Arne vil hjelpe unge i tide, men har brukt 30 år på reparasjoner

KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

– Mitt ønske er å forebygge, men det jeg har gjort i 30 år i sosialtjenesten er å reparere, sier Arne Ramstad med en liten latter.

Han er utdannet barnevernspedagog og har jobbet i kommunal sosialtjeneste siden 1991. I dag er han avdelingsleder i Nav Bergenhus, og tar imot Fagbladet på sitt kontor midt i hjertet av Bergen. Arbeidsområdet er Kvalifiseringsprogram (KVP) og ungdom. Kort fortalt handler jobben om å få ungdom som søker sosialhjelp så raskt som mulig over på tiltak som kan kvalifisere dem for arbeid. Men også å forebygge at unge dropper ut av skolen i første omgang.

Ungdom i fokus

Dette er en høyprioritert oppgave innenfor Nav-systemet. Det store frafallet i videregående skole, og veksten i antall unge som går på arbeidsavklaringspenger (AAP) eller uføretrygd uten å ha forsøkt seg i arbeidslivet, bekymrer. For mange unge uføretrygdede anses som en trussel mot velferdsstaten. Bestillingen fra politikerne til Nav er derfor å få flest mulig av disse ungdommene tilbake i utdanning og arbeid. Det er ofte en møysommelig oppgave, ettersom årsakene er sammensatte. Mange unge sliter med psykiske vansker, sosiale problemer eller ulike fysiske utfordringer. At unge er blitt latere eller at trygdeytelser sitter løsere enn før, inngår ikke i Ramstad forklaring.

– Nei, det handler mer om at det er vanskelig i dag å få ukvalifisert arbeid. De fleste ungdommer jeg er i kontakt med har et ønske om å komme i arbeid, men det tar ofte lang tid. Spørsmålet er om vi i Nav har tid til å være tett nok på, og følge ungdommen lenge nok.

{f1}

Langsomt arbeid

Å bygge relasjoner og følge brukere over flere år er krevende, men helt nødvendig for å lykkes, understreker Ramstad. Så hvor mange klarer en ansatt å følge tett?

I kvalifiseringsprogrammet, som er et kommunalt tilbud om veiledning, opplæring og arbeidstrening, har hver ansatt 20–30 personer de skal følge opp.

– Det er håndterbart. En statlig kollega har kanskje 150–200 personer. Da går det ikke an.

Avdelingslederen sier det er kjempeutfordring for Nav-ansatte at bemanningen ikke matcher behovet for oppfølging.

– Hvis du spør om Nav har nok ressurser til å gjøre det lovgiver og våre oppdragsgivere forventer at vi skal gjøre? Da er mitt svar, nei, vi har ikke det.

Samtidig stiller han spørsmål ved hva ansatte blir målt på.

– Hvis man blir målt på hvor mange telefoner man tar så er det ikke nødvendigvis det som fører til at brukere kommer i arbeid. Relasjonsbygging og endringsarbeid gjør du med personlig oppmøte – og direkte kontakt.

Stort frafall

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viste at inntil 5500 elever hvert år hoppet av og mistet retten til offentlig finansiert videregående opplæring. Mange av dem havnet i Nav. Men i juni vedtok Stortinget «Fullføringsreformen» som fjernet tidsbegrensingen på tre år. Hensikten er å gi mer tid og et tilpasset tilbud til dem trenger det for å fullføre skolen.

Nav har på sin side gode erfaringer med forebyggende tiltak der man møter elever som sliter, mens de fortsatt er på skolen.

– Det er viktig med tidlig innsats og se brukerne før de kommer hit og blir sittende fast i systemet, sier Ramstad.

Han forteller om en ung jente som stadig sovnet på skolen. Læreren mente hun fikk heller slutte.

– Men Nav-veilederen fant ut at hun var enslig mor som kjørte taxi om natta for å ha inntekt. Ved å sørge for at hun fikk søkt om rett stønad så fikk hun økonomisk bistand. Dermed kunne hun sove om natta og fullføre skolen.

Med på Nav-reformen

Arne Ramstad var med på hele reformprosessen rundt etableringen av Nav. Blant annet var han sterkt involvert i opprettelsen av lokalt Nav-kontor i Årstad bydel i Bergen. Den første Nav-tida var kaotisk med datatrøbbel, underbemanning, nye oppgaver, manglende opplæring og skyhøyt sykefravær. Kritikken haglet og ansatte vegret seg for å flagge at de jobbet i Nav.

– Men ting har endret seg positivt. Vi har bedre oversikt og fått gode systemer på plass.

Målene med reformen er en annen skål.

– De første årene handlet det mye om etablering av lokale kontorer, om samhandling og tette relasjoner. Vi skulle bygge noe felles. Ønsket var et felles fagsystem og en felles inngang. Men hvetebrødsdagene er for lengst over. Når kjerneoppgavene skal utføres så har vi fortsatt to styringslinjer som i perioder kolliderer når det gjelder mål.

En dør, men to luker

Mange kommuner har gitt en statlig enhetsleder fullmakt til å styre de kommunale sosialtjenestene, eller omvendt, de har kommunal enhetsleder i en-ledermodellen. Men slik er det ikke i Bergen. Her har kommunen hånd om sosialhjelpen, men også alt som har med rusarbeid og bo-oppfølging å gjøre.

– Intensjonen med reformen var én dør og koordinerte tjenester. Ja, det er én dør inn, men det er like mange dører på innsiden som før Nav-reformen. De som oppsøker et Nav-kontor i Bergen møter fortsatt en statlig luke og en kommunale luke.

– Hvorfor er det et problem for ansatte at den statlige og den kommunale delen av Nav Bergen har hver sin leder?

– Fordi én leder hadde hatt større styringsrett over totaliteten. Hadde jeg vært ansatt på et lite kontor i en småkommune med en-ledermodell hadde jeg hatt fullmakt til å fatte vedtak både i det statlige systemet og i det kommunale systemet og gjerne i samhandling.

MÅ SE ENKELTMENNESKET: – Det er rom for skjønn innenfor loven om sosiale tjenester. Men vi mangler fleksibilitet og rom for å se brukerne litt bedre enn det vi klarer i dag.

Kathrine Geard

Banne i kjerka

Når ansatte primært har oppgaver i den statlige eller den kommunale delen kan i verste fall to saksbehandlere jobbe med samme bruker uten å vite om hverandre, påpeker Ramstad.

Han er sikker på at lovgivere og politikere hadde sett for seg et mer integrert og samordnet Nav, femten år etter at reformen ble iverksatt.

– Tanken er god, men vi har fortsatt lang vei å gå.

– Hvis du fikk bestemme, hvordan skulle Nav være organisert?

– Det er mulig jeg banner i kjerka, men jeg ville forsøkt en-ledermodell for å samordne mye mer. Jeg ville også samordnet og modernisere lovverket opp mot tjenesteyterne, slik at vi fikk større utnyttelse av mulighetene som faktisk ligger i vårt eget system.

Gå utenfor boksen

– Konkret, hva mener du med det?

– Når en ungdom kommer og registrerer seg som arbeidsledig, må vi ha muligheten til å benytte hele verktøykassa i Nav, uavhengig av om det er et statlig verktøy eller kommunal bistand. Og jeg som ansatt bør ha fullmakter til å benytte meg av de verktøyene og det lovverket som Nav samlet jobber etter.

– Er det tilstrekkelig rom for skjønn?

– Det er rom for skjønn innenfor loven om sosiale tjenester. Men vi mangler fleksibilitet og rom for å se brukerne litt bedre enn det vi klarer i dag. Ti brukere har ti ulike behov og vi klarer ikke se den enkelte godt nok. Det er i alle fall min opplevelse.

Rollemodell

Som avdelingsleder er han opptatt av å skape rom og trygghet for å bruke skjønn og ta selvstendige avgjørelser. Endring skapes ofte ved å tenke utenfor boksen, påpeker han.

– Det handler mye om erfaring og faglig trygghet. Hvis jeg er usikker overfor mine kolleger og signaliserer utrygghet til dem så vil det påvirke dem. Mitt mål er å gjøre meg selv overflødig ved at medarbeiderne mine vet hvordan jeg tenker. De kan jobben sin, har fagutdanning, kan systemet, og kjenner brukerne. Har brukeren sagt det og det, ja, men da er det dette vi skal ta utgangspunkt i i det videre samarbeidet med brukeren, sier Ramstad.

{s1}

Politikernes ansvar

Vi spør hva han mener om skandalen der iallfall 80 personer ble dømt for trygdesvindel.

– I utgangspunktet er dette politikernes ansvar, selv om de hevder at de aldri har sagt at tolkningen som ble brukt var intensjonen. Jo, de har nok sagt det. Det har blitt tolket sånn av det utøvende leddet, de som skriver loven og forskrifter.

Samtidig minner Ramstad om at flere i Nav-systemet, som hadde lest loven og lovtolkning, ga beskjed til sine overordnede om at dette ikke er riktig. Uten at det fikk konsekvenser.

– Det finnes god nok kompetanse i Nav-systemet til å si at dette er ikke riktig, dette må vi se på.

Når fanden leser bibelen

– Men tror du noe av dette også handler om synet på trygdede mennesker?

– Ja. Erna Solberg sa det ikke var noen politiske føringer, men jeg tror ikke på det. Det handler om holdninger. Verdier, etikk og menneskesyn er en ekstrem viktig del av det vi holder på med. Det jeg formidler i det daglige, både til brukere og kolleger vil påvirke hvordan mine kolleger jobber og gjør vedtak, sier Ramstad.

– Hvis jeg leser lovteksten som fanden leser bibelen så vil det komme skeivt ut. Derfor er det viktig å tenke at hvis vi skal gi mennesker muligheter – og enkeltindivider har unike behov – så kan vi ikke standardisere alt.

Mangler og svikt

Nav har over år fått mye kritikk. Folk føler seg mistrodd eller fremmedgjorte, de finner ikke fram i systemet, eller savner mennesker å snakke med. Den negative omtalen av system og regelrytteri er i mange tilfeller berettiget, vedgår Ramstad. Han mener mangler og svikt bunner i forhold som mangelfull kompetanse, regelstyring, for stor arbeidsmengde og hva som vektlegges gjennom målinger. En annen faktor er at mye dialog i Nav-systemet foregår digitalt og skriftlig og er vanskelig forståelig. Elektronisk tilgjengelig informasjon og kontakt har klare fordeler, men også sine klare begrensninger.

– Det er fare for at mange ikke får den bistanden de har behov for og krav på for å kunne skape endring. Og Nav skal bistå til endring.

MÅ TENKE SJØL: Det må være rom for å være kritisk i eget system til det lovgiver og lovtolker sier, mener Arne Ramstad.

Kathrine Geard

For få møter

Av ulike årsaker er det en viss prosent av befolkningen som ikke har tilgang til nett, selv om smarttelefoner har redusert det digitale utenforskapet.

– De fleste som kommer inn her har telefon. Men en del sliter med få bank-ID, og da er du likevel utestengt. Du kan ikke gå inn på digipost eller registrere deg som arbeidssøker på Nav, som er et av vilkårene du må oppfylle.

Det er heller ikke nok fysiske møter mellom brukere og saksbehandlere i Nav, mener han.

– På telefon er det god kontakt, men vi treffes ikke ofte nok ansikt til ansikt. Særlig for folk som sliter med utfordringer er det å møte en person viktig. Kommunikasjon er mer enn ord og mange har behov praktisk hjelp. «Jeg kommer ikke inn på Nav.no og du sier jeg skal hente ut informasjon der, jeg får det ikke til».

Samtidig er det store forskjeller i systemet. Ansatte på kommunal side har gjerne tett dialog med sine brukere, som kan nå dem både på telefon og epost.

Positive brukere

Mange brukere er dessuten fornøyd med tjenestene Nav yter. En god kollega av Arne Ramstad jobbet i mange år i publikumsmottaket på et Nav-kontor og møtte daglig brukere.

– Hun sa, de fleste som kommer inn her sier tusen takk for hjelpen, ha en fin dag!

Det finnes også mange historier om Nav-ansatte som i det stille gjør langt mer for brukere enn det man kan forlange. Ramstad forteller om en kollega som fulgte opp en ungdom som virkelig slet. Hun ringte og vekket ham hver morgen for han var fullstendig ute av døgnrytme. Samtidig framsto han litt pjusk og energiløs. Da veilederen spurte viste det seg at han levde på cola, rosinboller og pizza.

Lunsjavtale hver dag

Hun avtalte derfor at han skulle komme ned på Nav-kontoret hver dag for å lage lunsj sammen med henne. Han stilte og ble underveis utfordret til å prøve nye smaker, og lære seg å spise nye retter. Hvis hun ikke var på jobb var det en annen kollega eller Ramstad som fulgte ham opp. Dette pågikk over fire år.

– Tre, fire år etter ringte det på døra hjemme hos henne, og der står han. «Hadde det ikke vært for det du gjorde hadde jeg ikke vært der i dag, sa han». Han hadde fått seg jobb, kjæreste og barn og ville takke for hjelpen.

Men han kunne gått under radaren til Nav og endt opp som uføretrygdet, påpeker Ramstad.

– Det viser hvor langt ned og hvor tett du må være i noen saker.