Fotballrulett

Famara Jarju drømmer om å få en sjanse. En sjanse til å spille fotball i Europa. En sjanse han vil ofre alt for.

2010062212463120131216133822

Dagen er på hell, og endelig kan Famara Jarju gjøre det 14-åringen har ventet på hele dagen, nemlig spille fotball. Når fotballskoene er på, er det ingenting som kan distrahere ham. Ikke den forestående eksamenen i geografi, ikke imamens påminnelse om bønn som strømmer ut av tårnet til en moské like ved, og heller ikke sandfluene som svirrer rundt tinningen.

– Mitt aller høyeste ønske er å bli fotballproff. Jeg elsker fotball, jeg vil gjøre hva som helst for å lykkes, sier Jarju mens han gnir den finkornete sanden ut av øynene og løper bort til en gjeng unge spillere.

Den europeiske drømmen

Hver dag etter skolen møter Jarju en vennegjeng på en stor slette i Serrekunda i Gambia. Det fins ingen mål eller oppstrekinger, men ved hjelp av sko og flasker deler gjengene området seg imellom. Ballen går raskt fra fot til fot. Alle har de samme drøm – drømmen om å bli proff.

Jarju er langt fra den eneste fotballspilleren som fantaserer om et liv som kjendis, med økt status, muligheter og penger. Suksesshistoriene om de som har kommet gjennom nåløyet, farer over sandslettene, og hvert år forlater tusenvis av unge afrikanske spillere familie, venner og skole for å spille fotball i Europa. Men få av dem opplever at gresset er grønnere på den andre siden av Middelhavet.

Menneskehandel

De siste årene har de gamle europeiske kolonimaktene blitt kritisert for igjen å ha tatt veien til Afrika. Denne gangen gjelder det ikke politisk dominans og europeiske protektorater, men kampen om å sikre seg unge talentspirer.

Presidenten i det internasjonale fotballforbundet (Fifa), Joseph S. Blatter, uttalte til Financial Times i 2003 at europeiske fotballklubber driver «sosial og økonomisk voldtekt ved å rane utviklingslandene for de beste spillerne deres».

En kikk på spillerne til de afrikanske lagene som deltar i årets VM i Sør-Afrika, viser at flesteparten spiller i utenlandske klubber. Særlig etter at toppklubbene i England løsrev seg fra det nasjonale fotballforbundet, og dannet aksjeselskapet FA Premier League i 1992, har handelen med spillere på tvers av kontinenter økt. Både fotballakademier og mer eller mindre seri­øse agenter lokker unge gutter til å underskrive kontrakter med løfte om en lovende framtid i en europeisk fotballklubb.

– Hvert år produseres tusenvis av tapere og sosiale problemer som følge av denne industrien, sier Per Ravn Omdal i Norges Fotballforbund. Omdal har tidligere jobbet i både Fifa og Uefa, og har arbeidet mye med denne problematikken.

– Siden årtusenskiftet har Fifa jobbet med å få i gang mer effektive overgangssystemer, og det er nå bred tilslutning internasjonalt om et forbud mot alle overganger for spillere under 18 år, forteller han, og viser til en undersøkelse fra Italia i 2000:

– Bare der var det over 5000 afrikanske spillere, og kun en promille av dem fikk den proffkarrieren de var blitt forespeilet. De fleste hadde heller ikke papirene i orden. De ble brakt dit av agenter, klubber, foreldre eller lykkejegere, og jeg mener mange av disse tilfellene er ren menneskehandel.

Usikker framtid

Jarju trikser. Ballen danser rolig opp på hodet, ned på foten, opp på nakken, ned på foten, opp på knærne, og ned på foten. Han enser ikke solens stikkende stråler.

Moren, Awa Jammeh, står bøyd over ildstedet foran huset og rører i glørne med en kvist. Hun er den andre konen til Jarjus far. Jarju har fire søsken med felles foreldre og fem eldre søsken med samme far. Ingen har jobb.

– Jeg skulle gjerne sett sønnen min på landslaget. Ja, til og med i utlandet. Det er veldig viktig for meg at barna mine får gå på skole, men hva utdanner de seg til her? spør moren og lar blikket vandre over det tørre, flate landskapet.

– Om han bare får sjansen til å komme seg til Europa, vil han bli en internasjonal stjerne. Og når han lykkes, håper jeg han kan hjelpe meg med dette, sier hun og kikker på de løse mursteinene som venter på at familien skal få penger til å kjøpe sement.

Fotball er penger

Gambia er et av verdens fattigste land, og er rangert som nummer 168 av 182 land på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Denne målingen tar hensyn til både inntekt, utdanning og mulighetene for et langt og sunt liv.

I april 2009 vant det gambiske landslaget for spillere under 17 år (U17) African Cup of Nations. For å gjøre ekstra stas på spillerne, ga president Yahya Jammeh en påskjønnelse på over 260.000 kroner til hver. Fotball, som tidligere bare ble sett som en sosial aktivitet, blir nå først og fremst betraktet som en god yrkesmulighet. Derfor fylles strendene hver ettermiddag av unge spillere som vil utnytte tiden det er fjære.

Presidenten i Gambia Football Association (GFA), Seedy MB. Kinteh, har et klart mål: Å utvikle flest mulig spillere, så unge som mulig, og sende dem til Europa.

– Fotballspillere er landets viktigste ambassadører. De har vært med på å sette Gambia på kartet. Nå vet endelig folk i utlandet hvor Gambia er. Før trodde alle vi sa Zambia, sier han spøkefullt.

Kinteh er stolt av at det nå er over 50 gambiske spillere i utenlandske klubber. Det er de lokale klubbene og akademiene som har ansvar for overgangene og forhand­lingene med spillerne, og GFA har ikke noe regelverk eller prosedyrer som regulerer dette.

– Men vi prøver å holde kontakt med spillerne gjennom telefon eller e-post, opplyser Kinteh.

Stjerner i sikte

VM i fotball arrangeres i Sør-Afrika fra

11. juni til 11. juli. I tillegg til å være en stor fotballfest er VM et enormt utstillingsvindu. Selv om Gambia ikke kvalifiserte seg, er ikke entusiasmen mindre blant Jarju og hans venner.

Det er tirsdag og tid for Champions League-visning i Toulandas video-cinema. Jarju må strekke hals for å se forbi unggutt­ene som sitter tett i tett på radene av gamle skolepulter. Han fester blikket på en liten tv i enden av rommet som viser en kamp mellom de britiske lagene Chelsea og Liverpool. Først når en av de små blå prikkene scorer lagets første mål, ser han bort fra skjermen.

– Det var Didier Drogba. Fra Elfenbens­kysten. Kjempegod, sier han kjapt og myser mot tv-en igjen.

Det lille rommet har nakne, hvite vegger. Noen av heltene er foreviget med svart tusj: Michael Ballack, Drogba og John Obi Mikel. Jarju liker å komme hit og se fotball­kamper. Mest for å lære av proffene.

Etter noen spenningsfylte minutter ender kampen uavgjort, og ute har mørket hvisket ut de smale stiene mellom de lave husene.

– Jeg vet jeg kan klare det, sier Jarju, og ser opp på den klare stjernehimmelen.

– Jeg må bare øve og øve, helt til jeg kommer med på U17. Når jeg kommer dit, vil agentene se meg, og neste stopp blir Europa. Jeg må klare det – for meg og for familien.

Ifølge Fifas overgangsregler må spilleren være over 18 år før han kan selges eller kjøpes over landegrenser. Hensikten med reglene er å beskytte barn og unge. Men det er noen unntak for EU-land, hvor det under visse omstendigheter tillates overgang fra 16 år.

Det fins ingen offisiell statistikk over hvor mange spillere som blir sendt tomhendt hjem etter prøvespill i Europa, eller blir dumpet uten offisielle papirer eller penger. Men det har vært antydet fra ulikt hold at opptil 20.000 unge afrikanske fotballspillere lever på gata i Europa.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy