Omsorg:

Hvor mye er en verdig avslutning på livet verdt?

2017091509000020170922094245

Eirik Dahl Viggen

Omsorgen for Åge Villi Kristiansen i livets siste fase ble satt ut på anbud av Moss kommune, i en konkurranse der pris telte mer enn kvalitet. Selskapet Norlandia Care AS vant anbudskonkurransen.

tips@fagbladet.no

Norlandia hadde ansvaret for å gi Åge behandling og omsorg. I stedet fikk Åge larver i sårene sine, og ble fratatt sjansen til vellykket gjenoppliving, og ble etterlatt for å dø alene. En ansatt meldte hendelsen som avvik, men avviksmeldingen ble ikke sendt til kommunen før nesten et år senere – etter at saken hadde nådd medienes søkelys.

Her er Norlandias versjon av det som skjedde med Åge Villi Kristiansen mens han var i deres omsorg

Moren til Gidske Kvilhaug tilbragte sitt siste år i livet ved det samme bo- og servicesenteret. Hun ble liggende med store smerter alene på rommet, uten å få smertestillende slik legen hadde gitt beskjed om.

Episodene på Skoggata bo- og servicesenter er langt fra enkelthendelser.

På Norlandia-drevne Orkerød sykehjem i samme kommune, sluttet dyktige og erfarne sykepleiere da driften av sykehjemmet gikk fra kommunen til Norlandia. De som sluttet ble ikke erstattet av sykepleiere med tilsvarende kompetanse. Opplæring og kursing ble det ikke satt av tid til, ifølge de tre legene ved sykehjemmet, som alle sluttet etter at Norlandia hadde stått for driften i ett år. I et leserinnlegg i Moss avis beskrev de tre legene hvordan de opplevde at det sterke kompetansemiljøet på demensomsorg, som det hadde tatt 13 år å bygge opp, ble revet ned i løpet av det ene året Norlandia sto for driften av sykehjemmet.

Norlandia innrømmet senere at de hadde for lav sykepleierdekning, og at dette var brudd på kontrakten med kommunen.

Men det er ikke bare i Moss Norlandia har fått kritikk for driften av sykehjemmene sine.

I 2003 trykket VG dagboknotatene til Solveig, som bodde på Norlandia-drevne Risenga sykehjem. Notatene dokumenterte grov vanskjøtsel, og saken førte til at Norlandia Omsorg AS ble politianmeldt etter at fylkeslegen avdekket at selskapet hadde brutt åtte lover og 19 lovparagrafer.

Norlandias sykehjemsdrift i Sverige er også preget av skandale på skandale. I juni 2013 fikk Norlandias sykehjem i Vaxholm kritikk for at en pasient ble liggende på gulvet på badet hele natten, etter et fall. Kvinnen hadde sendt ut alarm, men ingen fra personalet kom.

I november 2014 ble det avdekket at kun to personer hadde ansvaret for tre avdelinger med til sammen 24 beboere ved Norlandias eldreboliger i Örebro. Norlandia fikk kritikk av det svenske helsetilsynet for å ikke ha tilstrekkelig bemanning.

Da det samme helsetilsynet besøkte Norlandias eldreboliger i Höganäs kommune i desember 2016, ble det konstatert at ikke en eneste avviksmelding hadde blitt skrevet i løpet av de ti månedene Norlandia hadde drevet institusjonen. Personalet hadde ikke kunnskap om plikten til å rapportere om avvik og risiko.

I april 2017 ble det avdekket alvorlige forhold ved Norlandia-drevne Ståthållaren sykehjem i Kalmar. Ansatte fortalte om demente beboere som ble liggende i sin egen avføring på grunn av lav bemanning. Noen av de eldre hadde ikke vært utendørs på seks måneder. Ansatte hadde meldt fra om voldelige episoder, og avviksmeldingen ble levert til sjefene i Norlandia. Men de ble aldri videresendt til det svenske helsetilsynet. Etter at Norlandia tok over driften av sykehjemmet, økte bruken av beroligende midler. Årsaken var at det var så få ansatte på jobb at ingen hadde tid til å være sammen med pasientene for å berolige dem.

I en sektor der rundt 80 prosent av kostnadene er personalutgifter, er ikke alternativene så mange når kostnader skal kuttes. At ansatte i kommersielle velferdsselskaper i tillegg har lavere lønn og pensjon enn sine kollegaer i kommunen, er godt dokumentert. At det kuttes i bemanning og fagkompetanse er ofte vanskelig å dokumentere, men mye tyder på at det skjer. Det mest kjente og veldokumenterte eksempelet i Norge er Adecco-skandalen. Den handlet ikke bare om ansatte som sov i kjelleren og omfattende brudd på arbeidsmiljøloven, men også om at selskapet hadde hatt betydelig mindre bemanning på sine sykehjem enn hva som var avtalt med kommunene, noe som kom fram i granskningene som ble satt i gang etter NRKs avsløringer.

Grunnen til at kutt i bemanningen ofte er vanskelig å dokumentere, er at det ikke er offentlig innsyn i driften av kommersielle sykehjem. Vaktplaner og bemanningslister anses nemlig som forretningshemmeligheter av selskapene. Ansatte blir ofte pålagt taushetsplikt, ikke bare når det gjelder sensitive pasientopplysninger, men også når det gjelder informasjon knyttet til drift.

Birgit Berg, tidligere sykepleier ved Attendo- og senere Adecco-drevne Midtåsenhjemmet, forteller om kutt i bemanning og faglærte ansatte, og at det aldri var penger til å ringe inn ekstra personal for å være sammen med pasienter som lå for døden. Hun forteller også om en fryktkultur, der trusler og individuell avlønning ble brukt som splitt- og hersk-metode overfor de ansatte.

Hvor mange skandaler er det som aldri når medienes søkelys, fordi ingen tør å stå fram?

Det er selvfølgelig også problemer i offentlige og ideelt drevne velferdstjenester. Men virkeligheten som avdekkes i de kommersielle institusjonene framstår som ekstra grell når vi vet at eierne av disse selskapene sitter igjen med flere hundre millioner av skattepengene våre i gevinst etter å ha tatt hånd om våre barn, eldre og syke.

Mens Åge Villi Kristiansen bodde på Norlandias bo- og servicesenter i Moss, tok eierne av selskapet ut et ekstraordinært utbytte på 102 millioner kroner. Norlandias eiere Kristian og Roger Adolfsen har bygd opp en formue på oppkjøp og drift av skattefinansierte barnehager, barnevern, asylmottak og eldreomsorg. Ifølge Kapitals liste over landets rikeste er de gode for 2,5 milliarder kroner. Hver. 

Samtidig som eierne blir rikere, mister fellesskapet kontroll med både kvaliteten på tjenestene og pengestrømmene.

Lar vi utviklingen fortsette, kan store kommersielle selskaper få fullstendig kontroll over sentrale deler av velferdsstaten vår og viktige deler av vårt demokrati. Da kan det bli vanskelig å snu utviklingen. Fremdeles er det mulig å ta et oppgjør med velferdsprofitørene, men det haster.

Hvor mange skandaler er det som aldri når medienes søkelys, fordi ingen tør å stå fram?

Ida Søraunet Wangberg