Ola Tømmerås, Fagbladet

ola.tommeras@fagforbundet.no

Nina Berggren Monsen

nina.monsen@fagforbundet.no

Det gikk 948 lastebiler med sortert avfall fra Drammensregionen til Sverige i fjor. Samtidig ble avfall fra Irland skipet inn til Borg havn i Fredrikstad for å gjenvinnes til varme på Frevar, mens Oslos anlegg på Klemetsrud går på avfall fra innbyggere i Leeds og Bristol i England.

Det er markedet som rår når avfallet ditt skal gjenvinnes. Forbrenningsanleggene må underby hverandre i kampen om å få avfall, mens avfallsmeklerne kontinuerlig leter etter de avtalene som gir maksimal profitt. Resultat: Mil på mil med tungtransport, båtlaster over Nordsjøen og forbrenningsanlegg som sliter med å produsere konkurransedyktig energi.

90 lass om dagen

Når sjåfør Kåre Bye passerer gjenvinningsanlegget til Oslo kommune, har han fortsatt 150 kilometer igjen til endestasjonen Åmotfors i Sverige. Biler lastet med matavfall fra Drammens-regionen går helt til Linköping. På veien passerer de Borg havn i Fredrikstad, der 2600 tonn irsk avfall ble losset i fjor. Fra Moss havn kommer ukentlig 30 trailere med restavfall skipet inn fra England. Søppelet skal brennes i Oslo.

Totalt eksporterte Norge 800.000 tonn avfall i fjor. Det tilsvarer rundt 90 lastebiler hver eneste dag. Samtidig sliter norske anlegg med å få avfall nok til å opprettholde produksjonen.

Tenker bare pris

– Tenk tjeneste, ikke fortjeneste, oppfordrer Frevar-direktør Fredrik Hellstrøm. I Fredrikstad har gjenvinningsselskapet gjort nettopp det til sitt slagord. Det kan like gjerne oppfattes som et hjertesukk.

– Avfallsbesitterne (kommuner og næring) tenker først og fremst pris, og avfallet går dit det er billigst å levere, kommenterer Hellstrøm.

Konsekvensen er en beinhard konkurranse der gjenvinningsanleggene dumper prisene stadig lavere for å ta imot avfallet

Frevar trenger 92.000 tonn avfall hvert år for å opprettholde produksjonen. Fra Fredrikstads innbyggere kommer 20.000 tonn. Resten tas inn fra markedet.

Seiret i Sverige

I fjor kjøpte Fredrikstad restavfall fra Irland. I år skal kjelene i Fredrikstad fyres på avfall fra blant annet Dals-Ed i Sverige, og fiskeslo fra Kungshamn skal bli biogass. Resten fylles opp med avfall fra Bærum, Moss, Lindum og Aurskog/Høland.

– Vi vant anbud i Sverige og snudde faktisk avfallsstrømmen, smiler Hellstrøm.

– Resultatet av prisdumpingen er liten eller ingen lønnsomhet.

– Det medfører i neste omgang at investorer eller kommuner nøler med å bygge flere nye anlegg, selv om vi egentlig trenger flere. Da kan blant annet utbygging av fjernvarme bli en taper, bemerker Hellstrøm.

I dag har Norge kapasitet til å behandle 90 prosent av eget avfall. Sverige har kapasitet til å gjenvinne tre ganger mer søppel enn de selv har – seks millioner tonn. Samtidig deponerer land i Europa fortsatt 150 millioner tonn avfall hvert eneste år.

Miljømessig håpløst

I vinter måtte gjenvinningsanlegget på Klemetsrud i Oslo stoppe en linje i perioder på grunn av avfallsmangel. Samtidig dundrer avfallstrailerne fra Drammen forbi på E6, knappe femti meter fra innkjøringa til anlegget.

– Slik er rammebetingelsene. Avfall er en handelsvare i et fritt marked, på tvers av landegrenser, forklarer Jannicke Gerner Bjerkås, kommunikasjonssjef i Energigjenvinningsetaten i Oslo.

Heldigvis for Oslo, fikk de kontrakter på vinterleveranser fra England.

– Miljømessig er det håpløst at Norge og Sverige kniver om avfall. Begge har gode anlegg for energiutnyttelse. Overskudds­kapasitet bør heller fylles opp med avfall fra land som fortsatt deponerer, legger Bjerkås til.

Utkonkurrerer nordmenn Miljøgevinsten ved å gjenbruke restavfall til energi i stedet for å deponere, er stor. Søppelberget reduseres, samtidig som energi fra avfall erstatter fossil energi som olje og gass til oppvarming av hus og industri.

Men for at Bjerkås skal få kortreist søppel fra andre norske kommuner til anlegget i Oslo, må rammevilkårene endres. I dag taper Norge mot Sverige. Svenske anlegg har andre rammevilkår. Energiprisen er høyere, og anleggene som ble bygd på 60-tallet, er nedbetalt, med ditto lavere kostnader.

– Prisene på å brenne avfall i Sverige er nå så lave at det går ut over materialgjenvinningen, sier Bjerkås. Hun viser til at kildesorteringen blir dårligere når lønn­somheten blir borte.

– Det bør derfor innføres krav om at kun godt sortert restavfall kan eksporteres og importeres, mener hun.

Fagbladet har vært i kontakt med flere av Norges gjenvinningsanlegg. De fleste opplever den samme beintøffe konkurransen.

Lite utslipp totalt

Tungtransporten fra Drammen til Sverige sto i fjor for et utslipp på 2242 tonn CO2. Likevel er miljøregnskapet for Drammensregionen svært godt.

– Utslipp ved transport utgjør lite av totalen, påpeker kommunikasjonssjef Marianne Holen ved Renovasjonsselskapet for Drammensregionen (RfD).

Selskapet har akkurat gjort ferdig miljøregnskapet for 2012. Avfallsbehandlingen i Drammensregionen sparte i fjor klimaet for hele 96.297 tonn CO2.

– Det forteller hvilke gevinster som ligger i sortering og gjenvinning. En lastebil bruker ca. 170 liter drivstoff for å frakte 25 tonn matavfall til Linköping, men matavfallet fra drammenserne gir biogass tilsvarende 3500 liter fossilt drivstoff til bussene i Sverige, forklarer hun.

Hun skulle gjerne sett at avfallet ble levert i Oslo eller andre lokale anlegg.

– Det hadde vært optimalt, men vi kan ikke annet enn å følge de til enhver tid gjeldende anbudsreglene, påpeker hun.

Sverige vil hente mer fra deponiland

I Sverige vokser interessen for å øke avfallsimporten fra land i EU som fortsatt graver ned søppelet sitt. Selv om Sverige allerede er avhengig av å importere avfall for å fylle eksisterende anlegg, utvider de kapasiteten.

– EU-regelverket strammer seg til, og et deponiforbud kryper stadig nærmere. Etterspørselen for å få kjøpe avfallsbehandling fra Sverige øker over hele Europa, sier Christian Kallerdahl, kommunikasjonssjef i det svenske gjenvinningsselskapet Renova.

– I tillegg til det norske avfallet, vil vi fra i år importere avfall for energiutnyttelse fra Storbritannia. Å tilby vår forbrenningskapasitet til andre land er både økonomisk og miljømessig forsvarlig, fortsetter Kallerdahl.

Om avfallsmarkedet sier Kallerdahl at avfall for forbrenning har blitt et konkurranseutsatt marked hvor nasjonale grenser viskes mer og mer ut, akkurat som for andre varer.

– En konsekvens blir at norske kommuner iblant sender sitt avfall til svenske anlegg i stedet for til norske, sier den svenske kommunikasjonssjefen.

_______________________________________________

Gjenvinningsanlegg sliter i sterk konkurranse om avfallet. Bransjeorganisasjonen Avfall Norge etterlyser visjoner og virkemidler.

Om kort tid legger regjeringen fram en strategi for biogass og en nasjonal avfalls­plan. Avfallsbransjen venter spent.

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell vil ikke gå inn på konkrete detaljer om den kommende strategiplanen, men overfor Fagbladet lover han at den vil omfatte tiltak for å utnytte avfallet bedre.

Etterlyser visjon

– Vi har våre meninger, men viktigst er at regjeringen finner ut hva de vil med avfallsbehandling. Vi opplever at det mangler en overordnet visjon, sier fagrådgiver Håkon Jentoft i Avfall Norge, en bransjeorganisasjon for kommunale, interkommunale og private renovasjonsselskaper.

– Vi ønsker at avfall fortrinnsvis gjenvinnes i opprinnelseslandet. Det tjener ingen når land med gjenvinningsanlegg på høyt nivå konkurrerer om avfallet, sier han.

– Svenske anlegg er mer konkurransedyktige nettopp fordi svenske myndigheter har hatt en bevisst holdning til avfall i mange år. Myndighetene har stimulert til avfallsgjenvinning gjennom tilskudd, støtteordninger og avgifter, påpeker Jentoft.

– Avfallsgjenvinning må ses på som et samfunnsansvar, ikke utelukkende i forhold til effektivitet og lønnsomhet, mener fagråd­giveren.

– Godt regelverk

På spørsmål om markedet trenger regulering for å hindre unødig transport, svarer miljøvern­minister Solhjell at regelverket i dag er godt.

– Det viktigste er at avfallet blir behandlet på en miljømessig forsvarlig måte. Utslippene fra transport av avfall utgjør lite, men er likevel noe vi ønsker å redusere, blant annet gjennom virkemidler i transportsektoren.

– Avfall er en ressurs som vi med fordel kan bli flinkere til å behandle i Norge, sier Solhjell.