Oscar Aaslund Hovin

Nattevakt i hjemmebaserte tjenester og ungdomstillitsvalgt i Fagforbundet Melhus

Jeg har tidligere jobbet med personer med utviklingshemming. Da opplevde jeg ofte at personalets ønske om å hjelpe, ble så sterkt at det ble utøvd maktovergrep. Og dette skjedde uten at noen stilte spørsmål.

Slike maktovergrep skjer fortsatt. Overalt.

Brudd på menneskerettigheter

Mange mennesker med utviklingshemming opplever å bli fratatt sin selvbestemmelse, og de opplever brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Stipendiat Hilde Guddingsmo ved Nord Universitet har forsket på beboere i bofellesskap og har fått disse personene med utviklingshemming til å beskrive sine liv som mottakere av helse- og omsorgstjenester.

I arbeidet hennes har hun kommet frem til at det ofte er tre faktorer som er med på å påvirke selvbestemmelsen til disse personene: regler, ukeplanen og boka. Boka kan være en intern beskjedbok mellom personalet, som ikke personen med utviklingshemming har tilgang til.

• Endelig kan Lukas (11) snakke med assistenten sin

Får ikke lov

Selv er jeg overvektig, jeg røyker, snuser og drikker alkohol. Jeg vasker akkurat når jeg vil og vil jeg spise usømmelige mengder med potetgull og dipp på en tirsdag, gjør jeg det.

For meg er dette en selvfølge, men for mange mennesker med utviklingshemming er det ikke det. Flere av de får ikke lov til å gjøre som meg.

Forskningen til Guddingsmo bekrefter dette. En av informantene forteller nemlig om regler som sier at vedkommende ikke har lov til å spise godteri eller drikke alkohol midt i uka.

• Omsorgstjenester til sårbare brukergrupper som legges ut på anbud, minner om mennesker som auksjoneres bort

Bestemt på forhånd

La meg fortelle dere om «Hans». Dette er et fiktivt navn på en virkelig person som jeg kjenner til. Hans er en ung mann på 23 år med lett utviklingshemming, og han bor i et samlokalisert bofellesskap med 16 andre.

Hans elsker å dra på biblioteket. En dag for en stund siden ville Hans på biblioteket etter at han hadde kommet fra jobb. Dermed gikk han til en av de som var på jobb for å spørre om lov. Til svar fikk han et nei. Hans måtte bli i bofellesskapet for å lage middag fra bunnen av. Det var nemlig det som hadde blitt bestemt på personalmøtet tidligere den uka.

Det var også skrevet i beskjedboka at han hadde ansvar for husarbeid og huslige aktiviteter etter jobb i den perioden. Og så lenge det står i boka, er det slik det skal være, fikk Hans beskjed om.

• Geir er trygdet, men jobber hele uka: – På jobb får jeg pratet med andre, jeg føler meg som en viktig person

Kan det ikke vente?

Hans er ikke et engangstilfelle. Det finnes mange der ute som Hans.

En av informantene som var med i prosjektet til Guddingsmo, forteller for eksempel at hun må gjøre praktiske oppgaver før hun får gjøre noe annet.

Selv mener jeg skittentøyet kan vente i noen timer.

Blir ikke spurt

Med den erfaringen jeg har, kan jeg bekrefte det som kommer fram i forskningen til Guddingsmo. For det er ikke ofte vi spør mennesker med utviklingshemming hva de ønsker.

Planene for dagen deres og reglene de skal forholde seg til er ofte utformet på møter hvor de ikke er til stede. Det betyr at hver enkelt har ofte veldig liten mulighet til å påvirke over sin egen hverdag.

Passive tilskuere

Det er ikke slik at mine tidligere kollegaer hadde et behov for å dominere over andre eller å være ondskapsfull. Det er systemet det er noe galt med. Det legger ikke til rette for reell selvbestemmelse.

Systemet gjør mennesker til passive tilskuere i eget liv.

Til syvende og sist handler dette i stor grad om hvordan samfunnet ser på mennesker med utviklingshemming. Ofte føler jeg at mange synes synd på dem fordi de trenger hjelp. Et slikt syn bidrar til at disse menneskene blir passive mottakere av bistand som om de ikke vet sitt eget beste.

Systemet må endres

I fremtiden håper jeg at samfunnet vil legge bedre til rette for at mennesker med utviklingshemming skal ha reell selvbestemmelse over egen hverdag.

Jeg hadde i hvert fall ikke likt det hvis mitt liv ble bestemt på et personalmøte uten at jeg hadde noe jeg skulle ha sagt. Eller at hva jeg skulle gjøre, ble skrevet i en bok jeg ikke hadde tilgang på.

Det farligste som kan skje, er at vi som er tjenesteytere, slutter å stille spørsmål ved egen praksis. At vi blindt godtar at selvbestemmelsen til mennesker settes til side.