Tekst: Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Pensjon, AFP, arbeidstid og kompetanse. Noen av LOs tariffpolitiske uttalelser legger grunnlaget for reformer.

Avtalefestet pensjon og kortere arbeidstid er bare to eksempler på reformer som kan spores tilbake til LOs tariffpolitiske uttalelser. Formuleringer og krav blir virkelighet både gjennom forhandlinger og politiske vedtak. Et dypdykk i LOs beretninger på jakt etter LOs krav i hovedoppgjørene, er derfor en politisk reise tilbake i tid. Og kravene dreier seg ikke bare om kjøpekraft, lavlønn og likelønn.

• Fagforbundet kan bli jokeren på repesentantskapsmøtet

1986 - Arbeidstid

La oss begynne med det dramatiske oppgjøret i 1986 da Kåre Willoch styrte landet og Norsk Arbeidsgiverforening gikk til lockout av 100 000 arbeidere. Jappetiden nærmet seg slutten, men veksten i landet var fremdeles sterk. Inflasjonen tilsvarende høy, men det var også lønnsveksten. For industriarbeideren hadde lønningene økt med 9,5 prosent fra 1985 til 1986. Prisveksten var 7,2 prosent.

I 1984 var det inngått en prinsippavtale om arbeidstid og nå var det klart for hovedoppgjøret hvor intensjonene skulle bli realisert for LOs medlemmer. Hovedkravet fra LO var at normalarbeidsuken skulle reduseres fra 40 til 37,5 timer. Prioriteringene fra LOs representantskapsmøte var klare:

• Tariffestet arbeidstid på 37,5 timer i uka.

• Opprettholdelse av kjøpekraften.

• Styrking av offentlig sektor.

• Prisstigningen må dempes

• Forsvar av avtalefestet garantiordninger.

• Ti ting du må vite om offentlig tjenestepensjon

1988 – AFP

Jappetiden var over, og børskrakket kom i 1987. Statsministeren het ikke lenger Kåre, men Gro Harlem Brundtland. Renta var høy, og arbeidsløsheten økte. LO ville at inntektspolitikken skulle bidra til å rette opp «de grunnleggende ubalansene i norsk økonomi.» Men først og fremst var dette året for en pensjonsreform. LO ville «prioritere de yrkesaktives rett til pensjon før oppnådd pensjonsalder i Folketrygden». Kravet var det første skrittet mot dagens Avtalefestede pensjon – AFP.

Hovedkravene var:

• Pensjonsreform.

• Generell rentereduksjon.

• En prisvekst over 5 prosent vil utløse lønnskompensasjon.

• Samfunnsnødvendig å begrense lønnsveksten fra 1987 til 1988 til 5 prosent.

• Åpner for å begrense de lokale lønnsforhandlingene.

1998 – Utdanning

Kjell Magne Bondevik var statsminister og LO sa nei til kontantstøtten, uten å bli hørt. Det var gode økonomiske tider for landet. LO gikk derfor ut med et krav om generell kjøpekraftsforbedring for alle grupper. Men dette var også oppgjøret hvor etter- og videreutdanning var sentralt, EVU. Bakgrunnen for kravet var utredningen partene ble enige om i 96-oppgjøret. LOs mål var ikke bare rett til utdanning, men også en finansieringsordning som sikret alle mulighet til å gå løs på skoleringen. Det kravet er fremdeles ikke innfridd. Kravlisten fra LO var omfattende:

• Rett til etter- og videreutdanning og finansieringsordning.

• Bedre fagutdanning og studiefinansiering.

• Utrede fleksible arbeidstidsordninger.

• Pensjon inn i avtaleverket i privat sektor, slik det var i stat og kommune.

• Bedring i kjøpekraften for alle grupper.

• Dette mener medlemmene i Norges største fagforbund er de viktigste kravene i årets tariffoppgjør

2006 – Stø kurs

Jens Stoltenberg styrte et land som virket å være på sikker kurs mot bedre tid. Nettopp i en slik tid så LOs representantskapsmøte behovet for å komme med et varsko: «Når det meste synes å gå i riktig retning kan den største fare på kort sikt være at det skjer uheldige ting i lønnsdannelsen, pengepolitikken eller i andre politikkelementer».

Kravene bar preg av nøkternhet:

• Arbeid til alle er jobb nummer 1.

• Forbedring av kjøpekraften for de fleste grupper.

• Likelønn og en forsterket lavlønnsprofil.

2010 – Finanskrisa

Stoltenberg-regjeringens ekspansive politikk hadde loset Norge gjennom finanskrisen i 2007/2008. Men 2010-oppgjøret var tilpasset ettervirkningene. Utbygging av offentlig sektor og gode rammevilkår for næringslivet preget LOs tariffpolitikk. Det var ikke snakk om økt kjøpekraft, men bare en sikring av kjøpekraften for alle.

Hovedpunktene for tariffoppgjøret var:

• Sikring av kjøpekraften for alle.

• Lavlønn- og likelønnsprofil.

• Trepartsprosjekt i offentlig sektor for å redusere ufrivillig deltid.

• Strengere regler for innleie og utleie.

• Tjenestepensjon i privat sektor.

2016 – Oljekrise

Det siste hovedoppgjøret var sterkt preget av oljekrise og høy arbeidsløshet, men også de store utfordringene med sosial dumping og useriøsitet i arbeidslivet. Ambisjonene var ikke større enn å «sikre medlemmenes kjøpekraft». «For å fremme seriøsitet og likelønn og motvirke lavlønn» ble det også reist særskilte krav. I 2016 prioriterte LO sitt samfunnsansvar.

2018 – Pensjon og kompetanse?

Hva som kommer til å prege årets hovedoppgjør, skal vedtas av LOs representantskap 27. februar. 2016 ble et år hvor mange fikk redusert sin kjøpekraft, og heller ikke i 2017 merket så mange at de hadde mer penger å rutte med. LO og forbundene vil nok sikre at det i 2018 blir bedre økonomiske tider for medlemmene. Økonomien er i vekst og arbeidsløsheten på vei ned. Pensjon vil også være sentralt. Pensjonen i offentlig sektor skal være avklart innen mars, men LO Stat krever at medlemmene skal kunne si ja eller nei i forbindelse med tariffoppgjøret.

Avtalefestet pensjon kan også fort bli tema i tariffoppgjøret. selv om . LO-leder Hans-Christian Gabrielsen ønsker dessuten en kompetansereform i arbeidslivet. Hva som skal tas ut i kjøpekraft og hva som skal brukes på pensjon og andre reformer, vil tida vise.