnen hennes, Mohammed på 25, har kommet på besøk og opp trappa til stua. Mor og sønn klemmer og kysser hverandre.

Da krigen startet ble de fire søsknene hjemme i Norge raskt desperate. «Vær så snill å dra derfra, mamma, de kommer til å bombe der du er».

Mohammeds øyne blir alvorlige.

– Vi klarte ikke å tenke på noe annet enn henne mens hun var i Gaza. Det var akkurat som om vi ventet på beskjed om at «moren din er borte». Jeg ville ikke ha den telefonen.

Lettelsen: – Da telefonen kom om at mamma skulle komme hjem, klarte jeg ikke sove før hun hadde krysset grensa til Egypt, og hun kunne ringe å si «Jeg er trygg», sier Mohammed Algaharib, eldst i søskenflokken på fire.

Marie von Krogh

Tahreer og familien fikk tak i en taxi og flyktet sørover. Først var de i Midt-Gaza, før hun endte i byen Rafah i sør. Familien ble splittet underveis, og hun fikk ikke se moren sin mer.

Ikke vann, ikke strøm, nesten ikke mat.

Hun forteller om 12 timers venting i kø for å få tak i et lite brød, at de voksne i huset hun var lot barna få det meste av maten. Det var farlig å gå ut, hun gikk bare det hun måtte: For å hente vann langt unna, og for å lage mat ute, sittende på bakken ved et bål.

– Jeg satt mest med barna i huset jeg var, jeg prøvde å gjøre noe positivt for dem. Når vi hørte bomber, tøyset jeg med dem og tok bilder på telefonen.

– Barna kom og sa «jeg vil sove med deg». Når vi hørte bombingen dekket jeg til hodene deres. «Vi skal være sammen», sa jeg.

{s1}

Hun henter fram flere mobilbilder. På et foto holder hun en bit av taket i hånda. Mye løsnet under angrepene.

– Vi hørte fly. Vi hørte bomber. Vi visste ikke hvor de skulle bombe, jeg tenkte «det kommer hit».

– En del av meg er igjen i Gaza. Det gjør så vondt i hjertet, jeg kan ikke glemme dem.

Mohammed forteller hvordan han og søsknene under de lange ukene hele tiden å ta kontakt med moren sin, men det var nesten ikke mobildekning og internett.

Tahreer sier hun måtte ut for å få nettilgang, og det var farlig:

– Droner kan fange opp lys fra mobilen. Jeg prøvde å skrive alle svar i forkant, og gå kjapt ut for å sende. Fordi jeg har norsk sim-kort, kunne jeg også ringe. Men av og til kunne jeg ikke svare når de spurte.

Eldstesønnen sendte henne bilde av sønnen sin på tre måneder, Tahreers eneste barnebarn.

Hun smiler til det bildet, tar fingrene til øyekroken.

– Jeg var så redd for at jeg ikke skulle få se barna mine og barnebarnet mitt igjen. Barna er mitt liv. Jeg er heldig.

Vonde nyheter: Krigen har bare eskalert siden hun ble evakuert ut fra Gaza i den første puljen med nordmenn. Nyhetene står konstant på hjemme i Sandnes.

Marie von Krogh

• De norske barna i krigsherjede Gaza kan komme hjem med alvorlige traumer

Helt ødelagt

TV-skjermen er delt i fire, kanalen sender direkte fra ulike steder på Gaza samtidig. Tahreer setter seg, og blikket limes fast: Gater i støv, folk som gråter, likposer og bombedrønn.

– Det er ikke lett, ikke lett. Denne krigen må bare stanse.

{s2}

Hun synes det er vanskelig å mene noe om politikken som også utspiller seg.

– Det eneste jeg kan si er at vi må sette pris på folk. Livet betyr mye for alle.

Kort tid etter at Tahreer og familien flyktet sørover fra Rimal fortalte nyhetsbyråer om hvordan nabolaget deres var bombet til ruiner. Det var i disse gatene hun vokste opp. Dette besøket var det første siden hun flyktet i 2008, forrige gang krigen herjet i Gaza.

Hun hadde da jobbet i ti år med regnskap i FN-systemet. Hun ville ha et trygt sted bo for seg og barna.  

Hun kom som asylsøker til Norge, sammen med datteren som da var liten. Tahreer jobbet hardt for å få også sønnene hit til landet. Hun lærte seg norsk, og fikk jobb på et sykehjem.  I 2012 kunne sønnene gjenforenes med moren sin på Sandnes. Familien ble norske statsborgere.  I 2018 var hun ferdig utdannet hjelpefagarbeider.

–  Jeg vil jobbe med helse, jeg vil hjelpe folk.

Vil hjelpe Gazas barn

Hun roser Norge og norske myndigheter gjentatte ganger. Hun roser de som hjalp henne over grensa og hjelpen fra ambassaden da hun for andre gang ble fanget i krigen. Hun er så takknemlig.

– Jeg er veldig glad for at jeg fikk komme tilbake, at jeg  fikk en ny sjanse. Jeg er glad for at jeg har fått gjort mye i livet.

Familien i Gaza vil at hun skal være trygg, og at hun skulle dra.

– Du har livet ditt i Norge, sa de. Men det var tungt for meg å reise fra dem. Jeg så broren min gråte for første gang.

Nå skal familien i Sandnes pynte til jul i rekkehuset. De skal lage god mat og være sammen.

Men Tahreer vil mer.

– Jeg vil gjøre mer for Gaza, og støtte barn der. Mange av dem har mistet hele familien sin. De trenger hjelp.

Håpet: – Krigen må stanse, sier Tahreer Algharib, hjemme i Sandnes. Hun har mye håp for egne barn i Norge, og for det lille barnebarnet.

Marie von Krogh