Kirsti Knudsen, Fagbladet

kirsti.knudsen@fagforbundet.no

Tanken var nok at for å få lov til å være med og bestemme, måtte du ha inntekt, formue eller forstand av et visst omfang. Det var det mange som ikke var enig i. Den stadig sterkere arbeiderbevegelsen krevde alminnelig stemmerett, i første rekke for menn.

Det virker kanskje som om jeg er litt tidlig ute med å henlede oppmerksomheten på det kommende jubileet, men det har en grunn. Reaksjonene fra enkelte stortingsrepresentanter, statsråder og næringslivstopper på at LOs sekretariat sa nei til EUs vikarbyrådirektiv, fikk meg nemlig til å tenke på den tida da det var spesielt utvalgte som skulle bestemme hva som var best for befolkningen. Da allmuen ikke visste sitt eget beste.

De samme argumentene brukes mot fagbevegelsen i 2012. Det hevdes at motstanden mot direktivet skyldes manglende kunnskap og ubegrunnet frykt. Med litt bedre folkeopplysning vil vi alle hilse vikarbyrådirektivet velkommen.

Slik er det heldigvis ikke. Fagbevegelsens holdning til direktivet er godt politisk fundert, og frykten er høyst begrunnet. Det har blitt avdekket mange uverdige arbeidsforhold i vikarbransjen de siste månedene. Samtidig er ufrivillig deltid et av arbeidslivets største problemer. Den som har mindre enn 75 prosents stilling, ender opp som minstepensjonist. Og uten fast jobb, får du ikke lån, og dermed ingen mulighet til å kjøpe deg egen bolig.

Tilhengerne av direktivet snakker ikke om faren for at arbeidstakerne kan få både dårligere arbeidsbetingelser og pensjo­nisttilværelse dersom arbeidsmiljøloven svekkes for å tilfredsstille næringslivets behov for det de kaller et mer smidig og dynamisk arbeidsmarked.

Det kan hende at direktivforkjemperne har forregnet seg når de hevder at motstanden bygger på frykt og uvitenhet. Ovenfra og ned-holdninger slår sjelden godt an, i hvert fall ikke i norsk fagbevegelse. Verken i 2012 eller for drøyt to hundre år siden.