Krigeren

Snart et halvt år etter avgangen fra LO-ledelsen bryter Valla lydmuren. Og lar seg intervjue. Men det er én ting hun ikke vil snakke om.

2007082409014420131216015655

– Hei, det er Gerd-Liv Valla.

En smule paff prøver jeg å samle meg og skli naturlig videre i samtalen med Norges mest omtalte, og tidligere utpekt som landets mektigste person.

– Jeg satte pris på e-posten du sendte og er villig til å la meg portrettintervjue. Jeg sier ja, men på én betingelse. Jeg vil ikke snakke om Yssen-saken. Den vil jeg gå videre med andre steder.

Yssen-saken, av andre omtalt som Valla-saken, ble i en tomånedersperiode i vinter omtalt 12.000 ganger i mediene, men altså ikke her.

EN FORHENVÆRENDE LO-LEDER slipper oss inn i den delen av leiligheten som, etter at hun ble drapstruet, var bebodd av politi. Rundt om på det rotete spisebordet ligger personlige hilsener og korrespondanse, en bokgave fra nordlandskunstneren Karl Erik Harr og et brev fra biskopen i Stavanger. I hyllene står taler og foredrag, kronologisk sortert i papirholdere fra Ikea.

– Det å jobbe i fagbevegelsen er å jobbe for noe utenfor seg selv. Jeg kunne valgt et annet spor i livet, men da jeg midt på åttitallet fikk tilbud om å bli forskningsdirektør i Nordlandsforskning, takket jeg nei. Jeg ville heller være i fagbevegelsen.

SOM VESLEVOKSEN sjuåring gjorde Valla seg de første politiske grubleriene.

– Jeg husker sangteksten til Mot i brystet: «Der hvor lien brattest stuper setter han utover, gutten på de glatte ski så spruten står. Jenten etter» Hvorfor skulle gutten komme først? Hvorfor ikke jenta? Det var nok første gang jeg reagerte på kjønnsdiskriminering. Senere skrev jeg hovedoppgave om likelønnens elendighet. Der du fant kvinner, fant du også lav lønn.

– Men selv har du tilsynelatende kommet lett til det, og erobret den ene mannsbastionen etter den andre.

– Det var ikke bare lett å gå på som første kvinnelige leder verken i Norges Studentunion eller i LO. Å ha kjent på kroppen hvordan det er å være leder og ha omsorg for barn på samme tid, er en utrolig verdifull erfaring. Slik lever halvparten av LOs medlemmer. Derfor er jeg så opptatt av at fagbevegelsen tar opp kampen for kortere arbeidstid. Ei lønn å leve av og en arbeidstid å leve med, oppsummerer mye av kvinnekampen i arbeidslivet.

BLANT POLITIKERNE finnes forskjellige kategorier, deriblant gallionsfigurene, selgerne og utviklerne. Ifølge den bramfrie eks-statsministeren Göran Persson tilhører for eksempel den politiske tronfølgeren, Mona Sahlin, selgerne: «Hennes styrka är inte tänkandet, ...»

Valla sies derimot å være av den sjeldnere rasen «politikkutvikler». Er innholdet rett, ender man til slutt ved målet, er filosofien. Så får heller andre ta seg av salgsjobben. Hun forlydes å være den faktiske moren til opptil flere av LOs kampanjer og standpunkter: «Rett til heltid, mulighet for deltid», «Frys lederlønningene» og «Du bestemmer, LO på din side».

I sistnevnte kampanje skal Ap-toppene Jens Stoltenberg og Martin Kolberg ha vært meget skeptiske. De ønsket at LOs valgkampanje skulle konkludere med en anbefaling om å stemme Ap. De forsto ikke før de selv satt i regjeringskontorene hvor kløktig kampanjen hadde vært.

– LO BIDRO STERKT til valgseieren for de rød-grønne. Innfrir regjeringen forventningene?

– På en rekke områder har den innfridd, for eksempel da den stoppet svekkelsen av arbeidsmiljøloven. Jeg forventer at representantene gjør det de har lovet. Klimakampen blir viktig. Det samme gjelder AFP og de offentlige pensjonsordningene. Nå forventer jeg at Bjarne Håkon Hanssen griper fatt i ulikhetene mellom skift og turnus. Det betyr mye for kvinnelønna. Uttalelsen nylig om at målene for de fattige må neddempes fordi de ikke er realistiske, finner jeg merkelig. Jeg mener vi burde ha en nasjonal minstenorm på sosialstønaden.

LO-LEDERENS faglig-politiske innflytelse i Arbeiderpartiet var slett ikke ubetydelig. Valla og Stoltenberg møtte hverandre tre ganger i uken: Annenhver mandag sa møteboka «Sentralstyremøte i Arbeiderpartiet». De andre mandagene rådslo samarbeidskomiteen til Ap og LO. Nesten hver tirsdag traff arbeiderbevegelsens tuppen og lillemor hverandre på såkalt kontaktmøte. Og i helgene var det gjerne tête-à-tête på ymse arrangementer, eller de to frontfigurene trasket omkring i marka sammen.

Alt ble tydeligvis likevel ikke drøftet godt nok. På toppen av sin karriere slåss LO-lederen mot regjeringens sykelønnsangrep. Det var Youngstorget mot Eidsvolls plass, rødt mot rødgrønt, LO mot regjeringen. Valla vant på teknisk knock out.

– HVA TENKTE DU da VG kåret deg til Norges mektigste person?

– Jeg er ikke redd for ordet makt. Ingen leder for en politisk organisasjon eller et parti vil si at makt ikke betyr noe. Makt betyr muligheten til å påvirke og bestemme utviklingen til det beste for medlemmene, og det må jo være målet. Hvorfor skulle de ellers betale kontingenten? Fikk vi ikke til noe, ville det jo være trasig. Utover det har jeg ikke noen personlig tilfredsstillelse av å ha makt og være på toppen. Slottsmiddager, gallaer og heftig selskapsliv har jeg holdt en lav profil på. Jeg er glad jeg har kunnet gjøre noe for vanlige mennesker. Jeg har gjort det jeg måtte for å påvirke i de store spørsmålene.

Ifølge onde tunger var det ikke den såkalte grøftingen av regjeringen som fikk VG til å sperre opp øynene for LO-makta, men organisasjonens avtale med Norges svømmeforbund. Rett foran nesa på VG snappet nemlig LO opp en svært attraktiv reklameplass. På beste Oslo vest stuper nå høyrefolka rett ned i LO-logoen, på bunnen av Frognerbadet.

– Hva har makta gjort med deg?

– Ikke mye. Venner sier jeg er som før, snill og standhaftig. Enkelte blir overrasket når de oppdager at jeg ikke er to meter lang og sint. Men siden makta strir imot, har jeg lært at det er nødvendig å være sterk og tydelig. Du kan ikke bare ymte et lite pip og tro at verden forandrer seg. Du må være sikker på hva du vil, og stå for det, ellers virvles du bare rundt ved første vindpust, og motvinden kommer alltid.

– DU VAR RÅDGIVER under Gro Harlem Brundtland. Var hun var din politiske mentor?

– Gro lærte meg mye om ledelse. Hun var opptatt av at en sak skulle belyses fra alle sider før vi tok en beslutning. Heller få motforestillingene internt enn å bli overrasket over dem eksternt. Jeg fikk ikke lov til å holde kjeft, men måtte ha egne meninger, være på hugget og levere. Det var ingen latmannsjobb. Jeg måtte lese en uhorvelig masse dokumenter, men det plaget meg aldri. Jeg har alltid likt å lese dokumenter. Gro var en dyktig og kravstor dame. Du er ikke på toppen for å spise kirsebær med de store. Du må ville noe, og du må jobbe hardt.

Folk rundt Valla forteller at i likhet med Brundtland går også Valla saker og mennesker rett inn på klingen. Ingen floskler og store ord, men likevel en nerve og en tilstedeværelse. I likhet med eks-statsministeren har også Valla evnen til å gi folk følelsen av å være med på noe stort.

– Hvordan føles det å måtte gå fra jobben sin?

– Selvfølgelig er det en merkelig situasjon. Jeg er enstemmig valgt på to LO-kongresser, og opplever å ha oppnådd resultater. Jeg skulle gjerne fullført flere saker. Men nå er det blitt annerledes. Jeg må jobbe politisk på andre måter. Seks år som LO-leder er ganske lang tid. Og hvis «Akersgata» tror jeg ligger hjemme og gråter, tar de feil. Sånn er det i livet, at hvis du vet hva du har gjort og har god samvittighet, bærer det deg gjennom vanskelige tider. Etter den første baksidekommentaren min i Morgenbladet mottok jeg en tekstmelding, som jeg synes er beskrivende.

Valla oppsporer mobilen med imponerende 1400 meldinger på minnet og polyfone ringetoner, som stadig gjaller under intervjuet.

– Meldingen fra Morgenbladet-redaktøren sier: «Svært viktig og gripende tekst. Full av kjærlighet, håp og trass. Den viser at du ikke er knekket.» De mange henvendelsene jeg har fått, fra alle deler av samfunnslivet, betyr mye. Jeg håper å svare på samtlige sms-er, brev, blomsterhilsener og e-poster, men har så langt ikke fått tid. Foreløpig får jeg bare si jeg er takknemlig.

– IFØLGE ARBEIDERPARTIETS Anniken Huitfeldt er Inger Louise Valle, Gro Harlem Brundtland og du kvinner som var kontroversielle i sin samtid, men likevel fikk gjennomslag for sin politikk. Hva er Valla-arven?

– Jeg sitter jo ikke akkurat og teller seire. Jeg var svært opptatt av heltids- og deltidsproblematikken og forskjellsbehandlingen av folk i turnus og skift. Den sistnevnte saken var LO tidligere mot. Sykelønna var viktig å forsvare, samt AFP og de offentlige tjenestepensjonsordningene. Heldigvis fikk vi stoppet den nye arbeidsmiljøloven, som var i ferd med å ødelegge grunnleggende rettigheter. Jeg liker ikke selvskryt, men er veldig fornøyd med røykeloven. LOs enstemmige støtte til den avgjorde Arbeiderpartiets oppslutning om saken. Poenget var ikke at folk skulle slutte å røyke. Vi argumenterte med røykingens betydning for arbeidsmiljøet. Hågensen ville aldri støttet røykeloven.

Forholdet til den tidligere lederen blir ikke akkurat beskrevet som glohett. Der Yngve Hågensen vitset, klappet folk på skuldrene og var buddy buddy, opptrådte Valla formelt, faktaorientert og saklig. Der Hågensen slumset, bannet og var retorisk, var Valla hardtarbeidende, etterrettelig og resultatorientert. Der Valla var en kvinneforkjemper, kunne Hågensen knapt steke et egg. Den jobben tok kona seg av.

– HVA GJØR DU framover?

– Jeg regner med å gå tilbake til LO, slik også tidligere LO-ledere har gjort det. I tillegg skal jeg skrive ferdig en bok som utgis til høsten. Deretter har forlaget oppmuntret meg til å skrive i hvert fall en bok til, om oppveksten, studietiden, livet i Norsk Studentunion, 70-tallet, opplevelsene i fagbevegelsen og politikken. Jeg ønsker å få fram hva det egentlig var vi gjorde på 70-tallet.

Tilbake til røttene. Krigen er over for Valla. Men kampen fortsetter.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy