Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

Valgkampen er i gang og allerede nå ser vi konturene av en mer aggressiv holdning blant både politikere og innbyggere enn noen gang.

Det er to saker som har preget min kommune det siste året. Den første saken endte med at rådmannen gikk av. Allerede da det skjedde, opplevde jeg at Kvinnherad ble delt mer i to hvor den ene siden var positiv til ordføreren mens den andre siden var negativ. Mens noen så på ordføreren som en frelser, så andre på han som en som bare var ute etter å mele sin egen kake.

Den andre saken handlet om hvorvidt det lokale energiselskapet skulle bli spist av en gigant fra sørfylket, fra nordfylket eller om det skulle våge å stå alene. Ordvekslingen både i kommunestyresalen, på nettet og i lokalavisene her har vært så intens at det har resultert i at nåværende ordfører har sagt at han ikke stiller til valg som ordfører for neste periode.

Nå spør halvparten av kommunens innbyggere seg om det har vært rent spill i disse to sakene.

Rystende

Selv om jeg som privatperson har fulgt disse sakene på nært hold, skal jeg ikke si noe om min egen tolkning av hva som har skjedd. Men som hovedverneombud kan jeg si at jeg er dypt rystet over oppførselen til de folkevalgte. Det kan virke som om kommunestyret har glemt at de faktisk er våre sjefer, og at de legger føringer for hvordan arbeidsdagen vår blir.

Det virker som de ikke forstår at vi ser hvordan de oppfører seg mot hverandre i offentligheten. Samtidig krever de at vi på gulvet skal følge etiske retningslinjer. Det er rystende når kommunestyrerepresentanter går inn på en prateside på Facebook og kaller sine kolleger for «en gjeng med amatører».

Jeg nevnte dette for den nye rådmannen, nå kalt kommunedirektør, og vedkommende sa til kommunestyrerepresentantene at de måtte være mer bevisste på hvordan de oppfører seg mot hverandre. Om det hjalp? Neppe. Ordføreren valgte tross alt, kort tid etterpå, å annonsere at han trekker seg fra ordførervervet.

Hvilken ordfører er du?

I Kvinnherad bor det nesten 15000 innbyggere. Her kjenner nesten alle hverandre. Så hvor går egentlig grensene for det sosiale livet man har utenfor kontortiden?

Har en offentlig person «rett» til privatliv? Bør du tenke deg om to ganger hvem du omgås med i det private?

Det spørs hvordan du ønsker å fremstå. Ønsker du å være en ordfører av og for folket? En ordfører som er jovial, som gjerne har en kjapp replikk på lur og som har en menneskelig side som viser at du som alle andre, er sosial på fritiden?

Eller vil du være en ordfører som utfører dine plikter innenfor kontortiden før du så forsvinner vekk fra offentligheten når arbeidsdagen er over?

For mye meling av egen kake

Jeg registrerer at innbyggerne både her i kommunen og rundt om i landet, ytrer sin misnøye med politikerne. Hvorfor har det blitt slik?

Har det vært for mye snusk, kameraderi og meling av egne kaker rundt om? Opplever folket at politikere nå kun er ute etter å skaffe seg makt og posisjon slik at de kan klatre enda høyere på karrierestigen?

Og hva med ordbruken? Det som før var subtilt og ga rom for tolkninger, er nå erstattet med renspikket sjikanering.

Kan de tillate seg alt?

Var alt mye bedre før i tiden? Nei, selvfølgelig var det ikke det. Mange av oss husker duellene mellom Gro og Kåre hvor hersketeknikkene var snedige og godt innpakket. Likevel kan jeg ikke huske at de to skjelte hverandre ut og beskyldte hverandre for å være amatører og det som verre er.

Har politikere blitt vår tids hellige kuer? Er de blitt mennesker ingen våger å sette på plass eller stille spørsmål ved i frykt for å få deres vrede vendt mot seg? Tror politikere at de er i en posisjon hvor de kan tillate seg alt?

Heksegryte med partipisker

Det er stor avstand mellom folket og politikerne, og jeg skjønner frustrasjonen som rår. Noen ganger føles det som om politikerne har glemt at de jobber for oss, folket.

Jeg opplever at sannheten tidvis eies av de som har ordet i sin makt og tidvis av de som er omgitt av mektige venner.

Dette er min erfaring. Samtidig er jeg ingen politiker som står i en heksegryte av partipisker, lobbyisme og tanker om hvordan jeg selv kan fremme mine synspunkt uten at jeg ender opp som en pariakaste politiker og en uoffisiell «persona non grata» i fremtidige stillingsutnevnelser.