Hjelp til sex: Mellom helsehjelp og straffelov

Hjelp til et bedre seksualliv kan betraktes som en del av helsehjelpen. Men helsearbeidere flest er ikke pålagt annet enn å legge til rette for at brukerne skal ha de beste mulighetene til privatliv, herunder seksualliv.

2007092212171720131216040724

Rett til et seksualliv

Samtykke

Helsehjelp

Ingen daglig hjelp

Reservasjonsrett

Straffeloven

Ansatte i kommune- og habiliteringstjenesten kommer iblant til kort i forhold til brukernes behov for assistanse i forhold til seksualliv. Temaet er fraværende i de fleste utdanningsløp, og personalet har derfor i utgangspunktet mangelfull kompetanse på rådgivning og veiledning. Siden seksuallivet i stor grad også er et tabubelagt område, snakker tjenesteyterne mange steder minst mulig om det. Resultatet er at de fleste boliger og arbeidsplasser ikke har utarbeidet en felles forståelse og politikk på området. I tillegg kommer at lovverket ikke alltid gir entydige og lett forståelige svar på hva bruker har krav på, og hva personalet er forpliktet til, når det gjelder bistand i forhold til seksuallivet.

Aslak Syse, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, vil ikke uten videre gå med på at hjelp til et bedre seksualliv er en beskyttet menneskerett. – Menneskerettene inneholder positive og negative rettigheter. Du har for eksempel en positiv rett til å kunne uttale deg fritt, og du har rett til et liv i fravær av tortur. Retten til et seksualliv er ikke slått fast som en positiv rett, men det er på den annen side heller ikke noe som forbyr helsehjelp på dette området. Enkelte ganger vil hjelp være nødvendig, og derved en beskyttet rettighet, men da etter helselovgivningen like mye som menneskerettighetene. – Uansett vil personer med funksjonsnedsettelser ha samme rett til seksualliv som andre. Det vil si at det offentlige ikke kan vanskeliggjøre deres rett til selvutfoldelse ut over det som følger av funksjonsnedsettelsen. Mange ganger vil det være plikt til å tilrettelegge for å oppheve konsekvensene av denne. I Norge har dette vært erkjent i alle fall siden 1991. Da ble det tydeliggjort at forholdene må legges til rette for mulighetene til å realisere et seksualliv, sier Aslak Syse. Han mener derimot ikke at utviklingshemmede mennesker eller andre funksjonshemmede har en positiv rett til seksuell tilfredsstillelse. – Ingen andre borgere har en slik rett. Og dersom noen skulle ha rett til seksuell tilfredsstillelse, måtte jo noen andre ha plikt til å tilfredsstille. Ingen personer har slik plikt. At alle har rett til et seksualliv, betyr altså at vi skal legge forholdene best mulig til rette for at funksjonshemmingen blir til minst mulig hinder for seksuell utfoldelse. Syse minner om at den europeiske menneskerettighetskonvensjonen gir alle borgere en rett til privatliv. Det innebærer at alle har rett til å ha en intimsfære og dermed et uforstyrret seksualliv.

”Alle, også mennesker med funksjonshemminger, har rett til et seksualliv. Forholdene må legges best mulig til rette for at den enkelte skal få et godt og harmonisk forhold også til denne siden av livet.” NOU 1991:20 Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming (Kap. 3.5.9.)

Seksuallivet berører i så sterk grad vår integritet at enhver innblanding ifølge Syse er helt avhengig av gyldig samtykke fra pasienten i tråd med pasientrettighetsloven § 4-1. Hovedregelen er at samtykke må innhentes før helsehjelpen blir gitt. – Ved utviklingshemming er omsorgen på dette området spesielt problematisk. Vi beveger oss her i grenselandet mellom strafferett og helsehjelp. Et samtykke kan enten gis uttrykkelig eller stilltiende. Hvis pasienten ikke er i stand til å gi uttrykkelig samtykke, skal det ikke herske tvil om at han eller hun ønsker den helsefaglige hjelpen vi tilbyr.

"Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av ..... utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter. Den som yter helsehjelp, avgjør om pasienten mangler kompetanse til å samtykke... Avgjørelse som gjelder manglende samtykkekompetanse, skal være begrunnet og skriftlig, og om mulig straks legges frem for pasienten og dennes nærmeste pårørende. Mangler pasienten nærmeste pårørende, skal avgjørelsen legges frem for helsepersonell... Den som yter helsehjelp, kan i samråd med annet kvalifisert helsepersonell samtykke til helsehjelp for pasienter som mangler samtykkekompetanse og som ikke har nærmeste pårørende." Fra Lov om pasientrettigheter Kapittel 4.

– For at hjelpen skal kunne klassifiseres som helsehjelp, må den være profesjonell, altså forsvarlig, dokumentert og journalført. Et annet krav som må oppfylles for at seksuell bistand skal betraktes som helsehjelp, er at den som yter hjelp, gjør det i kraft av sin stilling som helsepersonell, og at brukeren defineres som pasient, forklarer Syse og viser til § 3 i helsepersonelloven. Han mener at når en bruker med nedsatt funksjonsevne mottar seksuell bistand av en tjenesteyter, vil hjelpen falle inn under begrepet helsehjelp og dermed være legitim. Men forutsetningen er altså at den ansatte oppfatter hjelpen som formålstjenlig og bistår på en profesjonell måte.

"Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell." Fra helsepersonelloven § 4.

Sosialtjenesteloven regulerer hjelp til dagliglivets aktiviteter. Ingen bistand som kan bidra til et bedre seksualliv, blir behandlet som en del av dagliglivet i lovgivningen. Denne type bistand er altså ingen daglig foreteelse og er følgelig heller ikke lagt inn i IPLOS-systemet. Opplæring for å kunne oppnå seksuell tilfredsstillelse regnes som helsefaglig hjelp og reguleres følgelig av helsepersonell- og pasientrettighetsloven.

Syse kan ikke peke på noen lovhjemmel som gir personalet reservasjonsrett, men tror det er uproblematisk å reservere seg mot hjelp å gi hjelp i så ømfintlige spørsmål. – Hjelpen ville nok heller ikke bli særlig god dersom personalet følte motvilje mot å gi slik hjelp. Arbeidsmiljølovens bestemmelser setter også klare krav til arbeidsgiver i forhold til ansattes vern. Tiltak som oppleves integritetskrenkende eller nedverdigende, skal unngås.

Aslak Syse mener det i de fleste tilfeller er mulig å gi opplæring og yte profesjonell bistand uten å komme på kant med straffelovens bestemmelser. Selv om det er nedfelt klare lovforbud, for eksempel mot misbruk av stilling til å skaffe seg selv seksuell tilfredsstillelse, det å fremme andres prostitusjon og formidling av litteratur og film som virker menneskelig fornedrende, altså grov pornografi, vil ikke dette høre under naturlig helsehjelp og dermed ikke være aktuelle bestemmelser å ta i bruk overfor forsvarlig helsehjelp. På den andre siden trekker de opp grenser for hva som kan kalles rettmessig helsehjelp og på den måten er en beskyttelse av tjenestemottakerens integritet og verdighet.

KVALITETSARKIVET - KVALITETSHS

KVALITETSARKIVET - KVALITETSKKO

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy