KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagbladet.no

Rosita Eliassen er spesial-hjelpepleieren som forelska seg i en modell.

– Det er ingen hemmelighet, ler hun.

Modellen heter TID, et kort akronym for det mer kompliserte navnet «Tverrfaglig Intervensjonsmodell ved utfordrende atferd ved Demens». Den gir en oppskrift på hvordan personalet kan hjelpe mennesker med demens når sykdommen gjør dem urolige, utrygge eller kanskje utagerende eller søvnløse.

• Britt må fortsatt bruke stoppeklokka på jobb i hjemmetjenesten etter 3,5 år med tillitsmodellen

– Vi har lenge vært opptatt av personsentrert og aktiv omsorg. Med TID-modellen ble dette komplett, sier Rosita.

Hun kombinerer en halv stilling som aktivitets-, frivillighets- og kulturansvarlig ved Sørvald bo- og behandlingssenter i Lillestrøm kommune med en halv stilling som frivilligkoordinator i en annen kommune.

Ikke bare tåle

Når en eller flere pleiere føler seg utfordret av atferden til en av beboerne, melder de fra til TID-administrator eller tilsynslege. I mange tilfeller brukes TID-modellen for å finne en løsning.

Før kunne en pleier som tok opp et problem bli møtt med «Det får du bare tåle. Det er en del av jobben.». Nå har de et verktøy.

{f1}

– Første steg er et TID-møte der alle ansatte blir hørt. Her går vi gjennom beboerens livs- og sykehistorie. Derfor er alltid tilsynslegen med, forteller Rosita Eliassen.

Personalet prøver så å blinke ut utfordringer de skal jobbe videre med. Ett eksempel kan være en beboer som roper. Noen opplever kanskje at han eller hun går fram og tilbake og roper dagen lang. Men kanskje er det mer en følelse enn fakta.

FARLIG VEI: Her stopper bilene nødig, så Rosita Eliassen har skaffet refleksvest til alle som skal over veien.

Werner Juvik

Gjennom å kartlegge atferden finner personalet kanskje ut at beboeren er stille det meste av døgnet, men urolig ved vaktskiftet på ettermiddagen. I denne halvtimen skal en pleier være ute på avdelingen, mens en annen er på rapportmøtet sammen med dem som nå går på vakt. Men det er jo koselig å ta en kaffe sammen med kollegene, så begge setter seg ned på vaktrommet.

På neste TID-møte blir kartlegginga lagt fram, før personalet diskuterer seg fram til ett eller flere tiltak. I dette tenkte tilfellet kunne det være at en av pleierne ble igjen på avdelinga.

– Vi er blitt flinke til å sette ord på egne tanker og følelser, og til å skille mellom følelser og fakta, sier Rosita.

• Slik vekker kokken Erlend appetitten hos mennesker som knapt kan tygge og svelge

Daglige dødsbudskap

Spesialhjelpepleieren understreker at uro er en del av sykdommen. Verken uroen eller uroens utslag, som for eksempel roping og verbal uro, kan fjernes. En del personer med demens glemmer for eksempel at mennesker de er glade i, er døde. Da kan de stille personalet samme spørsmål om foreldre, ektefelle eller andre utallige ganger i løpet av ei vakt.

– Før svarte hver pleier forskjellig på slike spørsmål. Og du kan jo tenke deg at svarene etter hvert ikke var så gode. Dessuten var det forvirrende å få mange forskjellige svar, sier Rosita Eliassen.

En pleier kunne si at han eller hun som ble etterlyst, snart ville komme. En annen kunne opplyse at vedkommende var død.

– Mennesker med demens opplever sorg hver gang de får et slikt dødsbudskap, sier Rosita.

Kanskje er det ikke nødvendig.

SUPERFORM: Ulf Trøen trenger ikke sette seg selv om han har gått noen kilometer. Han peker og forklarer for lærlingen Abdulhamid Ali og turkameraten Terje Fjelland.

Werner Juvik

Etter at de innførte TID-modellen, er personalet mer samkjørt. Alle svarer nå det samme til for eksempel hun som etterlyser mannen sin. Om noen i personalgruppa er uenige, må de likevel følge det. Virker ikke tiltaket, kan et nytt TID-møte vedta andre.

Ett eksempel på et vellykket tiltak ble innført da en kvinnelig beboer til stadighet etterlyste broren sin. Broren var død, men for at hun skulle slippe å få dødsbudskapet flere ganger daglig, ble personalet og de pårørende enige om at de skulle si at han var på fisketur. Så hver gang hun spurte etter ham, sa pleieren at han var på fisketur. Etterlysningen tok slutt med en replikk fra beboeren: «Svært så mye fisk han må ha nå.»

Grønn, rød og blå pleier

Aktivitetstilbudene på Sørvald bo- og behandlingssenter er basert på kartlegging av beboernes individuelle interesser. Blant tilbudene som er skikkelig populære, er Sangstunden på tirsdag og Gladkoret med gitar og trekkspill hver fredag.

LANDLIG: Beboerne på Sørvald bo- og behandlingssenter har god utsikt over åker og skog.

Karin E. Svendsen

Rosita forteller at de lenge har brukt ideer fra spesialpsykologen Lise Næss. Blant annet ideen om fargemodellen, som innebærer at av tre pleiere er en grønn, en rød, og en blå. Det betyr at en pleier har ansvar for aktivitet, den andre for stell og medisiner og den tredje for kjøkken og forefallende oppgaver.

– Et viktig trekk ved modellen er at aktivitet er like viktig som stell, understreker hun.

Derfor går fargene på omgang, og ingen slipper unna miljøbehandling.

Beboere og personalet på Sørvald samles ofte utendørs – rundt bålpanna, i en av de to sansehagene eller på enga for å hilse på høns, kaniner eller sauer. Mange som viser tegn til rastløshet og uro, får tiltak om å gå tur. En av beboerne er ute på tur fire ganger daglig, alltid i følge med to fra personalet. Rosita Eliassen nekter å godta at ikke det er tid til å gå på tur.

• Siv (19) er helsefaglærling på dagtid. På fritida pleier hun storesøster Frida (22)

– Frisk luft er en menneskerett. Jeg blir provosert når jeg hører om beboere andre steder som ikke kommer seg ut, sier aktivitetslederen på Sørvald.

{f2}