Sara Bell og 28 andre kvinner fra Fagforbundet

Vi som skriver dette innlegget, representerer en stor del av grasroten i Fagforbundet, det suverent største forbundet i LO. Når Fellesforbundet nå omtaler våre medlemmers lønnsvekst som en «fest», viser det et gap i forståelsen og solidariteten innad i fagbevegelsen som vi ikke kan akseptere.

Vi tillater oss derfor å benytte anledningen til å skolere de mannsrike LO-forbundene som motvirker mer likestilling i det norske arbeidslivet.

Alvorlige konsekvenser

Vi krever at kommunene skal drifte sine egne tjenester og at sekstimersdagen må tilsvare 80 prosent arbeid for 100 prosent lønn. Vi mener også at arbeidstidsreduksjonen gradvis bør innfases over flere lønnsoppgjør. Men la oss ikke gå oss vill i prosenter.

Når Fellesforbundets leder Jørn Eggum sier at offentlig sektor må forvente lavere lønninger, har dette alvorlige konsekvenser for kvinner i lavlønnsyrker.

Tjener mindre

Tar vi utgangspunkt i kvinners avtalte lønn og inkluderer tillegg, bonuser og overtidsgodtgjørelse, utgjorde lønnen til kvinner 87 prosent av lønnen til menn i 2017. Tar vi også høyde for faktisk deltid, pensjonsutbetalinger og andre næringsinntekter og ytelser, tjener kvinner bare gjennomsnittlig 64 prosent av det menn gjør, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Uttelling i kroner og øre er det vi alle lever av. Fellesforbundets formaning om at kvinner i offentlig sektor må senke lønnskravene sine står seg neppe særlig godt når vi ser på reallønnen våre medlemmer må leve av.

• I disse yrkene er lønnsforskjellene mellom kvinner og menn størst

Krever verdige rammer

Fagbevegelsens viktigste historiske rolle har vært å begrense og å regulere markedskreftenes nedslagsfelt. På den måten har vi kunnet skape rom for fordeling, utjevning, humanisering og folkestyre. De beste i vår bevegelse har kjempet for en verden hvor menneskets verdi ikke er noe instrumentelt, hvor arbeidskraften ikke bare er en vare og hvor arbeidslivet er et sted vi skal leve livene våre.

Når vi krever arbeidstidsreduksjon, er det fordi vi mener at arbeidende kvinner i lavtønnsyrker må ha en samlet fagbevegelse i ryggen og et liv med verdige rammer.

• JesusKvinner går i tog for trosfrihet, men er mot hovedparolen 8. mars

Samhold

Da kvinnene for alvor inntok arbeidslivet i Norge på 70-tallet, skulle de utføre tradisjonelle kvinneoppgaver i offentlig sektor. Arbeidsoppgaver knyttet til pleie, renhold og oppdragelse har aldri oppnådd respekten og verdsettingen som olje- og industriarbeiderne har hatt. Verken i samfunnet generelt, og heller ikke innad i vår egen bevegelse. Det gjenspeiler seg i lønns- og arbeidsvilkårene til våre medlemmer, og det kommer klart frem i den offentlige debatten om lønnsutviklingen.

Så, hva kan vi lære av vår egen historie? Den klart viktigste erkjennelsen fra kampen for åttetimersdagen for 100 år siden er at samhold i arbeiderbevegelsen gir enorm styrke.

Der har vi fremdeles et stykke igjen i den norske fagbevegelsen. Uten å være samlet kan vi se langt etter nye reelle endringer. Åttetimersdagen var en frihetsreform, men når har det noensinne vært reelt med åtte timer arbeid, åtte timer frihet og åtte timer hvile for kvinner i arbeid?

• Trenger vi 8-timersdagen?

Avgjørende

Det er både helseskadelig og dårlig for økonomien at kvinner jobber i de kvinnedominerte yrkene. Den gjennomsnittlige avgangsalderen for norske sykepleiere er for eksempel 57 år. Samtidig er det arbeidet kvinner gjør helt avgjørende for at samfunnet skal henge sammen.

La oss heller se på hva kvinner får utbetalt i lønn og pensjon i løpet av livet før vi roper opp om «lønnsfest i offentlig sektor».

Kilde til glede

Dikteren Kjersti Ericsson sier at kravet om sekstimersdagen må forståes som et grunnleggende krav om å leve livet hver eneste dag. Hun mener at livet ikke bare er noe som skal bli til en gang i fremtiden, men at livet er her og nå.

Sekstimersdagen er derfor et krav om at arbeidet skal være en kilde til glede, ikke kun slit. Kampen for retten til å leve et liv må også gjelde for oss kvinner.

Dårlige forslag

I Norge har det vært mange debatter om hvilke grupper som trenger sekstimersdagen. Hittil har ingen grupper med arbeidende menn ment at de har behov for reformen bortsett fra på en arbeidsplass. Tine Heimdal, som er et osteproduserende meieri i Trøndelag, har økt produktiviteten og senket sykefraværet sitt ved å gå over til sekstimersdagen. Det burde flere gjøre.

I stedet har den offentlige debatten om arbeidstidsreduksjon vært preget av dårlige forslag. Sekstimersdagen har vært foreslått som seniorpolitikk for eldre arbeidere og småbarnsforeldre har vært trukket frem som verdige mottakere av arbeidstidsreduksjon. Vi tror at slike særordninger vil svekke oppslutningen om en reform. Vi trenger ikke mer diskriminering i arbeidslivet.

Må mobilisere krefter

I Fagforbundet har sekstimersdagen vært programfestet siden kongressen i 2009. I tillegg har lokale fagforeninger fremmet krav om sekstimersdagen til hovedoppgjørene. I 2017 vedtok LO-kongressen at LO i inneværende kongressperiode skal utarbeide en strategi for arbeidstidsreduksjon. Dette skjedde under et sterkt press fra både grasroten og ledelsen i Fagforbundet.

I tiden frem mot LO-kongressen i 2021 kan det blir avgjørende at vi mobiliserer sosialistiske krefter i de mannsdominerte forbundene slik at vi finner løsninger på hva en arbeidstidsreform kan bety for dem i fremtiden. Sekstimersdagen er åpenbart god samfunnsøkonomi hvis vi evner å se helheten.

Hverdagen må endres

Den svake forståelsen av kvinners vilkår i det norske arbeidslivet som Fellesforbundet nå legger frem, gjør at vi har lave forventninger til støtte om sekstimersdagen på LO-kongressen i 2021.

Likevel må én ting være helt tydelig: Vi kommer ikke til å godta det hvis kravet om sekstimersdagen blir møtt med et lunkent kompromiss om en ekstra ferieuke fra Fellesforbundet eller andre mannsdominerte LO-forbund.

Lange ferier eller ovale helger hjelper ikke på utslitte kvinnekropper. Bolker med fri gir ikke heltidsstillinger til damer som jakter neste vakt. Når arbeidet sliter på deg hver dag, er det hverdagene som må endres.

Da må vi ha et arbeidsliv med betingelser som gjør det mulig for flere av oss å holde ut. Den kampen må hele LO-familien snart erkjenne viktigheten av.

Dette er resten av skribentene bak 8. mars-innlegget:

Stine Westrum, leder i Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd Oslo

Britt Ås, tidligere fylkesleder for Fagforbundet Troms

Line Tollefsen, nestleder i Fagforbundet Nordland

Sigrun Bøe Perez, yrkesseksjonsleder helse og sosial Fagforbundet Hordaland

Hilde Bernhardsen, nestleder Fagforbundet Troms

Torild Eriksen Nordland, nestleder Fagforbundet Nordland

Ingunn Jacobsen, leder for Fagforbundet Frisørenes fagforening

Margrethe Kaarvaag, leder for Fagforbundet Stavanger

Mariann Fossum, tillitsvalgt for Fagforbundet i Norges Blindeforbund

Åse Rønhovde, yrkesseksjonsleder i Fagforbundet Bergen

Olaug Kyte, leder for Fagforbundet Voss

Marte Myhr, styremedlem Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd Oslo

Bente Stokker Knutsen, leder for Fagforbundet Akershus

Trine Halvorsen, hovedtillitsvalgt Akershus fylkeskommune

Berit Tevik, nestleder i Fagforbundet Barn og Oppvekst, Oslo

Marianne Nesse-Aarrestad, leder Fagforbundet Barn og Oppvekst, Oslo

Linda Amundsen, styremedlem Fagforbundet Oslo Sporveiers Arbeiderforening

Annelen Lund, styremedlem Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd Oslo

Siri Sætre Follerås leder Fagforbundet Pleie og Omsorg Oslo

Trine Schønberg, hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i Kirkens Bymisjon, Oslo

Bibbi Rendalsvik, hovedtillitsvalgt i Blå Kors Norge

Lill Merete Havstein, hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i Søndre Nordstrand, Oslo

Tuva A. Tjernstad, nestleder i Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd Oslo

Anna Elisabeth Uran, nestleder i Fagforbundet Oslo

Vibeke Rossnes, hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i Grünerløkka, Oslo

Dagfrid Nilsen, nestleder Fagforbundet Odda

Margaretha Kvåle, leder Fagforbundet Odda

Kjellaug Ystanes, leder Fagforbundet Ullensvang/Eidfjord