Stine og Martha lager teater av arbeidsdagen: – Helsefagarbeidere er rå

Vigdis Alver

vigdis.alver@fagbladet.no

Handlingen i «Iblant glemmer jeg at du er menneske» utspiller seg en dag på et sykehjem. Der er det to helsefagarbeidere som vet alt om beboerne: Alt fra hvilken teskje de foretrekker eller hva de best liker på brødskiva – til hvordan tåneglene deres ser ut.

– Det høres ut som usexy problematikk, men vi ville løfte helsefagarbeidere. De er så rå. Hver dag står de i mange ulike situasjoner, og så har de så mye humor og mange lidenskaper, mener Martha Lubiana.

Stine Hemmingsen nikker.

– Alle får et bilde i hodet av ordet sykehjem, ofte tenker folk «siste stoppested» og et sted ingen vil til. Samtidig er det fordommer mot det å jobbe der. Litt sånn «ja, du står bare og tørker rumper og skifter bleier». Det er dette vi vil bryte med.

Det brenner et lunt stearinlys på bordet i Lubianas leilighet i Oslo, der de to skuespillerne i Teater Hysteria sitter tett i sofaen.

De snakker om teaterstykket de har skapt sammen. Urpremieren var i Tromsø før jul, med full sal. I vår skal de spille på to scener i Oslo, Kloden og Teaterkjeller'n.

Det er en slags situasjonskomedie, ispedd brodd og alvor. Men hvorfor om sykehjem og helsefagarbeidere?

VAR ASSISTENTER: Skuespillerne Stine Hemmingsen (t.v) og Martha Lubiana har begge jobbet som assistenter på sykehjem. De har dessuten erfaringer med besteforeldrene sine.

Kristin Svorte

Da de var i tenåra, startet begge som assistenter på sykehjem i hver sin kommune, og de var ekstravakter gjennom skuespillerutdannelsen.

De har også personlige erfaringer: Hemmingsen med mormor som havnet på samme sykehjem som hun selv jobbet. Lubiana med farfar med alzheimer som ble pleiet hjemme.

• Her får helsefaglærlingene jobb-garanti av kommunen

– Store omstillinger

Mange år ligger bak ideen, prosessen med teaterstykket startet for fire år siden. Og det var særlig gjennom den at de for alvor fikk den innholdsrike arbeidshverdagen til helsefagarbeidere på et sykehjem under huden.

– Helsefagarbeidere må gjennom dagen hele tiden stå i helt ulike situasjoner: På det ene rommet ligger en for døden, og siste pust skal telles. På det neste vil en dement bruker hjem til mamma. Det er store omstillinger, sier Hemmingsen.

Lubiana sier:

– Vi har fått et innblikk i standhaftigheten og fleksibiliteten de har i spagaten de står i. Dessuten innordner helsefagarbeideren seg et hierarkisk system der de selv er ganske langt nede på rangstigen.

{s1}

Verdenen på scenen de vil ha publikum inn i, foregår i lange korridorer der sykehjemsbeboeres liv leves, og helsefagarbeideres jobbhverdag pågår.

Med ei lukt som ofte sitter fast i veggene, blinkende lysrør i taket og et utvasket linoleumsgulv, må beboere heises ut av senga eller hjelpes på dostol, og utstyr må hentes.

De løfter fysisk tunge sekker fulle av tøy eller bleier, nye eller skitne. Det er mye stell og vasking «nedentil», mye avføring.

Røykepauser og matpakke. Og konstante alarmer og noen som trenger hjelp.

Inn i dette skifter scenene og replikkene i teaterstykket like kjapt som de to skuespillerne mener helsefagarbeidernes jobb kan skifte på en vanlig dag.

• Vil satse på fagarbeidere for å løse sykepleiermangelen

Påkoblet tilstedeværelse

– Å måtte være så påkoblet, og ha en slik tilstedeværelse som helsefagarbeiderne må ha på jobb, imponerer, konstaterer skuespillerne og teaterskaperne.

De dybdeintervjuet, hadde samtaler og flere workshops med flere helsefagarbeidere i Tromsø, Oslo og Østfold mens de var i prosessen med å utarbeide teaterstykket.

– Vi spurte om mye direkte, og ba dem beskrive ting, som «hvordan kjennes et mors-stell (*1) ut », forklarer Lubiana.

Det ble nyttige samtaler.

– Det var utrolig fint å høre om hvordan de resonnerte rundt temaer vi tok opp, som kanskje ikke er temaer de snakker så mye om mens de er på jobb. Eller tenker så mye på, sier Hemmingsen.

LANG PROSESS: Ideen til forestillingen ble født i 2010, da de møttes på Romerike Folkehøgskole. Teaterstykket har blitt til med støtte fra blant annet Fritt Ord og Kulturdirektoratet.

Kristin Svorte

Fra en perm i bokhylla finner Lubiana fram rosa post-it lapper fra prosjektperioden. På dem står ord hentet fra det helsefagarbeidere fortalte om jobben sin. «Bæsj» står det på en lapp. «Taktile beskrivelser av kropp», på en annen – og «måter å vise omsorg på»

Alt er satt sammen til ulike situasjoner og replikker til hverdagen i teaterstykket handler om.  

• Dette sykehjemmet har fått bedre bemanning, og de ansatte er med på å styre sin egen turnus

Morsomt og trist

I stykket er det bare de to som er på scenen – som helsefagarbeidere. Ikledd rosa knekorte, retro uniformer og rosa parykker.

– Det er for å lure forventningene litt, og kanskje det er bitte litt gøyere og lettere å like dem slik, tror Lubiana.

– Vi satt med veldig mye trist materiale da vi jobbet med stykket. Det er ofte bare jævlig – folk er stressa og det er underbemanning. Stykket har vært brennaktuelt under hele prosessen. Så var det å finne alt det andre fine vi vet er der.

BLEIE-KAMP: I en scene av teaterstykket blir den ene helsefagarbeideren (Martha Lubiana t.h) stående igjen med en liten bit av bleia, mens den andre( Stine Hemmingsen) står igjen med den store delen.

Marie Charlotte Thomsen Lund

Hemmingsen understreker at i all komedie er det også tragedie.

– Vi kan ikke bare spille på den ene strengen, så vi har endt opp med mye humor. Men det er noe som ligger under den hele tiden.

Å være medmenneske

Inne på Kloden teater øst i byen er det nå bare et svart lerret på scenen. Lubiana og Hemmingsen går over gulvet. De gleder seg til å hente inn rekvisittene hit. I garderoben setter de seg ned foran speilet.

I en scene snakker helsefagarbeideren om dobbeltrommet to eldre kvinner deler. De ligner på hverandre med grått hår og stirrende blikk i taket fra hver sin seng. Begge er språkløse.

I en annen scene forteller helsefagarbeideren om en beboer som hjelpes opp på sengekanten og videre inn til dostolen. Armene har blåmerker, men huden er silkemyk. Tåneglene krøller seg som små sneglehus.

Hun skal vaske seg selv, og får en vaskeklut, men bevegelsene går sakte. Så går alarmen i gangen. Igjen. Helsefagarbeideren tar kluten fra henne. Alt blir raskt gjort ferdig, så neste beboer kan få hjelp.

TIL SCENEN: Martha Lubiana (t.v) og Stine Hemmingsen ville løfte helsefagarbeideren ut fra sykehjemmet til teaterscenen. Nå planlegger de et nytt prosjekt om pårørenderollen.

Kristin Svorte

– Å være til stede sammen med de menneskene du er inne hos, er noe jeg opplever blir nedprioritert. Det er ikke noe som kan telles, slik som antall stell eller antallet som har fått mat er, beklager Hemmingsen.

– Det å være et medmenneske, det har ikke noe skjema en helsefagarbeider kan krysse av på. Og det første som blir prioritert bort, er det å bare være sammen med eller å prate med beboere.

Skuespillerne understreker at helsefagarbeiderne i jobbene prøver å gjøre det godt for alle, og at det ikke er deres feil at ressursene i det store systemet de tilhører, er som de er.

Lubiana trekker igjen fram skvisen helsefagarbeiderne står i:

– Hvis de velger bort det de skal gjøre, så vet de at det går ut over noen andre: Kollegene, beboere – eller seg selv. Fordi de brenner seg ut.

KVINNER: I Teater Hysteria er de to skuespillerne opptatt av dramatikk fra et kvinnelig perspektiv. Det er flest kvinner i helsefagarbeideryrket.

Kristin Svorte

*1 Mors-stell er stellet av den døde, som starter så raskt som mulig etter dødsfallet. Prosedyrer følges.