Titti Brun, Fagbladet

titti.brun@fagforbundet.no

ELIN VEIMO ER LANDSKJENT i Nord-Trøndelag, men var ny for de fleste på Fagforbundets landsmøte da de valgte henne til den splitter nye stillingen som hovedkasserer. En mektig stilling i toppetasjen. Avslappet og smilende tar hun imot i sitt nye kontor, foreløpig pregløst – men det endrer seg nok raskt. Hun har ­allerede fraktet med seg puter og duker til pendlerhybelen, på tross av at den bare er veldig midlertidig.

– Hvor mange fartsbøter har du fått?

– Oi, hvem har du snakket med? Nei, jeg har aldri fått en fartsbot, svarer hun og ler.

Det blir nok en overraskelse for mine kilder som mer enn antyder at damen liker fart. Men hun har tydeligvis vært heldig. For noen og hver kan jo overskride grenser når man pendler 14 mil om dagen i årevis. Særlig når hun etter et uendelig antall år med gamle, kjedelige biler, følger sønnens råd og investerer i en kabriolet.

DAMEN HAR REIST LANGT og lenge siden første gang hun som ny tillitsvalgt gjorde grundig reseach for å følge instruksen om å reise på billigste måte til et kurs i Tromsø. Hun overlot ingenting til tilfeldighetene og sammenliknet både tog-, buss-, fly- og båtpriser. Etter nøye beregninger endte hun med å ta Hurtigruta, det kostet nesten ingenting på 1970-tallet. Bortsett fra i tid. Antall reisedøgn og diett overgikk langt flybilletten fra Trondheim til Tromsø. En dyr og litt pinlig lærepenge.

Kanskje det var da hun satte inn et ekstra gir og gikk enda grundigere til verks i sine forberedelser. For hun liker å ha oversikt og kontroll. Selv håndveska er fylt av remedier til bruk i alle slags nødsituasjoner. En liten sikkerhetsnål og en stor en. En batteridreven vifte. En lorull til hurtig­shining av antrekket før kveldsmøter.

I venninneklubben Jeger- og stjerneforeningen gir Elins veske ekstra sikkerhet på reiser. Der er det også både plaster, tannpirkere og salver.

Og strikketøy og kryssord.

Da bilen fikk motorstopp og hun måtte vente på hjelp alene på landeveien, hadde hun ikke et kjedelig øyeblikk. Hun koste seg med ­strikketøy og kryssord, mens tankene jobbet.

– Jeg tenker godt når jeg holder på med håndarbeid. Jeg liker også å stryke.

KANSKJE DET ER krepsetegnets behov for å trekke seg litt inn i skallet. Hvile og tenke.

– Jeg er et følelsesmenneske, og kan nok lett bli såret. Da må jeg samle meg litt. Det gjør jeg godt over strykebrettet.

Underligere er det når hun på tur med Jeger- og stjerneforeningen ­trekker opp strikketøyet på toppen av fjellet. Og legger til noen rader rett og vrang, mens det renner trønderskrøner av henne. (Klubbnavnet stammer fra den gangen da alle var en del år yngre og tålte mer urtebrennevin og tre stjerners i sene nattetimer enn de gjør i dag.)

DET ER LETT Å VÆRE SAMMEN med Elin. Hun virker på plass, selv kort tid etter at hun har fått «særskilt oppfølgingsansvar» for en milliard kroner. Hun oser av positivt pågangsmot. Hvor kommer det fra, og har livet bare bydd på godsida?

– Ja, jeg har vært veldig heldig. Selvfølgelig har det vært tunge stunder, men ingen traumer. Prøvelser styrker, dem har jeg tatt med meg og gått videre, sier Elin.

Det tyder på vel investert tid i tankearbeid over strykebrettet. Hun er vant med ansvar og ble tidlig selvstendig. Oppvokst på gård med både ku, hest og høner, og vant til å delta i å få heimen til å gå rundt. Med en to år eldre storebror. Da hun var åtte år, ble hun storesøster til en guttebaby. Faren døde da hun var 23 år. Moren var mye borte fordi hun er født med en hoftefeil som har krevd mange operasjoner og langvarige fravær.

17 år gammel blir Elin gravid. Og føder alene inne på sykehuset.

– Jo da, det var tøft. Men ingen var med på fødslene på den tida.

Så er det tydeligvis ikke mer å si om den siden av saken. For alt gikk jo så bra. Allerede den gangen hadde Elin organisert seg og tatt grep om situasjonen. Hun hadde søkt og fått plass på husmorskolen. Det var nemlig tilknyttet et barnehjem som praksisplass for dem som gikk på barnepleielinja.

– Elin var voksen da hun var 14 år, sier mora.

NOEN ÅR SENERE treffer hun ektemannen. Han er far til ei jente, og sammen får de en sønn til. Sammen har de lyttet til hennes bluesrock, og danset til hans dansepop i over 30 år.

Og det er ektemannen temperamentet går mest ut over. For det renner jo over av og til.

– Svarte Anton, smeller det da.

De fleste mener nok at det er et akseptabelt bannord. Men Elin rynker ørlitegrann på nesa og bedyrer at hun veldig sjelden banner. Og hvorfor uttykket da blir Svarte Anton har hun faktisk ingen anelse om.

Men jo da, det hender følelsene tar styringa en liten stund. Særlig når hun i hodet har en klar plan for hvordan noe gjøres best. Da er hun ikke alltid like klar for at andre også har hoder som legger planer. Da kommer den lunefulle krepsen fram og vips gjemmer hun seg inn i skallet. Da er det godt å ha et strykebrett eller ­strikketøy i nærheten.

– Da angrer jeg meg sånn etterpå. Men jeg er ganske god på å si unnskyld. Tror jeg.

TILLITSVALGT har hun vært siden hun startet som hjelpepleier på sykehuset i Levanger i 1975. Det har bare ballet seg på. Parallelt med praktiske verv på alle nivåer både i Norsk helse- og sosialforbund og etter hvert i Fagforbundet, har hun fylt på med et BI-fag i økonomi og ledelse. Hun fins ikke tallredd. Kombinert med en glede over utfordringer og stor sans for orden, så vil den nye finansministeren nok mestre også denne oppgaven.

Problemet blir å finne fritid til å kose seg med mann, barn og barnebarn, mor og svigermor. Men med god planlegging så går alt.

Også å ikle seg kabrioleten, lufte topplokket og svinge innom blues­festivalen på Hell. Og møte venninneklubben. Men om hun ikke har fått fartsbøter, så har hun fått en god del bøter for overtredelse av Jeger- og stjernevedtektenes forbud mot jobbsnakk. 50 kroner hvis man er den som begynner. Og 50 kroner hvis man er så dum å følge opp andre. Det blir fort penger i foreningskassa av slike regler. Særlig når alle sju medlemmene jobber med tillitsvalgtarbeid. Et sted skal damene være privatpersoner. Et fristed må det være når man har valgt en livsstil som engasjerte samfunnsdeltakere.

SÅ FÅR DRØMMEN om spanskkurs og korsang omdisponeres i målprosessen for langtidsplanlagt budsjettering av tidsressurser. Kort sagt; legges på is. Uansett vitner Jeger- og stjernevedtektene om kreativitet i forhold til å skaffe inntekter. Det blir interessant å se hvilke utslag det får når hun nå tar hånd om Fagforbundets finanser. Heldigvis sier ryktet at hun alltid holder god orden og betaler sine bøter i tide. Og med et smil.