Når behandling gjør syk

MARTE BJERKE (TEKST)

marte.bjerke@fagbladet.no

ANDRÉ MARTINSEN (ILLUSTRASJON)

VIDAR ERIKSEN (PRESENTASJON)

{P2428875}

«Bente» skulle få behandling for alkoholavhengighet og psykiske problemer. 

{m2}

I stedet endte hun opp med å måtte behandles for behandlingen.

{/p}

– Hennes verden hadde virkelig rast sammen, sier venninna som møtte «Bente» morgenen etter at hun ble utskrevet fra Mestringshusene.

14. oktober 2020, kl. 09.08:

«Kan du komme?»

Den knappe meldinga utløser en akutt følelse av hastverk. Venninna til Bente slenger jakka over pysjen og styrter ut. Leiligheten hun kommer til er et forvarsel på hva som venter. Her råder kaos, det er ting overalt. 

I stua sitter Bente i sofaen. Dagen før har hun hasta ut av rusbehandlingsinstitusjonen Mestringshusene i sinne og fortvilelse. Venninna har aldri sett henne så dårlig før.  

– Min motivasjon er å fortelle litt om hva som egentlig foregår på innsiden. Bak «glansbildehistoriene», sier «Bente» som er anonym av hensyn til sin nåværende jobb og tredjepersoner i denne historien.

Leif Martin Kirknes

– Hun visste ikke lenger hvem hun var. Hun stilte spørsmål som: «Hva gjør jeg her, hvem er jeg, hvor er jeg?» Hun var suicidal og gjentok seg selv hele tiden. «Det er ikke verdt å leve mer, hvorfor er jeg her? Jeg er feil, alt jeg gjør er feil. Det er best for alle at jeg stikker».

Bente har flere tilbakefall og hasteturer til fastlege, legevakt og sykehus etter at hun kommer hjem fra Mestringshusene. 

{m3}

{mb}

{p2628835}

KAPITTEL 1:

Karrierekvinnen som møter bunnen

{/p}

Nærmere et og et halvt år seinere, i januar 2022, møter vi en kvinne som ser ut til å ha full kontroll på tilværelsen. Selvtilliten ligger i ganglaget, det imøtekommende blikket og det verbale overskuddet. Bente har hatt lederstillinger i store deler av sitt yrkesaktive liv. Hun har erfart at så lenge folk skuer hunden på hårene, er det ingen som ser kaoset på innsiden. 

– Jeg ble veldig syk i den jobben jeg hadde. Jeg sluttet rett og slett å sove og brukte alkohol for å få slappe av, forteller Bente.

– Men egentlig var jeg ikke på plass i hodet.

Åra da yrkeskarrieren nådde toppen, var de åra da Bente befant seg på bunnen av sitt eget liv. Hun husker lite og beskriver perioden som mørk. 

LES OGSÅ: – Vi vet ikke nok om hva slags rusbehandling som virker

På innsiden 

Bente heter egentlig noe annet. Hun er anonymisert av hensyn til sin nåværende jobb og tredjepersoner i denne historien. 

– Min motivasjon er å fortelle litt om hva som egentlig foregår på innsiden. Bak «glansbildehistoriene» om dem som driver behandlingsstedene og statsministeren som klipper snorer, sier hun.

STORFINT BESØK: Statsminister Erna Solberg var snorklipper da Olaf og Margit Olsvik åpnet Mestringshusenes avdeling på Tysnes i 2021.

Camilla Korsnes, Bladet Tysnes

Et dypdykk i «Fritt behandlingsvalg»

I januar varsla helseminister Ingvild Kjerkol i sykehustalen at ordningen «Fritt behandlingsvalg» skal avvikles fra 2023. Forslaget er nå ute på høring. 

Bente er en av pasientene som har benytta seg av retten til å velge hvilken institusjon hun skal behandles i. Hun er ikke alene. Flere pasienter har i media fortalt om et godt helsetilbud de nå frykter skal forsvinne. Men hvilke institusjoner snakker vi om når vi bruker begrepet «Fritt behandlingsvalg»? Hva slags behandling gir de og hvordan er de organisert? Gjennom en serie artikler er dette noen av spørsmålene Fagbladet stiller. Målet er å gi dypere innsikt i driften av de private rusbehandlingsinstitusjonene som er godkjent av Helfo. 

Mestringshusenes to avdelinger på Bolkesjø og Tysnes fikk til sammen den største refusjonen fra det offentlige for sin behandling av ruspasienter i 2021 – i overkant av 96,1 millioner kroner (se mer i faktaboks). 

{f2}

Mens andre forteller om en behandling som har gitt dem nytt liv, var Bente ved å ende livet da hun kom hjem fra Mestringshusene. Dette er hennes historie:

{m7}

{mf}

{p2528855}

KAPITTEL 2:

TV-serien «Exit» blir inngangen

{m8}

{/p}

I 2015 flytter Bente fra Oslo til byen der hun vokste opp. Hun tar et oppgjør med drikkeproblemene og begynner å nøste i årsakene til dem. En mental ryddeaksjon står på «to-do»-lista da dramaserien «Exit» får det til å gå kaldt nedover ryggen på den norske folkesjela. 

For Bente utløser serien en slags posttraumatisk stressreaksjon. Gammelt bunnslam virvles opp. 

– Jeg fikk så mye flashbacks til en periode som fullstendig ødela livet mitt og som jeg har brukt masse tid på å være ordentlig sinna på. Egentlig med alt som foregikk. Kvinnesynet. En mannsdominert bransje som ja, gjør egentlig hva de vil.

Hun er tilbake på bunn, så dypt som hun ikke har vært på mange år. Hun vet hun må ha hjelp.

Olaf Olsvik og Mestringshusene 

Midt i den unisone, moralske fordømmelsen av oppførselen til Norges finanselite, dukker Olaf Olsvik opp som en fugl føniks. Den eksnarkomane eksforretningsmannen med flere dommer på samvittigheten, bekrefter at jo da, det er faktisk så ille. Olsvik har lagt det utagerende jetsettlivet bak seg og driver nå rusbehandlingsinstitusjonen Mestringshusene på Bolkesjø i Notodden. Noe resonnerer i Bente når hun hører Olsvik på TV.

– Jeg følte en connection med ham. Om det var han som type, om det var fordi jeg var vant til å være i miljøer med den type mennesker, eller om jeg følte at han skjønte situasjonen min og hvorfor jeg slet. Jeg vet ikke helt hva det var, sier Bente.

Vinteren 2020 tar hun beslutningen om å legge seg inn på Mestringshusene.

FLASHBACK: NRKs TV-serie «Exit» virvlet opp gjemte minner fra et tidligere yrkesliv. For Bente ble den inngangen til å søke om hjelp og behandling.

Fremantle, NRK

Vettskremt over hva som venter

Gradestokken bikker 25 pluss når bilen med Bente og en kompis tar av mot det gamle hotellet. Det er fredag 19. juni 2020 og siste skoledag for store deler av landets skolebarn. Sola steiker mot frontruta – en perfekt dag å starte ferien på. Men for Bente venter alt annet enn sløving ved det stille vannet som kan skimtes bak den brune bygningen. 

Den siste tida har hun brukt på å være vettskremt. Aner ikke hva som venter eller hvor lenge hun skal bli. Bagen er pakka med klær for ytterlighetene av hva en norsk sommer kan by på. 

– En rar trygghet

Hun er sliten og glad når bilen passerer skiltet med Mestringshusenes logo, tre mennesker med åpne, utstrakte armer. «Vi ser diamanten i alle», lover behandlingsstedet på nettsiden. «Vår jobb er å gi den rusavhengige troen på seg selv, resten er opp til hver enkelt.» 

– Jeg vet ikke, jeg kjente på en eller annen sånn rar trygghet. Jeg har jo stort sett alltid klart meg selv, vært alene, og så kommer jeg opp dit og blir møtt av verdens nydeligste sykepleier, sier Bente.

– Jeg var et vrak, fastslår hun om dagen da hun kom til Bolkesjø.

På innsiden. Vel å merke.

LES OGSÅ: Knallhard kritikk mot private rusinstitusjoner: Mistenkes for å kategorisere pasienter som psykisk syke for å tjene mer penger

HØY PÅ FRISK LUFT: Mestringshusene på Bolkesjø ligger i naturskjønne omgivelser. Bente har brukt mye tid på å gå tur i området. Dette bildet tok hun under oppholdet.

Privat

Høy på frisk luft

Gamle Gran Hotell Bolkesjø har huset både hotellgjester og asylsøkere. Bente får assosiasjoner til danskebåten når hun installerer seg på det lille rommet med vegg-til-vegg-teppe, en pult og en enkeltseng. Eget bad. Utsikt mot parkeringsplassen. På andre siden ligger Gaustatoppen, fjella i Telemark og innsjøen som har gitt navn til hotellet. Stedet er omkranset av skog. Det eneste å bli høy på her, er frisk luft. 

{s5}

Statsministerbesøk og inn med hud og hår

Mestringshusene blir godkjent under ordningen «Fritt behandlingsvalg» for tverrfaglig spesialisert rusbehandling i 2017. Året etter flytter klinikken inn på Bolkesjø, ifølge selskapets årsrapporter. I 2021 åpner institusjonen en ny avdeling på Tysnes med daværende statsminister Erna Solberg som snorklipper. 

Behandlingen er delt inn i tre faser og bygger på den såkalte 12-trinnsmodellen i kombinasjon med gestaltterapi (se faktaboks). Den første fasen er avrusningsfasen. Pasienten går så inn i fase to, eller primærfasen. Her er det behandling i grupper og individuelt. Dagen starter med frokost klokka åtte, etterfulgt av terapi klokka halv ti. Siste terapitime er 12 timer seinere. Denne fasen varer i rundt 12 uker. I fase tre, eller fordypningsfasen, er ikke opplegget fullt så strikt, men pasienten får mulighet til å dykke ned i og bearbeide ulike sider knytta til rusavhengigheten. 

{f4}

Bente hopper rett inn i fase to. Hun har ikke behov for avrusning. Den første uka er det valgfritt hvor mye hun vil delta. Hun går inn med hud og hår:

– Som jeg gjør med alt i livet. 

Langs den snirklete veien mot å bli frisk er mange erfaringer plassert i bagasjerommet – noen om å være menneske, andre om norsk helsevesen.

– Fram til det siste året har jeg vært ekstremt opptatt av å bli likt. På Mestringshusene passa jeg på å «bonde» med og ta vare på alle. Jeg ser kanskje ut som en som bor på Frogner og kan lett bli dømt for å tro jeg er bedre enn andre. Men det er ikke den jeg er, sier Bente.

Fordommer hører riktignok ikke bare mellommenneskelige relasjoner til, de lever i beste velgående også i den offentlige og private delen av helsesektoren, ifølge Bente:

– Du får et stempel på deg når du kommer inn med en psykiatrisk lidelse, det gjør du ikke om du har brekt et bein.

Etter at Bente kommer hjem fra Mestringshusene, har hun lyst til å klage på behandlingen, men hun vet ikke hvordan og hun blir også frarådet det av dem hun er i kontakt med i helsevesenet. «Orker du dette?» «Du kommer ikke til å komme noen vei.» Tilbakemeldingene gjør at hun nøler. Bente mener at pasienter i mye større grad bør motiveres til å klage hvis de ikke er fornøyd, og at det må gis god informasjon og veiledning for hvordan man kan gjøre det.

LES OGSÅ: Alvorlige varsler mot rusinstitusjoner: «Vi ber dere innstendig om at dere kommer på et fysisk tilsyn» - Fagbladet.no

Noe lugger

På Mestringshusene kjenner Bente en sterk motivasjon for å bli frisk og en følelse av fellesskap med de andre pasientene. Likevel er det noe som lugger.

– Hva slags sted er dette?

Hun reagerer på at ansatte og pasienter har et gruppeterapeutisk språk, og opplever en forventning om at pasientene skal adlyde og følge ordre uten å stille spørsmål. Miljøet minner om en sekt, synes Bente. 

– Inntrykket er at du må gjøre det du får beskjed om, hvis ikke går det til helvete. Det er en «one size fits all»-tenkning, mener hun.

I tillegg til det stramme terapiregimet, har pasientene tre husoppgaver i uka som de må bruke en del tid på hver dag. Det kan for eksempel være å ha ansvar for frokosten eller vaske fellesområdene. Oppgavene er kilde til mye konflikt, ifølge Bente. Noen gjør dem samvittighetsfullt, andre sluntrer unna.

{s1}

Mestringshusene vil ikke kommentere

Bente har skriftlig fritatt alle de som omtales i denne saken fra taushetsplikten. Fagbladet har presentert kritikken og de faktiske forholdene for alle involverte, men ingen ønsker å kommentere. Terapeutansvarlig ved Mestringshusene, André Olsvik, skriver dette i en epost:

«Vi er ydmyke for at vårt behandlingsopplegg ikke passer alle. Derfor finnes det heldigvis forskjellige typer behandlingsopplegg med forskjellige filosofier.»

«Dersom en pasient er misfornøyd med behandlingen i helsevesenet finnes det flere muligheter for å klage, for eksempel til Pasientombudet og Statsforvalteren. Vi er ikke kjent med at denne pasienten har benyttet noen av disse ordningene.»

LES OGSÅ: Fagforbundet inngår tariffavtale med privat rusinstitusjon

Tilsynssak på Tysnes

Det er det riktignok andre som har. Ifølge Statsforvalteren i Vestfold og Telemark er det siden 2015 registrert seks klager eller bekymringsmeldinger på Mestringshusene på Bolkesjø. 

(Les mer om klagene i faktaboks.) 

{f3}

I tillegg finner vi en pasientklage på Mestringshusenes avdeling på Tysnes, datert 4. desember 2021. Innholdet i denne ligner på det Bente beskriver. Klageren forteller om lav tilgang på psykolog, trakassering i gruppeterapi og manglende taushetsplikt. Statsforvalteren i Vestland har opprettet tilsynssak mot Mestringshusenes avdeling på Tysnes på bakgrunn av denne klagen. Det er ennå ikke konkludert i saken, og Mestringshusene har også imøtegått påstandene fra pasienten i sitt svar til Statsforvalteren.

• Les mer om innholdet i klagen og Mestringshusenes svar i denne undersaken:

{u1}

Ingen hemmeligheter

Gruppeterapi er en viktig del av behandlingen på Mestringshusene. Bente opplever at presset på å fortelle er stort. Strategien er at alt skal på bordet, det er ikke lov til å ha hemmeligheter. Snart er det meste av livet dissekert i fellesskap. 

– Det ble veldig mye seksuell prat. Sexlivet ble bretta ut i detalj i plenum. Vi kjente hverandre ekstremt godt, samtidig som vi var 30 pasienter som var ekstremt ulike, sier Bente.

{s2}

Behandlingsstaben på Mestringshusene består av lege, psykiater, psykologspesialister, sykepleiere, vernepleiere, sosionom og miljøterapeuter/helsefagarbeidere, i tillegg til rusterapeuter med egenerfaring, ifølge søknaden sendt til Helfo i 2017. Bente understreker at hun møter mange dyktige behandlere på Mestringshusene, men at kompetansen til terapeutene varierer. 

Ber om å bli flytta til annet behandlingssted

I løpet av den første uka skjønner Bente at hun er på feil behandlingssted. Hun har behov for mer individuell oppfølging av psykolog. På Mestringshusene skal hun ha time med psykolog annenhver uke. 

– Jeg sa ganske klart fra til vakthavende psykolog at jeg tror dette blir feil for meg. Dette er et sted som fokuserer veldig på rusen, og jeg trenger å rydde opp her, sier Bente og peker mot hodet.

Sov på det, du tenker sikkert annerledes i morgen, er beskjeden fra psykologen. Hun får ingen hjelp til å finne et behandlingssted som passer henne bedre, men blir henvist til å lete på internett. Bente resignerer. Jeg orker ikke ta kampen, tenker hun og gjør et valg om å overgi seg, gå «all in» og håpe at det funker.

– I ettertid har jeg tenkt at de tviholdt på meg. Det oppleves som at økonomien var viktigere enn pasientens interesser, sier hun om forsøket på å bli overflytta til en annen institusjon.

Mestringshusene vil ikke kommentere denne enkeltsaken og Fagbladet har ikke lyktes å komme i kontakt med den vakthavende psykologen. Påstandene fra Bente er sendt både ham og terapeutansvarlig André Olsvik på epost. Olsvik skriver på generelt grunnlag at Mestringshusene har ventelister på folk som er henvist til behandling, og at de absolutt ikke er interessert i å holde på pasienter som ikke er motiverte for å være hos dem.

Et ulovlig forhold

Romantiske og seksuelle forhold er forbudt på Mestringshusene. Den sommeren utvikler likevel Bente et nært vennskap med en av de mannlige pasientene. La oss kalle ham «Svein». Bente og Svein er begge glad i å trene og tilbringer mye tid i turløypene rundt Bolkesjø. 

– Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg flørta med ham. Man har behov for litt, eller jeg hadde i hvert fall det, nærhet. Det var mange som rett og slett var litt frustrerte når det kom til de tingene der, sier Bente.

{s4}

De to er diskré, men bestemmer seg etter en stund for å teste ut forholdet. En sein fredagskveld sniker Bente seg ut av rommet. Hun får kalde føtter før hun rekker å trå ned i korridoren. 

– Jeg har jo aldri gjort noe ulovlig i hele mitt liv, du blir jo helt hjernevasket, og jeg vet at det der får du ikke lov til, sier Bente.

Et hemmelig møte

Idet hun lukker døra til Sveins rom, har hun mest lyst til å snu og gå ut igjen. 

De blir enige om å se en film. Rommet er lite og det eneste stedet å sitte er i senga. Svein kysser henne.

– Jeg kjente fra sekund én at dette er helt feil på alle mulige nivå. 

Hjernen leter etter rømningsveier: 

– Jeg tror samtlige kvinner har vært i en sånn situasjon. Blir det gærent hvis jeg bare sier at du, dette funker ikke, jeg må gå? Er det innafor å si, eller blir han sinna da? Altså tusen tanker, sier Bente.

Kyssingen utvikler seg til kjærtegn når handlekraften slår inn. 

– Jeg kjente bare at jeg må avslutte dette, så jeg tenkte hva er den kjappeste, dette høres helt forferdelig ut, sier hun.

– Den kjappeste måten jeg kan komme meg ut herfra på er å gi ham en «hand job».

Ikke lenge etterpå er Bente tilbake på rommet sitt. Dagen derpå snakker hun med Svein om hvor feil alt ble, at hun synes han er en strålende fyr og at de kanskje bare kan legge dette bak seg? Jo da, etter et litt kleint intermesso, går de inn i andre akt som venner. 

{m6}

{me}

{p2628835}

KAPITTEL 3:

Behandlingen tærer på psyken

{/p}

Bente nærmer seg slutten av fase to. Det intense behandlingsopplegget og den begrensede tilgangen på psykolog begynner å tære på henne. 

– Jeg var rett og slett så sliten. Jeg hadde ikke fått den psykologoppfølgingen jeg hadde blitt lovet. Altså én gang hver fjortende dag er jo lite i seg selv, men etter kort tid gikk psykologen min ut i ferie og var borte i fire uker, sier Bente.

Hun tar på seg rollen hun har hatt hele livet – en som er på toppen av det hele.

– Jeg ble en som var der for andre, jeg følte meg nesten som en terapeut selv. Flere kom til meg med sine ting og jeg gjorde alle husoppgaver og gjerne husoppgavene til noen andre. Hvis vi ble spurt om å bidra med noe ekstra, sa jeg alltid ja. Til slutt slet jeg både med å slappe av og sove. Jeg var helt gåen, sier Bente.

– Det ble et bråk uten like

En morgen tropper hun gråtende opp på vaktrommet. Kroppen skriker etter hvile. Hun ber om å få en dag fri. Det hender at pasienter innvilges fri, og nå sier sykepleieren som tar imot henne at hun kan gå på rommet sitt så skal han sende en terapeut inn til henne. De andre har starta på dagens gruppeterapimaraton når terapeuten Bente har mest tillit til banker på døra. Hun forteller at hun trenger å samle seg litt. Den siste tida har det vært mye bråk om folk som ikke gjør husoppgavene sine, og dette er også noe Bente irriterer seg over.

– Jeg syntes det var så urettferdig opplegg og urettferdig behandling. Jeg opplevde at noen fikk lov til å gjøre akkurat det de ville, mens noen gjorde alt for alle andre.

Bente er forbanna og utslitt. Men terapeuten vil ikke gi henne fri. I stedet vil han at hun går inn i gruppeterapien og forteller det hun har fortalt ham. Bente ber innstendig om å få slippe. Hun trenger bare en dag til å roe seg, så vil dette gå over av seg selv. Terapeuten står på sitt. Hun opplever at hun presses til å fortelle hva hun mener om oppførselen til fire andre pasienter i gruppeterapien. To av dem er venner som nå ikke vil ha noe mer med henne å gjøre. 

– Det ble et bråk uten like, sier hun.

Bente mener støyen kunne vært unngått hvis hun hadde møtt forståelse og fått en fridag.

Hun hevder at hun i etterkant får en form for unnskyldning av terapeuten.

– Men det hjelper jo ikke meg! Nå er det blitt et helvete for meg å være her, sier hun, som opplever at hun nå tildeles rollen som «en som lager bråk».

Medpasient: Pliktoppfyllende og «skapte mye drama»

Fagbladet har gjentatte ganger og gjennom flere kanaler forsøkt å komme i kontakt med terapeuten som ikke ville gi henne fri, men har ikke lyktes. 

En tidligere pasient bekrefter til Fagbladet at gruppeterapien som beskrives over fant sted. Vedkommende beskriver Bente som pliktoppfyllende og tviler ikke på at hun var sliten. Denne pasienten opplevde også å bli nektet fri. Medpasienten sier samtidig at hen ikke opplevde noe press om å utlevere seg i gruppeterapi, og at oppfatningen av Bente var at hun «skapte mye drama rundt seg». Vedkommende er fornøyd med behandlingen på Mestringshusene.

Ber om mer psykologhjelp

Bente ber nå om mer psykologhjelp. En av psykiaterne har kapasitet til ukentlige timer og tilbyr å overta behandlingen av henne. Bente spør om å bli overflytta. 

Den driftige innstillingen blir ikke premiert av terapeutansvarlig. Han innkaller til et møte der han konfronterer Bente: Du kan ikke bare shoppe psykologer. Shoppe psykolog? Jeg ber om mer hjelp, sier hun. 

Terapeutansvarlig argumenterer for at gruppeterapien er arenaen for å bearbeide det hun sliter med. Ta det ut i gruppa, er budskapet.

Hun sitter på møterommet med opplevelsen av å bli stempla som en som forventer en form for ekstraservice, en som er like strigla på innsiden som på utsiden. Hun gråter, klarer ikke å argumentere for seg, føler seg fullstendig misforstått.

– Jeg ville jo bare ha hjelp, bli frisk og jeg visste hva som fungerte for meg. Jeg opplevde at terapeutansvarlig mente han visste bedre hva jeg trengte, sier hun.  

I tida som følger får hun noe mer psykologhjelp, men det forhindrer ikke det som snart skal bli det endelige nådestøtet for Bentes opphold på Mestringshusene. 

Mestringshusene kjenner seg ikke igjen

Terapeutansvarlig André Olsvik skriver på generelt grunnlag i en epost: 

«Vi ønsker ikke å diskutere taushetsbelagt informasjon i media, verken i denne eller andre saker.»

«Samtidig må det understrekes at vi overhodet ikke kjenner oss igjen i beskrivelsene av det som skal være pasientens oppfatning av konkrete hendelser.»

{mg}

{p2628835}

{m9}

KAPITTEL 4:

Hemmeligheten og avsløringen

{/p}

Høsten er kommet til Bolkesjø når Bente går inn i tredje fase av behandlingen. Hun setter pris på den nyervervede friheten. Nå kan hun bevege seg ut av området uten følge og dagene er ikke fullt så regisserte. Hun har tilgang på bil og det hender hun tar seg en tur til Kongsberg eller andre steder i nærheten. 

I denne fasen er det også familieuke på Mestringshusene, ledet av Margit Olsvik, kona til Olaf Olsvik. Det er spent stemning og høyt stressnivå når de store følelsene slippes løs i terapirommene. Skam, svik og revnede relasjoner som forsøksvis skal repareres. Bente har invitert broren sin og sin avdøde mor – en del av behandlingsopplegget handler om å gjøre opp også med de døde. Når broren ikke kommer, tar hun fatt på den vanskelige familieuka alene.

