Barnas våpendrager

Hun har snilt smil, mild stemme og er flink til å snakke med barn. Men det nye barneombudet kan også bli sint og heve stemmen når det trengs.

2012061812595120131216193351

Når Anne Lindboe har en ekstra tøff dag på jobben, obduserer hun først et lite barn som er mishandlet til døde. Så tar hun trikken ned til Barnehuset i Oslo sentrum og undersøker barn som har vært utsatt for alvorlige overgrep fra sine nærmeste. Slike dager er det umulig å legge jobben bak seg på den korte veien hjem til Ullevål hageby, mannen og de tre barna. Da hender det hun må stenge seg inne på soverommet og gråte noen minutter for seg selv.

– Selv om jeg er lege og har jobbet med dette i mange år, er jeg ikke laget av stein. Noen klarer å bygge opp en forsvarsmekanisme rundt seg selv, men jeg er nok ikke blant de tøffeste der, sier Anne Lindboe. – Jeg tar med meg disse barna hjem. Jeg blir trist og tungsindig, samtidig som det vekker et veldig sinne og engasjement i meg. Et engasjement jeg kan bruke til å gjøre noe positivt.

Nå tar hun barna, sinnet og engasjementet med seg til jobben som barneombud. 25. juni overtar hun stolen til Reidar Hjermann, som har sittet i åtte år, fordi rotet rundt ansettelsen av nytt barneombud i 2007 gjorde et skifte umulig. Denne gangen har både et rekrutteringsbyrå og et barnepanel vært med på utvelgelsen. Barnelegen og lærerdatteren Anne Lindboe fra Re i Vestfold er et ubeskrevet blad i mediesammenheng, og så langt har ikke pressen klart å avdekke noen skjulte, politiske kontakter. Hun møtte minister Inga Marte Thorkildsen for første gang på jobb som lege på Barnehuset noen dager før utnevnelsen. Ingen ba henne søke jobben, det bestemte hun seg for på egenhånd.

– Dette er selve drømmejobben for meg. Å kunne jobbe for barns rettigheter på et høyere nivå og samtidig ha kontakt med barn og unge i det daglige arbeidet, er en unik kombinasjon. I Norge fins det én slik jobb, og det er seks år mellom hver gang den blir ledig. Så selv om det passet litt dårlig å avbryte doktorgradsarbeidet, måtte jeg bare slå til.

Hun smiler mye, det nye barneombudet. Selv når hun snakker om de bitte små, døde babyene hun undersøker i jakten på en løsning på krybbedødgåten, og øynene blir litt våte, kommer det et mildt smil over munnen. Kanskje hun gjør det for ikke å bli overmannet av tungsinn. Eller kanskje hun rett og slett er en som smiler mye. Det var i alle fall en av tingene de pekte som på positivt ved henne, de ti barna som satt i barne­panelet og var med på å velge henne. Blid, snill og flink til å snakke med barn. Det var skussmålet hun fikk.

Barnetekket oppdaget Anne Lindboe da hun hadde praksis på barneavdeling under studiene. Hun hadde lett for å oppnå kontakt med barna, og de var ikke redde for henne slik de ofte var for leger i hvite frakker.

I dag praktiserer Lindboe som barnelege en dag i uken på Barnehuset i Oslo. Det fargerikt innredede kontoret midt i sentrum tar imot barn som er ofre i voldssaker under etterforskning. Her foregår avhør og legeundersøkelser i trygge, rolige omgivelser. Her får Lindboe servert historiene som vekker sinne, engasjement og lysten til å gjøre mer for de aller svakeste.

– Jeg har møtt disse barna. Jeg har sett dem i øynene og vet at de har tillit til meg. Det gir meg en forpliktelse og et ektefølt enga­sjement.

– Hva kan du gjøre for dem som barneombud, som du ikke kan gjøre som lege?

– Som lege kan jeg gjøre ganske lite, egentlig. Hvis et barn forteller meg ting det ikke sier i dommeravhør eller til barnevernet, kan jeg bare bringe det videre. Så er det er opp til påtalemyndigheten, fylkesnemnda og barne­vernet å bestemme hva som skal skje med barnet. Det er dessverre ikke alltid barnets forklaring blir ansett som troverdig. Å være den personen barnet har åpnet seg for, stolt på og bedt om hjelp, og så vite at det ikke har fått hjelp – det er tungt, altså. Det er en av grunnene til at jeg ønsker å jobbe for barns rettigheter på et høyere nivå, sier Anne Lindboe ettertenksomt.

Christoffer-saken har vist at tida er inne for å gjøre en ekstra innsats for de aller svakeste barna nå, mener Lindboe. Historien om den åtte år gamle gutten som ble mishandlet til døde har rystet hele landet, og vekket mange fagfolk som jobber med barn.

– Også blant helsepersonell er det en vegring mot å melde fra når man mistenker at barn blir utsatt for vold. Mange er så redde for å ta feil at de ofte velger å bagatellisere hendelser og sende barna tilbake til voldelige foreldre. Her trengs det mer informasjon til alle som jobber med barn og stadige påminnelser om at det alltid er viktigst å beskytte barnet, selv om det av og til viser seg at voksne blir beskyldt for noe de ikke har gjort, sier det nye barneombudet.

Hun er forberedt på kritikk for at hun legger for mye vekt på de voldsutsatte barna. For at hun er for engasjert i saker hun har med seg fra sitt gamle liv.

– Jeg skal selvfølgelig være et barneombud for alle barn i Norge, men folk kommer til å merke at jeg er lege og spesielt opptatt av barn utsatt for vold, overgrep og omsorgsvikt. Så lenge det finnes barn i Norge som ikke får sove om natta fordi de er så redde for hva morgendagen bringer, er det viktig for meg å jobbe for dem aller først.

Når Anne Lindboe snakker om de svakeste barna, er det ikke bare barn som er utsatt for vold og overgrep hun tenker på. Hun tenker også på barn med spesielle behov og på asylbarna. De som risikerer å bli sendt til et land de aldri har bodd i, fordi foreldrene deres har oppholdt seg ulovlig i Norge i mange år.

– Min oppgave som barneombud blir å sørge for at også disse barna blir sett. I mange av sakene virker det som om andre hensyn, som det å motvirke økt innvandring, vektes tyngre enn hensynet til barnas rettigheter. Men Norge har et moralsk ansvar overfor disse barna, ikke bare et juridisk. Vi kan ikke la barn vokse og opp og tilbringe hele barndommen sin i Norge, og så sende dem ut. Det er umoralsk!

Etter å ha vært gjennom den første runden med avisintervjuer, begynner Anne Lindboe allerede å bli vant til å bruke ­mediene for å tale barnas sak. Tidligere har hun gjort det mest i rettssalen, der hun ofte kalles inn som ekspertvitne i barnevoldssaker. Også der er hun en kompromissløs våpendrager for de svakeste.

– Vi leger kan gjøre mye for barna ved å våge å være klare når vi møter i retten. Forsvarsadvokatene prøver gjerne å få oss til å si at det kan være andre forklaringer enn vold på barnas skader. Det er da vi må være steinharde og tørre å si helt tydelig at vi ser på barnets forklaring som troverdig, at skadene det har stemmer godt overens med det barnet har forklart til oss. Vi må ikke bli vage!

Stemmen til Anne Lindboe forlater det milde, snille for et øyeblikk, og hun får en antydning til sinnarynke mellom de blå øynene. Nå går det an å se at hun, som hun sier selv, skal bli et barneombud som «skriker ut på vegne av barna», og en «knallhard lobbyist på de svakeste barnas vegne». At hun ikke bare er flink til å snakke med barn, slik barnepanelet la vekt på, men også er villig til å være sterk og tydelig når hun snakker for barn. Anne Lindboe er også sikker på at hun har barnepanelet med seg når hun velger å bruke mest tid og krefter på de svakeste barna.

– Da de intervjuet meg, sa de at jeg må hjelpe dem som har det verst. Barn har en ­utrolig sterk rettferdighetssans. Det er ganske rørende, egentlig, sier barneombudet og smiler med blanke øyne.

Alder: 40 år

Familie: Gift, tre barn (2, 8 og 10 år)

Yrke: Barnelege. Doktorgradstipendiat ved Rettsmedisinsk institutt.

Aktuell som: Nytt barneombud.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy