Oscar Aaslund Hovin

Helsefagarbeider

«Vill du va’ fri? Kom med i vårt team. Låt inte lyckan passera förbi.», synger den finlandssvenske indiske prinsen i reklamefilmen som kan få de mest habile av oss til å falle av stolen.

Filmen tilhører vikarbyrået Kooperativ, som frister sykepleiere til et liv i ett med naturen, lykke og frihet. For mange kommuner har de blitt en venn i nøden når bemanningskabalen ikke går opp og andre vikarbyrå ikke klarer å levere. Det tjener de penger på. Store penger, skal vi tro fakturaene norske kommuner har fått etter å ha leid inn byråets sykepleiere. På tre år har byrået vokst med 198 prosent.

En av kommunene på byråets kundeliste, Steigen i Norland, anslår at de kunne spart rundt 10 millioner skattekroner om de hadde klart å få bemanningskabalen til å gå opp med egne ansatte. Flere kommuner melder om en stor økning i bruken av vikartjenester – økningen var på 37 prosent fra 2020 til 2021, ifølge en undersøkelse utført av Sykepleierforbundet i samarbeid med PR-byrået Burson Cohne Wolf.

Pengene tjener de takket være sykepleiere, helsefagarbeidere, vernepleiere og leger som fristes til et friere og mer fleksibelt liv i takt med naturen og kanskje en finlandssvensk indisk prins i bakhodet. Man kan lett få inntrykk av at vikarbyrå er løsningen på alle problemer.

Mye tid går med på å realitetsorientere norske sykepleiere om livet som vikar, skal vi tro direktøren i Kooperativ Bemanning AS. Det kan virke som at helsearbeiderne fra våre naboland i Europa har et langt mer realistisk bilde hva som skjer når de kommer innunder vikarbyråenes vinger.

Ser vi på de mange stillingsutlysningene fra ymse byrå, er det ikke noe problem å få jobb. I en av annonsene, kom jeg over et vikarbyrå som kunne tilby opp mot 500 kroner i timen til helsefagarbeidere og 700 kroner til sykepleiere. Selv jeg, en helsefagarbeider med forkjærlighet for kommunen fikk fullt hakeslipp på samtlige haker og tenkte sporenstreks:

«Dæven, jeg stikker til Steigen!»

Så var det denne realitetsorienteringen, da.

Vi må være enig om en ting: Faste ansatte i full stilling over tid er den beste garantisten for gode helse- og omsorgstjenester. Dessverre blir det færre av dem. Som konsekvens av en stor mangel på kvalifisert helsepersonell, har alarmklokkene kimet over flere år. Sykepleiere, helsefagarbeidere, leger og vernepleiere er noen av yrkesgruppene som norske kommuner og helseforetak må stille med om de skal klare å løse sitt samfunnsoppdrag.

{s1}

Vi er yrkesgrupper som jobber i velferdsstaten, sponset av norske skattebetalere. Når det løses ved hjelp av vikarbyrå som tar fete summer i såkalte formidlingsgebyr, fører det til at det blir mindre penger som kan brukes til andre viktige velferdstjenester som vår felles velferdsstat skal bidra med.

For oss som betaler dette gildet, er vikarbyråene langt fra en velsignelse. Hvor overskuddet av skattepengene våre ender opp til slutt, kan vi bare drømme om.

Det er like effektivt som å tisse i buksa for å bli varm. På lang sikt må vi finne andre løsninger – ikke bare for vår egen del, men også for de landene vi får personell fra. Hver helsearbeider som flys inn til Norge for å leve et friere og mer fleksibelt liv i takt med naturen, representerer også en helsearbeider i minus for landet vikaren kommer fra. Vår løsning for å lindre våre egne symptomer hverken solidariske eller virkningsfulle.

Da regjeringen i fjor valgte å stramme inn på bruken av vikarbyrå, var det svært mange som reagerte på deres unntak for innleie av helsepersonell ved arbeid av midlertidig karakter – hadde det bare vært slik det er i praksis.

Sannheten er at vikarbyrå ofte dekker opp konstante og varige behov for kvalifisert personell i norske kommuner og helseforetak. Se bare på den stadige økningen i bruken av dem – og vær så snill, ikke skyld på koronapandemien.

Hvis alle kommuner og helseforetak hadde hatt god oppgavedeling mellom yrkesgruppene og tatt inn flere yrkesgrupper, tror jeg ikke vi hadde hatt så stort behov for vikarbyrå som vi nå ser. Jeg frykter regjeringens unntak for innleie av helsepersonell vil fortsette å være en hvilepute for mange.

De som kommer til Norge for å jobbe som helsevikarer, gjør en fantastisk jobb. De reiser fra alt de kjenner, starter på nytt, lærer seg språket og skikkene, jobber hardt og gjør en god jobb. De er våre kolleger og skal ha vår fulle respekt.

Så lenge vi ikke setter i gang løsninger som gjør noe med selve problemet, får vi bare synge med den finlandssvenske indiske prinsen, krysse fingrene, håpe på det beste og si tack, tak, kiitos, gracias, takk fyrir, dzięki eller mulțumiri til de som kommer på vakt.

Alternativet hadde vært at det ikke hadde kommet noen.

I tillegg til å være grasrotskribent for Fagbladet, har Oscar Aaslund Hovin flere verv i Fagforbundet. Som grasrotskribent representerer han seg selv og sine meninger.