KATHRINE GEARD kathrine.feard@fagbladet.no

«Jeg kjente det med en gang hun nye kontaktpersonen min begynte å snakke med meg. Hun var så god i stemmen og så varm i øynene. Hun kunne snakke om vonde ting, men allikevel var jeg trygg»

Sitatet er hentet fra den ferske boka «Barnas barnevern», som er skrevet av barnevernsansatte i samarbeid med sju såkalte barnevernproffer – unge som har egen erfaring med barnevernet.

I boken tar forfatterne til orde for at barnevernet må lytte mer til barna, vise mer kjærlighet og være en nyttig og samarbeidende tjeneste for nettopp barna.

– Vi som har vært lenge i barnevernet, veit at ungene har hatt ganske liten plass både i det praktiske arbeidet og i kunnskapsgrunnlaget vi har hatt for å gjøre jobben vår, sier barnevernleder i Tromsø kommune Aina Isaksen.

– Nå dreier det seg om å la barn få være hovedpersonen i sin egen sak, sier barnevernleder i Drammen kommune, sier Kari Dehli Halvorsen.

De er to av forfatterne i boken.

– Barnevernsansatte med bakgrunn fra høyere utdanning kan bidra til å skape en språklig barriere med foreldre

– Må reformere

– Mener dere at barnevernet ikke er trygt for barn i dag?

– Barnevernets praksis har i stor grad handlet om å få til samarbeid med foreldre. Få dem til å ta imot hjelpetiltak og endre seg. Selvfølgelig med den hensikt at barnet skal få det bedre, sier Halvorsen.

Hun mener imidlertid at barnas perspektiv har manglet i prosessene.

– Barnet kjenner sin livssituasjon best vet om tiltakene familien får, hjelper. Men faktisk gjøre det sammen med barnet.

Tydeligere rettigheter

Aina Isaksen påpeker at barn gradvis er blitt trukket mer med de siste 20 åra hun har jobbet i barnevernet.

Derfor er også praksisen i barnevernet i ferd med å endre seg.

– Men det er fortsatt en del å gå på. Mye foregår ennå på foreldres premisser, sier Isaksen.

Forfatterne mener tiden er moden for mer direkte dialog med barna om hvordan de opplever situasjonen, og hvilke hjelpetiltak som er bra for dem.

Ap-politiker: – Jeg er ikke imponert over regjeringens satsning på barnevernet

Forskning: Barna deltar i liten grad

I boken refererer forfatterne til professor Marit Skivenes ved Centre for Research on Discretion and Paternalism ved Universitetet i Bergen som gjennom sin forsking har vist at barn i alt for liten grad deltar i norsk barnevern og familievern.

Dette er hovedgrunnene til at fagfolk vegrer seg mot å involvere barn, ifølge denne forskningen:

* Et ønske om å beskytte barn mot det vonde de har opplevd, og ikke sette dem i lojalitetskonflikt.

* Mange mener at barn ikke har tilstrekkelig evner eller modenhet til å bli involvert, andre mener det ikke betyr noe for beslutningen om barn er med eller ikke.

* Beslutningstakere mangler kompetanse og opplæring i det å snakke om sensitive temaer med barn

* Det er ikke gode strukturer for å involvere barn i nemndene eller på barnevernkontorene

– Samarbeid med foreldrene

Kari Dehli Halvorsen mener at de som ofte får plass i mediene er foreldrene som er veldig kritiske til barnevernet.

Erstatningssakene mot barnevernet derimot gjelder ikke for mye inngrep i barns oppvekst, men at de gjorde for lite eller feil ting.

– Veldig mye handler om at vi har samarbeidet med foreldre uten å avdekke hva som var problemet bak fasaden. Så sitter ungene som unge voksne og sier at: dere burde skjønt at jeg trengte noe helt annet. Derfor er det så viktig å sette ungene i sentrum, sier Halvorsen.

– Hvis vi tar utgangspunkt i barnet, og ikke foreldrene, vil vi oftere treffe med riktige tiltak. Da blir også tiltakene vi setter i verk, tryggere for barnet, mener Halvorsen.

– Barnevernet mangler tid og kompetanse

Trenger bedre timing

Et tema som forfatterne trekkes fram, er at tvang og for raske tiltak kan skade barnet mer enn selve situasjonen barnet er i, fordi barnet opplever at det mister kontrollen over eget liv.

– Barn har kanskje fortalt på skolen at de er blitt slått. Så ringer skolen til barnevernstjenesten, som så vurdere at volden er så grov at politiet blir kontaktet. Så blir det dommeravhør av barnet og foreldre kommer kanskje i varetekt. Da må barneverntjenesten gjøre et hastevedtak og flytte barnet til et annet hjem mens foreldrene blir tatt av politiet, sier Halvorsen, som mener bedre timing har alt å si.

Hvem har det travelt

Isaksen understreker at det noen ganger må det brukes tvang, og at det ikke er slik at man ikke skal politianmelde.

Men fra ungdom med erfaring fra barnevernet har hun fått spørsmål om hvem det haster for.

– Hvem er det som har det så travelt? Er det ungene som har levd i dette lenge? Eller er det oss voksne som det blir så vondt for at vi får det kjempetravelt? Så går vi for raskt inn fordi det er så ubehagelig for oss å vite om det vonde ungene opplever.

– Vi får enormt behov for å vise handlekraft og ordne opp, i stedet for å snakke med ungene om hva vi skal gjøre og når skal vi gjøre det. Vi må legge en plan så det er trygt for ungene når vi faktisk gjennomfører de tingene som må gjøres.

Fagforbundet støtter Ap: Vil ha slutt på kommersielt barnevern - møter motstand fra NHO

På tvers av tradisjoner

Personlig egnethet hos dem som jobber i barnevernet, er et annet tema for den nye boka.

Når de unge snakker om hva som skaper trygghet for dem, så er de opptatt av å bli møtt med varme og oppriktig interesse for det de forteller, ifølge forfatterne.

– Det høres nokså selvfølgelig ut?

– Jo, men vi er opplært til å ha profesjonell distanse og ikke synlig la oss berøre av ting. Så sier proffene at de trenger at vi rommer det de forteller og også møter dem med følelsesuttrykk. Det er ganske opplagte ting, men det kolliderer altså med en del av fagetikken, forklarer Isaksen.

«Skal jeg jobbe med kjærlighet?»

Denne måten å tenke på, som innebærer endring av måten å jobbe på, møter motstand i noen fagmiljøer. For eksempel har begrepet kjærlighet vært uvant for mange.

– Skal jeg jobbe med «kjærlighet» til disse barna? Er ikke det noe som er forbeholdt nære relasjoner, barna mine og kjæresten min, og ikke de jeg jobber med? Men disse barna sier jo at det som gjør at de overlever, er at de møter mennesker som gir dem kjærlighet. For det er det som mangler i det de kommer fra, sier Halvorsen.

Hun legger til at denne måten å jobbe på blir lettere å forholde seg til for barnevernarbeidere straks de oversetter kjærlighet med hjertevarme eller varme øyne.

Systemkritikk

En del av kritikken mot barnevernet er at systemet ikke er solid nok. Ansatte må ta for vanskelige beslutninger på for tynt grunnlag.

– Er det noe dere kan være enige i?

– Dette er en annen debatt enn det vi drøfter i boka. Det er ikke noe som heter autorisert barnevernspedagog eller sosionom i barnevernet. Du ville jo aldri sagt i en liten kommune at kommunen er så liten at vi kan ikke ha kommunelege. Vi må bare ha en som ikke har legeutdanning. Men det kan du når det gjelder barnevern fordi det ikke har autorisasjonskrav, sier Halvorsen.

Slitasje og kritikk

Forfatterne forteller at alt hatet mot barnevernet, som øker i omfang på sosiale medier og som de mener også tar mye plass i mediene, sliter på de ansatte i barnevernet.

– Det er veldig slitasje på dem som jobber i barnevernet. Vi trenger at folk har en trygg arbeidsplass, sier Halvorsen.

– Men det finnes jo folk som vil ha et godt barnevern, som er kritiske?

– Ja, men vi ønsker også å reformere barnevernet. Vi jobber for å sitte i de komiteene som vurderer om det bør være andre kompetansekrav, vi skriver bøker om hvordan vi endrer praksis. Vi samarbeider i nettverk i fylket og med fylkesmannen om hvordan vi skal gjøre kvalitetsforbedringer. Selvfølgelig vil vi ha det. Men at det er rettssikkerhet i Norge for barn og familier, ja det tenker jeg det er, sier Halvorsen.

Viktigst med timing

Så hva handler kritikken til Halvorsen og Isaksen egentlig om?

– Vi snakker om timing og hvordan man gjennomfører dem. Det er helt åpenbart at i noen tilfeller må vi faktisk flytte barn ut av hjemmet og ganske raskt også. Men vi må gjøre noe med timingen og på hvilken måte vi involverer ungene i dette.

– Så hvis bare ungene blir hørt, da er alt bra i barnevernet?

– Nei da, vi må jobbe kontinuerlig med mange ting i barnevernet, men jeg tenker at dette er et av de grunnleggende områdene vi må bli bedre på. Barnevernet skal handle om ungene. De skal være hovedpersonene.

– Gammelt nytt for oss som jobber i barnevernet

Det uttaler leder i Faggruppe Barnevern i Fagforbundet, Kjell Arne Lie.

Lie jobber til daglig i tiltaksteamet til barnevernet i Horten kommune. Han påpeker at temaene i den nye boken om barnevernet har vært jobbet med de siste fem årene.

– Det kan godt hende boka kan være nyttig og bra for mange, men ikke for oss som allerede jobber i barnevernet. Vi har lenge ment at det er riktig at barn medvirker mer, sier Lie.

Han påpeker at det er opplest og vedtatt at barnevernet har hatt for lav kompetanse, særlig når det gjelder å snakke med barn som lever i ulike situasjoner med vold, rus og generelt dysfunksjonelle forhold. Derfor har det vært mye kursing i hvordan man skal få til gode samtaler med barn om hva de føler og trenger.

– Barnevernet mangler tid og kompetanse

Advarer

Lie advarer mot å legge for stort ansvar på barna.

– Vi må ikke glemme det faglige oppi dette. Selvsagt skal vi lytte til barn, men vi kan ikke bruke dem som fasit. Da gir vi dem for stort ansvar.

Lie understreker at han er helt enig i hovedbudskapet om å ha barnet i sentrum.

– Barnevernet har mest makt til å gripe inn. Da er det særdeles viktig å få fram barnets stemme. Barnevernet er tidligere med rette blitt kritisert for å være et foreldrevern, mener han.

Thomas Tallaksen

Et satsingsområde

Bjørn Ingar Skogvang, som er virksomhetstillitsvalgt for Fagforbundet i Bufetat, sier det er en fin tanke å lytte mer til barn. Men også han framhever at tanken ikke er ny.

– Mer involvering av barn har vært et stort satsingsområde i barnevernet i flere år. Det ble også forsterket ved forrige endring av barnevernloven. Blant annet trekkes barn mer inn i beslutninger gjennom økt bruk av familieråd når de skal plasseres. Erfaringene er positive, men vi går forsiktig fram, sier Skogvang.

Han mener at økt mulighet til å påvirke samtidig innebærer et ansvar.

– Vi er forsiktig med å legge for mye ansvar på ungene. Hvis de har vært med på å velge et tiltak sjøl, er det litt kjipt om det ikke fungerer. Her er det viktig å finne en god balansegang.

Ny holdning til nærhet

Når det gjelder barns ønske om å bli møtt med kjærlighet og varme, mener Skogvang det allerede er blitt normen.

– Ja, før skulle det være mye distanse. Men den holdningen er nesten visket vekk i dag. Vi fokuserer mer på relasjoner. Det varierer fra person til person om det er naturlig å klemme for eksempel, men at barn skal møtes med kjærlighet er det enighet om.

Den profesjonelle distansen var begrunnet i tanken om at for mye nærhet ville føre til et brudd i relasjonen ved neste flytting, noe som er ansett som negativt.

– Det regnes fortsatt som negativt med brudd på relasjoner, men nå mener vi mangel på nærhet er verre, sier Skogvang.