{f1}

Hemmeligheten som må ut

Midtveis i uka avslører en av vennene hennes en hemmelighet i gruppeterapien. Åpenheten får Bente til å tenke på det som skjedde inne på rommet til Svein. Det har hun aldri fortalt til noen. Hun har en hemmelighet, og hemmeligheter er ulovlige. Samvittigheten gnager når hun ber om en hastetime med psykologen. Der forteller hun hva som skjedde på rommet til Svein for flere uker siden, og forsikrer at dette for lengst er et tilbakelagt kapitel.

Hva gjør jeg nå, spør hun. 

Hun vet hun må forberede seg på at forholdet kan bli tema i gruppeterapien, selv om det er det siste hun vil. 

Psykologen beroliger henne, gir inntrykk av at det ikke er så farlig. Dette blir mellom henne og Svein.

Bente er letta når hun går ut av kontoret, med følelsen av at det hun har fortalt ikke tas videre.

Fagbladet har vært i kontakt med psykologen. Vedkommende kommenterer ikke saker om tidligere pasienter.

Avsløringen

Når familieuka nærmer seg slutten, går Bente med en underlig følelse av at pasientene og personalet ser rart på henne. 

– Jeg tenkte at ok, nå er du sliten og paranoid. Du må bare komme deg gjennom dette. Det er litt sånn vi blir lært opp: Når vi setter spørsmålstegn ved ting eller lurer på noe, er vi bare paranoide, sier Bente.

Ikke lenge etter skal Svein ut i permisjon. Bente tilbyr seg å være sjåfør, siden ingen andre har tid til å kjøre ham dit han skal. Det blir hyggelig, tenker hun. Klokka halv åtte setter de seg i bilen. Gleder du deg til å komme hjem nå da, spør hun når de kjører ut på Follsjøvegen og legger tunet og det gamle hotellet bak seg. Jo, nei, han har det ikke så bra. Hva har skjedd, spør hun. Nei, det er det der med deg og meg. Deg og meg? Bente skjønner ikke. Det er jo så lenge siden, og de har skværet opp. Er det ingen som har snakka med deg om hva som har skjedd, spør Svein. Pulsen øker. Nei? 

I etterkant av Bentes hastetime til psykologen der hun etter store samvittighetskvaler åpner seg om det som skjedde på rommet til Svein, informerer psykologen terapeutansvarlig ved Mestringshusene. Terapeutansvarlig ber en av terapeutene konfrontere Svein om forholdet i gruppeterapi. 

Ifølge en tidligere pasient som var til stede i denne gruppeterapien virket det ikke som Svein hadde lyst til å fortelle. Medpasienten reagerer også på at noe Bente hadde sagt til psykolog endte opp i gruppeterapi der Bente ikke var til stede.

Usikker på om informasjon lekka ut

Ryktet løper både foran og etter Bente. Det er sånn hun opplever det – at hun blir en vandrehistorie. Det hun betrodde seg om til psykologen er nå allemannseie. 

Pasienten som var til stede i gruppeterapien vet ikke om informasjon fra gruppa lekka ut til de andre pasientene. Vedkommende kjenner til én annen pasient utafor gruppa som har fått historien gjenfortalt. 

– Nå er grensen min nådd

Etter å ha sluppet av Svein, returnerer Bente til Mestringshusene i fullt sinne.  

– Jeg eksploderte på veien tilbake. Det er jo egentlig bare Guds lykke at jeg ikke kjørte av veien. Jeg var så fortvilet, sier hun.

Hun svinger inn foran skiltet med de åpne armene, ser utover det myke innlandslandskapet, parkerer bilen og marsjerer inn på vaktrommet: Hva er det dere holder på med?

– Nå er grensen min nådd, nå er det nok! 

Hun forlanger å få snakke med Olaf Olsvik, men får en telefonsamtale med terapeutansvarlig André Olsvik, sønnen til Olaf.

– Han får det til å høres ut som det er jeg som har gjort noe galt, fordi jeg har brutt reglementet. Han viser ingen forståelse for brudd på taushetsplikt eller hvor vanskelig dette er for meg, hevder Bente.

Sov på det, er mantraet, og det er det hun gjør. Morgenen etter børster hun det mentalt av seg og går inn i en ny terapitime med kvinnegruppa på Mestringshusene. Der blir hun oppfordret til å fortelle om siste døgns begivenheter. Bente parerer med at dette har hun lagt bak seg, men terapeuten vil ikke slippe. Hun må fortelle. Ingen hemmeligheter. En demning åpner seg: 

– Det jeg opplevde i går er så brudd på tillit som jeg aldri har opplevd i hele mitt liv, sier hun.

Ifølge Bente vekker historien sterke reaksjoner i kvinnegruppa. Hvordan skal de tørre å åpne seg når de risikerer at det de forteller til psykologen ender opp som snakkiser blant pasienter? Terapeuten minner om at dette er tverrfaglig behandling. 

Fagbladet har vært i kontakt med terapeuten som ledet kvinnegruppa. Hun har henvist oss til terapeutansvarlig André Olsvik som skriver dette på epost:

«Det gjelder det samme for henne som alle andre ansatte hos oss. Vi uttaler oss ikke i media om dette annet enn de svarene vi allerede har gitt.»

Det har heller ikke lyktes oss å komme i kontakt med pasienter som var i kvinnegruppa.

{mc}

{p2528845}



KAPITTEL 5:

Utskjellingen og sammenbruddet

{m4}

{/p}

Når Bente går ut av terapirommet blir hun stoppa av en mannlig terapeut, en av dem hun har lavest tillit til. Hun opplever det som at han beordrer henne inn på kontoret sitt: Inn her. Nå. Bente nekter. Kan jeg i det minste ta med meg noen som støtte, spør hun. Nei, det får hun ikke. Inne på rommet venter tre andre terapeuter. Hun setter seg på en stol overfor dem. Bente husker det slik: Den mannlige terapeuten reiser seg, bøyer seg over henne. 

– Han sa noe sånt som: Du har faen meg vært et helvete fra dag én. Det nytter ikke å ha noe med deg å gjøre. Du skaper bare kaos og går rundt og konspirerer og prater og slenger usannheter i gangene. 

– Jeg ble så tatt på senga, sier Bente. 

– Jeg har fire stykker foran meg og sitter der helt alene, fullstendig forsvarsløs.

Men hva er det du sier, spør hun. Mange kommer jo til meg med sine ting, jeg prøver så langt det lar seg gjøre å ikke si noe om noen ting. Jeg har bedt om mer hjelp, men har fått beskjed om at det får jeg ikke, og så skjer dette her. 

– Jeg brøt fullstendig sammen. Han sa så mange fæle ting og jeg gråt og gråt og klarte ikke å komme fram med noe fornuftig, og så sitter den ene kvinnelige terapeuten der og sier: Er det noe i din egen historie som gjør at du er så opprørt nå? 

Stemmen tykner på den andre siden av kafébordet, tårene renner. 

– Nå er det slutt. Nå finner jeg meg ikke i mer, hvisker hun.

– Så sier han: Det skal faen meg bli så jævlig deilig når du drar, vi gleder oss. Stikk ned og pakk sakene dine og kom deg til helvete ut herfra.

{s3}

Et lukket rom

Fagbladet har vært i kontakt med de fire terapeutene som var til stede i møtet Bente beskriver over. Ingen kommenterer enkeltsaker som omhandler pasienter, tre av dem henviser til André Olsvik. Vi har derfor ikke fått dokumentert hva som skjedde inne på rommet fra andre kilder. 

Vi har vært i kontakt med en tidligere ansatt som har hørt om episoder der den mannlige terapeuten har kjefta på og vært ufin med andre pasienter. En tidligere pasient som Fagbladet har vært i kontakt med forteller også, uavhengig av den ansatte, at det ikke var uvanlig at den mannlige terapeuten skjelte ut pasienter.

{md}

{p2328845}

KAPITTEL 6:

Avreisen og oppløsningen

{m5}

{/p}

{ma}

Bente gjør som hun blir bedt om, pakker sakene sine og drar. Hun opplever at psykiateren som skriver henne ut viser forståelse og lover å sørge for at hun får videre hjelp på distriktspsykiatrisk poliklinikk.

13. oktober 2020 kommer hun hjem til en tom leilighet og følelsen av å ha mista seg selv fullstendig. 

– Jeg visste ikke hva jeg sto for, hva som var lov og ikke lov. Jeg mista hele meg selv. Jeg visste ikke hvem jeg kunne stole på. Det var ingenting igjen, sier hun.

Bente forsøker å komme i kontakt med terapeutansvarlig og terapeuten som skjelte henne ut på Mestringshusene, via Messenger og tekstmelding, men får ikke svar. 

Hei 😊. Det ble en kjip slutt på Bolkesjø men jeg er opptatt av å lære og gå videre. (Samme melding sendt til Andre.) Er det mulig med en prat en dag?

– Når jeg ser tilbake på oppholdet kan jeg si at jeg aldri har følt meg så umyndiggjort som da. Jeg har aldri mista meg selv i så stor grad, følt meg så misforstått. Jeg ble behandlet som om jeg var tre år, uten egen vilje eller eget hode, ja, det var som om jeg var en robot.

Vil tilbake

Når det nærmer seg jul 2020, vil hun likevel tilbake til Mestringshusene.

– Altså, det er jo det samme som i en sekt hvor du blir utstøtt, du savner den, det er en eller annen rar trygghet og tilhørighet der. Og det sier jo litt da, at det liksom er gått inn i hodet ditt. Jeg ville aldri anbefalt noen å reise til Mestringshusene i dag.    

Bente mener miljøet og behandlingsopplegget minner om en sekt, der ritualer og terapeutisk stammespråk bereder grunnen for total underkastelse og fravær av kritiske spørsmål. Hun er samtidig tydelig på at hun ikke er kritisk til at det settes krav til pasientene, at det er struktur og rammer å forholde seg til. Bente mener noen pasienter trenger et svært strengt regime hvis de skal klare å bli og holde seg rusfrie. Kritikken retter seg mot holdningene hun møtte hos en del av terapeutkollegiet og det hun mener er maktutøvelse overfor pasienter. 

– Opplever du at du måtte behandles for behandlingen?

– Ja, jeg måtte finne meg selv. Jeg måtte begynne helt på nytt.

{u2}

Norsk rusbehandling: – Katastrofe

Etter oppholdet på Mestringshusene, får Bente behandling ved distriktspsykiatrisk poliklinikk. (Les mer om dette i undersaken «Overlege: – Hun virket nesten traumatisert»)

Sommeren 2021 legger hun seg inn på en annen rusklinikk som er godkjent av Helfo gjennom ordningen «Fritt behandlingsvalg». Her fortsetter hun arbeidet med å bli frisk. Behandlingen fra én enkeltpsykolog har hatt særlig stor betydning for at hun i dag har det «bedre enn jeg noen gang har hatt det». 

Men hun feller ingen nådig dom over erfaringene hun har gjort seg som pasient ved to rusinstitusjoner: 

– Katastrofe. Helt katastrofe.

Bente vil ikke ta stilling til om det i framtida bør være offentlige eller private aktører som skal tilby helsetjenester innafor rus og psykiatri, men hun er tydelig på ett punkt: 

– Hvis private skal ha lov til å holde på sånn som i dag, med godkjenning fra det offentlige, må det være tilsyn og kontroll med hvordan de opererer. Uanmeldt, mener hun.

– Alle kan ha ting på stell, alle kan juge og pynte på brura, hvis de er forberedt.

Tilsynssak på Tysnes

I en pasientklage til Statsforvalteren datert 4. desember 2021, beskriver en tidligere pasient sitt opphold på Mestringshusenes avdeling på Tysnes. Opplevelsene er til forveksling like de erfaringene «Bente» har fra behandlingen på Bolkesjø.

I klagen står det: «Lav tilgang på psykolog, tilfeller hvor terapeuter har trakassert, hengt ut og utstedt trusler mot flere pasienter i gruppeterapi, manglende taushetsplikt mellom personal og pasienter. Sensitiv informasjon har blitt spredt.»

Mye er sladdet i dette dokumentet, men det kan se ut som en lege har formulert klagen. Mot slutten kan vi lese dette:

«Oppsummert kan man derfor se at pasienten har fått sin psykiske helse forverret av denne situasjonen, og at risikofaktoren nå er høyere enn ved innskriving ved Mestringshusene ved flere tilfeller.»

Statsforvalteren i Vestland har opprettet tilsynssak mot Mestringshusenes avdeling på Tysnes på bakgrunn av denne klagen. Det er ennå ikke konkludert i saken. I Mestringshusenes svar til Statsforvalteren skriver institusjonen blant annet: 

«Vi tar klagers oppfatninger på alvor og ser at det kan være rom for forbedringer på visse punkt. Det har skjedd brudd på noen rutiner, hvilket gjennomgås nedenfor. Ut over det kjenner ikke klinikken seg igjen, men har forståelse for at dette er pasientens subjektive oppfatning.

Blant de momentene i saken vi ikke kjenner oss igjen i er påstand fra pasienten om brudd på taushetsplikten, samt påstand om trakassering/uthenging.

Anklagene er ikke konkretisert. Da er det også vanskelig å svare på dem. Vi tar taushetsplikten på alvor. Det kan skje i gruppeterapi at pasienter føler seg presset eller ukomfortable, men dette er en balansegang behandlerne er klar over og vurderer hele tiden.»

Og: «Når det gjelder avvik i denne saken har vi gått gjennom alle prosedyrer og hva som kan forbedres i forhold til at personalet kjenner og følger disse rutinene. Ikke kun personalet som var involvert i denne saken, men alt personell.»

Overlege: – Hun virket nesten traumatisert

Det er ikke første gang Bente forteller historien om det som skjedde på Mestringshusene. Overlegen ved den distriktspsykiatriske poliklinikken der Bente har vært til behandling, har hørt historien flere ganger. Overlegen forteller om møtet med Bente 26. november 2020, en drøy måned etter at hun blir utskrevet fra Mestringshusene:

– Hun var ganske oppløst og hadde et veldig behov for å snakke om det. Hun virket nesten traumatisert og var veldig preget. Hun var sårbar fra før, og opplevelsene på Mestringshusene trigget nok noe av hennes gamle sårbarhet. Hun hadde valgt å dra dit på grunn av sin fortid og trodde dette var det rette stedet, forteller overlegen.

I journalen har hun notert at Bente følte seg overlatt til seg selv da hun kom hjem. Når hun starter i behandling ved distriktspsykiatrisk poliklinikk framstår hun «uten realitetsbrist, vrangforestillinger eller angstproblematikk og med ressurser og evne til refleksjon». 

Bente går gjennom et lengre terapiløp etter at hun blir utskrevet fra Mestringshusene. Det går mye opp og ned for henne i denne perioden, forteller overlegen.