Livet fortsetter på sjukehjemmet

På Tjærahågen lever beboerne videre. De kommer til sjukehjemmet med hver sin ballast, og alle har noe å bidra med. Derfor fortsetter de å lage mat og delta i andre huslige sysler.

2009012913422320131216083401

– Mamma er ei aktiv dame, så her passer hun inn. Wenche Olsen er på besøk hos moren Anny Olsen som nettopp har flytta inn på Tjærahågen Bofellesskap i Rana.

Hennes store skrekk var at mora skulle flytte inn på en institusjon og bare blir sittende. Og at hun selv skulle få en mindre rolle i moras liv. Etter tre dager føler hun seg trygg på at sånn kommer det ikke til å bli.

– I går vaska mamma golvet ute i gangen. Hun får mat her og vil gjerne gi litt igjen. Og når mamma vasker golvet, synger hun. Så det ble god stemning og mer liv i de andre også, forteller Wenche Olsen.

Innkomstmøte

Dagen etter at Anny Olsen flytta inn på Tjærahågen Bofellesskap, var både hun selv, dattera og to andre familiemedlemmer på innkomstsamtale med lege og primærkontakt.

– Det var et veldig godt møte. De vil at vi pårørende skal engasjere oss, og det syns jeg er kjempepositivt, sier Wenche Olsen fornøyd.

I løpet av innkomstsamtalen fortalte hun blant annet at mannen hennes pleide å ta med gitaren når de besøkte Anny Olsen, og hun spurte om han kunne fortsette med det nå som mora hadde flytta inn på sjukehjem.

– Heldigvis var de bare glad for det, sier hun lettet. De ble også enige om at dattera av og til kan komme og spise middag sammen med mora. Til gjengjeld skal hun hjelpe til med å bake.

– Dette ser lovende ut, syns Wenche Olsen.

Må spørre

– Det ligger mye ressurser i de på­rørende, mener Ann-Marit Tverå, daglig leder ved Tjærahågen Bofellesskap.

– Men vi må åpne opp for dem og gjøre det helt klart at de er velkomne til å delta. Hvis ikke vi spør om hva de ønsker å bidra med, går vi glipp av mye, sier hun.

Tjærahågen Bofellesskap har gjennomført et prosjekt for å bedre kontakten med pårørende. De har innført en strukturert innkomst­samtale og ny samtale hver sjette måned. Pårørende skal også bli informert så fort som mulig og seinest innen ett døgn ved viktige endringer i medisinering, sjukdomstilstand eller funksjonsnivå.

– Vi trodde at vi var veldig gode på informasjon, forteller Tverå.

– Men da vi kartla hva de pårørende faktisk visste, gikk det opp for oss at informasjonen hadde vært ufullstendig og tilfeldig. Og den var ikke ­dokumentert. Vi regnet for eksempel med at de som var her ofte og som vi snakket mye med, hadde lagt merke til og visste like mye som oss. Men det viste seg at de som var her mest, var de som visste minst.

Trent for observasjon

Det er kanskje ikke så merkelig at pårørende ikke hadde observert like mye som pleierne. For ansatte på Tjærahågen legger stor vekt på og har høy kompetanse nettopp på obser­vasjon.

– Arbeidet med mennesker som ikke kan si fra når de kjenner smerter eller føler ubehag, stiller store krav til observasjonsevnen, sier Ann-Marit Tverå.

Hun understreker at det ligger

et budskap i all atferdsendring. Og uansett hva en beboer feiler, vil ­pleierne merke det hvis de bare ­observerer godt nok.

– Hvis vi for eksempel ser at en beboer som vanligvis smører maten sin sjøl, bare sitter og skraper i brødskiva, må vi undersøke hva det kan komme av. Vi vet for eksempel at alle sjukdommer, også noe så bagatell­messig som en urinveisinfeksjon, ­stjeler all energi fra en person med demens. Så for at vi skal kunne gi god pleie, må vi heile tida observere.

Jevn bemanning

Bemanningen ved Tjærahågen er like høy alle dager selv om ingen arbeider mer enn hver tredje helg.

– Beboerne trenger like mye aktivitet og pleie i helgene som ellers i uka, mener Ann-Marit Tverå.

De klarer å holde bemanninga jevn fordi de både har to pensjonister og et par uføre med litt restarbeidsevne i tillegg til at de alltid har seks sjukepleierstudenter inne.

– Vi skulle også gjerne tatt inn lærlinger i helsefag, men vi er ikke godkjent som læreplass, sier hun. Forklaringen på manglende god­kjenning er at vi har for få pleie­pasienter.

Friske folk

– Her tar vi reingjøringa med skippertak. Alle har et ansvar for at det er reint nok. For oss teller det mer at vi har lite infeksjoner her, og at vi bruker minimalt med antibiotika, sier Tverå.

Hun tror grunnen til den gode helsa blant beboerne er at de fortsetter å leve et mest mulig normalt liv etter at de har flyttet inn på sjukehjemmet.

– De er fysisk aktive og mye ute i frisk luft. Vi sørger også for at alle rom blir godt utlufta. Og så spiser de vanlig, velsmakende og næringsrik mat.

God hygiene

– Hygiene er viktig, og vi er selvfølgelig nøye med håndvask etter toalettbesøk og før matlaging og måltider. Men det er vi jo hjemme også.

Tverå gjør også oppmerksom på at det ikke er mulig å kjenne noen urinlukt verken på rommene eller i gangene på Tjærahågen.

– Jeg tror det er fordi vi har eget vaskerom og tar skittentøyet med en gang. Lukta setter seg fort i veggene hvis tøyet blir liggende to–tre dager før det blir hentet til vasking.

Stor aktivitet og ingen tvang

Personalet ved Tjærahågen Bofellesskap har ifølge daglig leder mange sterke sider. I tillegg til at de er gode på observasjon, er de ifølge Tverå også kjempegode på aktivitet og å unngå tvang hvis noen motsetter seg pleie.

– Vi har to aktivitører. De går inn i den daglige turnusen og pleien, men de har ideer til aktiviteter som alle ansatte kan ta initiativ til. Etter min mening er det den beste måten å bruke aktivitørene på, og mye hadde gått tapt uten aktivitører i personalgruppa, mener hun.

Blant de fordelene beboerne og personalet ved Tjærahågen Bofellesskap har sammenliknet med mange andre sjukehjem, er en egen bil.

– Her er ingen låste dører. Vi bruker heller ikke koder. Begge deler er jo tvang og dermed ulovlig siden beboerne ikke er i stand til å huske og bruke kodene. Hvis vi ser at en beboer er på vei ut, slår vi følge med ham eller henne.

– Men det hender også at noen av de sprekeste går langt av sted og vi må sette oss i bilen for å hente dem. Vi hadde for eksempel sju NSB-ansatte her samtidig for noen år siden. Da hendte det vi måtte kjøre de sju kilometerne ned til jernbanestasjonen for å hente en og annen, forteller Tverå som røper at hun frykter både tvang og rutiner.

– Jeg er kjemperedd for rutiner.

Vi kan legge planer, men det må være beboernes behov som bestemmer dagen. Om to av beboerne er deprimert en dag, kan vi ikke si at vi ikke har tid til dem fordi vi har noe annet på dagsplanen.

Godt sted å være

På Tjærahågen legger alle ansatte vekt på at beboerne skal leve et mest mulig vanlig liv. En viktig del av et normalt liv er husarbeid og matlaging.

– Vi er gode på å legge merke til hvilke ressurser beboerne har, og alle deltar i huslige sysler med sin kunnskap og sin ballast, sier Ann-Marit Tverå.

Tre avdelinger har åpent kjøkken slik at beboerne kan gå inn og delta i matlagingen. All mat blir laget på kjøkkenet, og beboerne er med i hele prosessen. De steiker bacon og vafler, skreller poteter og kutter grønnsaker.

– Denne generasjonen er ikke vant til å gå på restaurant og bli servert. I hvert fall ikke hver dag, sier Tverå.

Hun kan opplyse at det ikke er uvanlig at beboerne legger på seg opptil ti kilo i løpet av de første månedene på Tjærahågen.

– Duftene sprer seg utover i avdelingen og pirrer appetitten. Vi har også en god atmosfære rundt matbordet. Jeg syns det er naturlig at alle som har vært med på å lage maten, også er sammen om å spise den. Personalet sitter derfor sammen med beboerne under måltidet. Slik skaper vi mange naturlige situasjoner for samtaler.

Tverå mener trivselen blant beboerne og i personalgruppa er to sider av samme sak.

– Når vi ser at beboerne har det godt, er det også trivelig for oss som arbeider her. Derfor er personalet stabilt, og vi kan knapt lyse ut en ­stilling før den er besatt.

Rengakaker på Tjærahågen

Wenche Olsen er glad for at beboerne får fortsette sitt vanlige liv, og at de får bidra med det de kan.

– Mamma er ekspert på renga-kaker. Jeg skal ta med utstyr en dag

så hun får fortsette å bake gammel ranværingkost, sier hun.

Det setter Ann-Marit Tverå stor pris på.

– Vi har lenge savna noen som kunne lage ekte husmannskost på Tjærahågen, sier hun.

Politikerne i Rana kommune vedtok en demensplan i 2006. De to viktigste elementene i demensplanen er opprettelse av et demensteam og inndeling av sjukehjemsavdelingene for beboere med demens etter deres funksjonsnivå og ­pleiebehov.

Hovedoppgavene for demensteamet er å bidra til flere og sikrere diagnostikk av demens og å gi råd og vei­ledning til mennesker med demens og deres pårørende. Demens­teamet har også ansvar for kompetanseheving blant pleiepersonell innen demensomsorgen.

For å unngå for stor spredning i funksjonsnivå mellom beboerne, har kommunen opprettet to typer demensavdelinger basert på grad av behov for hjelp til personlig pleie og mobilitet.

A-avdelinger: For brukere med demens som hoved­årsak til sjukehjemsplass. Beboerne her er stort sett i god fysisk form og har relativt høyt ADL-funksjonsnivå.

B-avdeling: Forsterket demensavdeling. Hit får brukere plass uavhengig av ADL-skår.

C-avdelinger: Demensavdeling for brukere med demens som hovedårsak til sjukehjemsplass og med stort behov for hjelp til dagligdagse aktiviteter. Beboerne her har en skår på mellom 13 og 6 ved inntak.

D-avdelinger: Somatiske sjukehjemavdelinger for brukere med eller uten demens, men med stort pleiebehov. Pasienter med demens som hovedårsak til inn­leggelse, har en skår på under 6 på Barthel ADL-indeks.

34 prosent av sjukehjemsplassene i Rana er tilpasset brukere med demens. Landsgjennomsnittet er om lag 20 prosent.

Ann-Marit Tverå, daglig leder ved Tjærahågen og med­lem i kommunens demensteam, sier at differensierin­gen av beboerne gjør det lettere å skape gode miljøer på sjukehjemmene.

– Hvis forskjellene mellom beboerne er for store, blir det lettere konflikter mellom dem. Terminale pasienter trenger for eksempel ro. Da er det ikke greit om naboen er oppe­gående med en demenslidelse. Han eller hun kan buse inn på rommet og bli sint på den døende, sier hun.

– Så hvis livskvaliteten blir bedre av det, hender det vi ­flytter en beboer fra ett sjukehjem til et annet.

Den norske legeforening har siden 1998 gjennomført en rekke landsdekkende gjennombruddsprosjekter. Modellen skal bidra til å skape kultur og kompetanse for kontinuerlig forbedring på den enkelte arbeidsplass.

Sammen med Sosial- og helsedirektoratet, KS, Norsk Sykepleierforbund og Fag­forbundet gjennomførte Legeforeningen Gjennombruddsprosjekt Sykehjem i 2008. Prosjektperioden gikk fra februar til november.

24 sjukehjem over hele landet deltok i gjennombruddsprosjektet i fjor. Hvert ­sjukehjem valgte et område hvor de mente de kunne skape målbare forbedringer i løpet av ni måneder. Tjærahågen Bofellesskap deltok med sitt prosjekt Bedre sam­handling med og informasjon til pårørende. Alle beboere har en demenslidelse, og mellom 80 og 90 prosent av dem har ikke samtykkekompetanse. Pasientrettighets­lovens pålegger sjukehjemmene informasjonsplikt med bruker, eller med pårørende dersom bruker ikke har samtykkekompetanse.

KVALITETSARKIV - KVALITETSHS

Beboerne ved Tjærahågen har en skår på minst 14 på Barthel ADL-indeks ved inntak. Hvis skåren blir lavere enn 9, vurderes flytting til annet sjukehjem. Tjærahågen Bofellesskap har tre avdelinger med til sammen 29 beboere pluss en forsterket enhet for fire beboere.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy