Karin Svendsen

karin.svendsen@fagbladet.no

Ergoterapeut Sigrid Aketun stiller seg opp i døråpningen til hvert rom og kikker ut for å undersøke om beboeren får øye på kjøkken og stue.

– Hvis ikke det er siktlinje til de viktigste rommene, trengs et skilt, sier Aketun, som er ergoterapeut i Helseetaten i Oslo kommune.

Hun er spesielt opptatt av at personer med en demenslidelse skal føle seg trygge, og ikke bli unødig forvirret og urolige.

– Målet er at de som bor på helsehus eller sykehjem, skal finne det de trenger, sier hun.

Aketun understreker at god oversikt er nødvendig for mange, og at ingen andre heller har vondt av det.

– Som regel er det heller ikke så vanskelig å få til, mener hun.

Mange gamle får en kognitiv svikt, og nesten alle får svakere syn og hørsel. Aketun har tips for å bedre tilgjengeligheten for de fleste mennesker med nedsatt funksjonsevne.

LES OGSÅ: Med tydelige skilt og fargekontraster har ergoterapeutene laget en bedre hverdag for beboerne

Et godt skilt

• har store bokstaver med forbokstav i versal og resten av ordet i minuskel

• har tydelig kontrast mellom tekst eller figur og bakgrunn

• har matt overflate for å hindre gjenskinn

• er plassert i en høyde som passer gående og rullestolbrukere

Ikonet eller illustrasjonen på skilt gir mening når den har detaljer som viser hva som skjer. For eksempel en person som sitter på do eller som står i dusjen.

Sigrid Aketun minner om at mange gamle er redd for å falle. Derfor vender de blikket mer ned enn opp.

– Da ser de kanskje ikke det livsviktige rømningsskiltet som er festet i veggen over ei dør.

• Her koser Bjørg (85) med den kunstige katten: – Gir lykkehormoner

Farger og fargetoner velges slik at

• det er tydelige kontraster mellom gulv, vegg, møbler, karmer og dører som beboeren trenger å finne

• dører til rom for personalet er mest mulig anonyme

• det er lett å se forskjell på tallerkenen og bordet eller duken

Mat med sterke farger er lett å se. Dekor på tallerkenen kan virke forvirrende, og noen blir usikre på om det er noe spiselig.

– Fargetonen avgjør hvor lett synlig fargen er. For å undersøke om det er tilstrekkelig kontraster mellom for eksempel bord og fat, kan du ta et bilde i svart/hvitt med mobilen. Hvis det er lett å skille mellom de to gjenstandene, er kontrasten til hjelp for dem som ser dårlig, sier Aketun.

EKSPERT: Sigrid Aketun er en av kapasitetene på hverdagstilpassing for lokalene Oslo kommune tilbyr personer med demens.

Kathrine Geard

Mye lys er godt lys

Et menneske på 80 år trenger fem ganger så mye lys som en 20-åring, altså mye lys der vedkommende for eksempel spiser eller leser.

Store vinduer er fint fordi de slipper inn mye lys.

Hvis vinduene går helt ned til gulvet, trengs en farget eller frostet kant nederst for at ingen skal bli redd for å falle utfor. 

Spisestedet bør ha

• gode stoler som ikke er for brede. Armlenene skal være høye nok til å gi støtte, og så lave at de lar seg trille eller skyves under bordet 

• kaffetrakter med termokanne i stedet for glasskolbe. Dette hindrer forbrenningsskader

Aketun har erfart at beboere som ikke får i seg maten, kan få bedre appetitt dersom spisemiljøet blir tilpasset.

– Av og til hjelper det å justere antallet rundt bordet, ha en borddekking der farger er brukt og at lys og lydmiljøet er godt.

Dagligstua bør møbleres slik at

• beboerne kan velge mellom sofa og stol, altså avstand til andre

• noen av stolene er vendt mot et vindu eller et bilde

• bildene bør ha et demensvennlige uttrykk, gjerne naturmotiver og tilstrekkelig farger og kontraster

• TV-en står i et skap som kan lukkes, eller med en skyvedør foran når det ikke er i bruk. Fjernkontrollen bør være en forenklet utgave slik at også beboere med demens kan håndtere den.

Alle gulvflater bør være matte.

– Blanke flater kan forveksles med vann. Da blir personen med demens redd for å falle.

• Jubler over tilbud til demenssyke: – Jeg hadde sendt foreldrene mine hit med en gang

Speil er ikke for alle

Å se seg selv i speilet er ikke like enkelt for alle.

– Mennesker med demens beveger seg i tid. Kanskje kjenner de ikke igjen seg selv som gammel, sier Aketun.

Det kan bety at de ikke ser seg selv i speilet, men kanskje mor eller far. Eller de ser en fremmed i badespeilet. Uansett hvem de ser, er badet opptatt. Og når badet eller toalettet er opptatt, går man ikke inn.

– Et speil bør kunne dekkes til. Om ikke det er laget for å lukkes, kan personalet legge på en folie som er lett å fjerne, mener ergoterapeuten.